Arbeidsliv | Flere roller i et selskap kan påvirke ansvarsvurdering

BAHR mener

Dommen bygger i stor grad på tidligere praksis fra Høyesterett. Samtidig er dommen viktig å være klar over. Den viser tydelig at dersom en aksjeeier også har andre roller i selskapet, for eksempel daglig leder eller styremedlem, så vil dette «smitte over»/påvirke hvilke krav som stilles til utførelse av de aktuelle vervene.

I dette konkrete tilfellet var det avgjørende at aksjeeierne/styremedlemmene hadde byttet på å inneha rollen som daglig leder. De ble derfor ansett å være godt orientert om den økonomiske situasjonen i selskapet. Det fikk betydning for de handleplikter som de måtte utføre i kraft av sine roller som styremedlem. Konkret gjaldt det kravet om at et selskap skal ha «forsvarlig egenkapital», jf. aksjeloven § 3-4.

I forlengelsen av dette, er det etter BAHRs oppfatning sannsynlig at tilsvarende vurderinger med hensyn til kunnskap hvor en aksjeeier/styremedlem har flere roller i et selskap vil bli brukt av domstolene dersom spørsmål om straffansvar skal vurderes etter for eksempel arbeidsmiljøloven § 19-1. Arbeidsmiljøloven § 19-1 (1) har følgende ordlyd:

«Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelse eller pålegg gitt i eller i medhold av denne lov, straffes innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler…»

Det har de siste årene vært en utvikling der arbeidsmiljølovens straffebestemmelser har vært benyttet av påtalemyndighet og domstoler.

Kort om saken

Saken gjaldt et selskap som drev med oppføring av fritidsboliger i Lofoten. Selskapet var eid av to ektefeller som satt i styret, og de hadde byttet på rollene som daglig leder og styremedlem. Underveis i et prosjekt med levering/oppføring av et fritidshus begynte selskapet å få økonomiske problemer. Etter at det ble åpnet konkurs i selskapet fant kjøperen det nødvendig å engasjere et annet selskap til å fullføre byggingen av fritidsboligen. Byggingen ble på denne bakgrunn dyrere og kjøperen krevde derfor erstatning personlig fra tidligere daglig leder, styremedlem og aksjeeiere i selskapet som hadde blitt avviklet.

Lagmannsretten tok erstatningskravet til følge.

Lagmannsrettens vurdering

Utgangspunktet er at det er begrenset ansvar for daglig leder, styremedlem og aksjeeier i et aksjeselskap etter at selskapet er avviklet. I den konkrete saken var det spørsmål om regelen i aksjeloven § 17-1 medførte at tidligere daglig leder, styremedlem og aksjeeier kunne holdes personlig ansvarlig selv om selskapet ikke lenger eksisterte/var konkurs. Aksjeloven § 17-1 har følgende ordlyd:

«… kan kreve at daglig leder, styremedlem…eller aksjeeier erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende.»

Som nevnt hadde ektefellene innehatt og byttet på de ulike rollene i selskapet, henholdsvis som daglig leder og styremedlem. Lagmannsretten valgte derfor å drøfte aktsomhetsvurderingen felles for begge, selv om ektefellene hadde ulike roller i selskapet.

I tråd med tidligere rettspraksis var lagmannsretten klar på at den kunnskap som styremedlemmene fått gjennom sine aktive roller i selskapet (typisk daglig leder) er relevant for de handleplikter de hadde som styremedlemmer.

Videre bygget lagmannsretten på tidligere rettspraksis fra Høyesterett med hensyn til innholdet i ansvarsgrunnlaget etter aksjeloven § 17-1. Lagmannsretten viste blant annet til HR-2016-1440-A (Gårdbruker-dommen), hvor det i avsnitt 41 fremkommer følgende:

«Ved vurderingen av om vilkårene etter § 17-1 er oppfylt, må det tas utgangspunkt i om aksjeeier/styreleder har overtrådt de plikter som objektivt sett gjelder for vedkommende. Der disse pliktene er overtrådt, vil det være en presumsjon for at vedkommende har opptrådt uaktsomt, jf. Kristin Normann Aarum, Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper (1994) side 221.»

Videre skal den aktuelle vurderingen av hva som utgjør forsvarlig egenkapital «skje ut fra forholdene i det enkelte selskapet», jf. HR-2016-1440-A (Gårdbruker-dommen).

Ut fra faktum i den konkrete saken med fritidsboligen bygget lagmannsretten på at den økonomiske situasjonen i selskapet var kritisk på det tidspunktet hvor store deler av prosjektet gjensto (ca. 85 % manglet). Styret hadde i møte behandlet «kostnader og kundeutfordringer», men foretok seg ikke noe med tanke på egenkapitalbehovet. Dette til tross for at det var påregnelig at kjøpers fritidsbolig ikke ville la seg ferdigstille.

Lagmannsretten viste for øvrig til en annen dom fra Høyesterett (HR-2017-2375-A (Ulvesund Elektro)), hvor Høyesterett tok utgangspunkt i lojalitetsplikten i kontraktsforhold for å vurdere om ledelsen i et selskap hadde plikt til å varsle om egne betalingsproblemer. Lagmannsretten fant ikke grunn til å gå i detalj om hvilke varslingsnormer som gjelder generelt, men la til grunn at det var klart at selskapet pliktet å varsle kjøperen om at de ville få problemer med å gjennomføre fritidsbolig-prosjektet. Prosjektet var kommet kort, og kjøperen ville hatt mange handlingsalternativer. Etter lagmannsrettens syn var dette det sentrale – en varsling ville avsluttet prosjektet, og det ville vært hele poenget med varslingsplikten.

Lagmannsretten kom på denne bakgrunn til at kjøperen fikk medhold. De tidligere daglige lederne, styremedlemmer og aksjeeiere ble holdt erstatningsansvarlige.

Saken ble anket til Høyesterett, men ble ikke tillatt fremmet, jf. HR-2022-1065-U.

For orden skyld nevnes at BAHR ikke har vært involvert i saken