HR-2022-1120-A – Brudd på byggherreforskriftens § 5 har ikke privatrettslig virkning

I forrige uke avsa Høyesterett dom i en sak der spørsmålet var om brudd på byggherreforskriftens krav om tilstrekkelig byggetid kan få privatrettslig virkning for kontraktens frister. I den prinsipielle avgjørelsen fastslår Høyesteretts flertall at kontraktens frister ikke bortfaller eller forlenges som følge av at byggherreforskriftens byggetidsbestemmelse er brutt.
Photo: Erik N.H. Krafft

Saken stod mellom Veidekke Entreprenør AS («Veidekke») og Statens vegvesen («SVV»), og gjaldt oppgjøret etter utførelse av veientreprisen K10 Svegatjørn-Fanavegen mellom Bergen og Os. Kontrakten var basert på NS 8406 og inngått etter anbudskonkurranse. Kontrakten inneholdt både ferdigstillelsesfrist og flere delfrister som var dagmulktsbelagte. Prosjektet ble overlevert til avtalt ferdigstillelsesdato, men fire av delfristene var ikke overholdt. SVV krevde derfor dagmulkt på til sammen ca. 230 millioner kroner.

Veidekke gjorde gjeldende at SVV var avskåret fra å kreve dagmulkt, fordi det var avsatt for kort tid til å nå delfristene. Veidekke anførte at det var et brudd på byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c (nå bokstav e), hvoretter byggherren skal «sørge for at det avsettes tilstrekkelig tid til (…) utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner». At delfristene var i strid med byggherreforskriften medførte at de måtte settes til side eller forlenges. Til grunn for denne anførselen henviste Veidekke både til Kong Christian Den Femtis Norske Lovs (NL 5-1-2), NS 8406 punkt 19.4, EØS-rettslige krav og avtaleloven § 36. Høyesterett konkluderte med at ingen av de påberopte grunnlagene kunne føre frem.

Når det gjaldt Kong Christian Den Femtis Norske Lovs (NL 5-1-2) forbud mot å inngå avtaler som er «imod Loven», uttalte Høyesteretts flertall at det ikke gjelder noen generell regel om at avtaleinnhold i strid med preseptorisk lov eller forskrift automatisk skal kjennes ugyldig. Flertallet la til grunn at utgangspunktet er at offentlig tilsynslovgivning ikke har privatrettslig betydning.

Videre viste Høyesteretts flertall til at byggherreforskriften ikke inneholder bestemmelser om ugyldighet i avtaleforholdet mellom byggherren og entreprenøren, og at det ikke er holdepunkter for å hevde at lovgivers intensjon har vært å verne partenes økonomiske interesser.

Høyesterett pekte også på at byggherreforskriften blir håndhevet av Arbeidstilsynet. Høyesterett var enig med Veidekke i at privatrettslig virkning trolig kunne effektivisert håndhevingen av forskriftsbestemmelsen, men mente at en slik løsning ville gi entreprenøren insentiv til ikke å ta opp uforsvarlige forhold med Arbeidstilsynet, for i stedet å gjøre gjeldende at dagmulktsanksjonerte frister er ugyldige. Flertallet pekte på at dette vil kunne gi uheldige økonomiske insentiv som motvirker forskriftens formål og arbeidsmiljølovens tilsynssystem. Veidekkes anførsel om at Arbeidstilsynet verken har kapasitet eller kompetanse til å føre tilsyn og gripe inn i tilfeller hvor det er satt for kort byggetid, ble ikke vektlagt.

Veidekke anførte også at brudd på byggherreforskriften § 5 måtte gi entreprenøren krav om fristforlengelse. Etter NS 8406 punkt 13.1 er begge parter forpliktet til å overholde lover, offentlige forskrifter og vedtak, og entreprenøren kan nekte å utføre arbeid som er i strid med offentligrettslige krav. Veidekke anførte at denne bestemmelsen, sammenholdt med NS 8406 punkt 19.4, hjemler krav om fristforlengelse – fordi forskriftsbruddet må anses som «forhold som byggherren bærer risikoen for».

Høyesteretts flertall var ikke enige i dette. Bruddet på byggherreforskriften forelå allerede før kontraktsinngåelse, og var derfor ikke et forhold som «inntrer», jf. NS 8406 punkt 19.4. Lovligheten av den avtalte byggetiden var ifølge flertallet heller ikke et forhold byggherren «bærer risikoen for». Heller ikke anførslene om EØS-rettslige krav og avtaleloven § 36 førte frem.

Mindretallet kom til at delfristene måtte tilsidesettes og at byggherren dermed var avskåret fra å kreve dagmulkt. Begrunnelsen var blant annet at det ikke burde være mulig å avtale seg bort fra en regel som skal verne arbeidere mot ulykker og helseskader som følge av tidspress. Mindretallet pekte på at byggherren ikke har noen beskyttelsesverdig interesse i å få levert arbeidene tidligere enn forskriften tillater, ettersom det nettopp er byggherren som er ansvarlig for at bestemmelsen overholdes.

Spørsmål om hvorvidt brudd på byggherreforskriften kan få betydning for fristene i en entreprisekontrakt har blitt prøvd av domstolene flere ganger tidligere, uten at slike krav har ført frem. Høyesteretts dom bekrefter at resultatene i disse sakene er riktige.

Vårt nyhetsbrev om tidligere rettspraksis vedrørende dette spørsmålet kan leses her.

Share aticle to
Loading video ...
close