Arbeidsliv | Høyesterett – ikke rett til fritak fra nattarbeid
BAHR mener
Etter arbeidsmiljøloven § 10-2 har en arbeidstaker som arbeider regelmessig om natten rett til fritak fra nattarbeid blant annet grunnet helsemessige årsaker, med mindre dette er til «vesentlig ulempe» for arbeidsgiver. Dommen illustrerer at ulempevurderingen etter arbeidsmiljøloven § 10-2 er noe mer enn kun en vurdering av hvilke ulemper virksomheten må tåle. Det må foretas en interesseavveining, og Høyesterett presiserer at tilbud om annet passende arbeid vil være et sentralt moment. Dette viser at virksomhetens interesser vil kunne være avgjørende dersom arbeidstakerens behov kan imøtekommes ved å få annet arbeid. Dommen viser at virksomhetene gjør klokt i å gjøre brede vurderinger av andre alternativer dersom det å gi fritak for nattarbeid er krevende.
Ulempevurderingen har videre overføringsverdi til andre situasjoner som kan gi rett til fritak – ved sosiale eller andre vektige velferdsgrunner. Loven gir dessuten andre rettigheter til tilpasset arbeidstid etter en ulempevurdering – rett til fleksibel arbeidstid og rett til nedsatt arbeidstid. De vurderinger Høyesterett gjør, kan derfor ha betydning også ved vurderingen av hvor langt slike rettigheter strekker seg.
Kort om faktum i saken
En offshorearbeider krevde etter hjerteinfarkt fritak fra nattarbeid etter arbeidsmiljøloven § 10-2. Det var ikke omstridt at hans helsemessige tilstand tilsa slikt fritak, og spørsmålet i saken var begrenset til om fritak kunne gis uten «vesentlig ulempe» for virksomheten.
Nærmere om Høyesteretts vurderinger
Arbeidsmiljøloven § 10-2 gjennomfører forpliktelser etter arbeidstidsdirektivet. Høyesteretts flertall kom til at bestemmelsen gir arbeidstakere et sterkere vern enn minimumsvernet etter direktivet og at spørsmålet om hvordan direktivet skal forstås derfor ikke kommer på spissen.
Høyesteretts flertall konkluderte med at retten til fritak primært er en rett til å beholde nåværende arbeid, men uten plikt til nattarbeid. Dette gjelder selv om det finnes annet passende arbeid som vedkommende er kvalifisert for i virksomheten. Mindretallet på en dommer mente derimot at det ikke var holdepunkter for at arbeidstakere fortrinnsvis skulle ha rett til å fortsette i sitt arbeid, og at arbeidsgiveren hadde oppfylt sin plikt alene ved å tilby annet arbeid.
Flertallet anerkjente likevel at retten til tilpasninger i egen arbeidstidsordning ikke gjelder ubetinget, og at tilbud om annet passende arbeid vil være et relevant og viktig moment i ulempevurderingen. Selv om ordlyden ikke gir direkte anvisning på det, åpner ulempevilkåret for en bredere interesseavveining. Terskelen for hva som utgjør en vesentlig ulempe vil følgelig kunne variere og er relativ.
Høyesterett fant at terskelen i dette tilfellet måtte være høy, sett hen til den helserisikoen nattarbeid utgjorde for arbeidstakeren. Til tross for dette konkluderte Høyesterett likevel med at arbeidstakeren ikke hadde rett på fritak. Vektige momenter var for det første utfordringer med organisering av arbeidslag offshore, virksomhetens særskilte behov for fleksibilitet, logistikkproblemer og hensynet til andre ansatte som ville måtte arbeide natt i større utstrekning. Høyesterett vektla at det ville bli vanskelig for virksomheten å imøtekomme andre arbeidstakeres ønske om mindre nattarbeid, selv om de på daværende tidspunkt ikke hadde søkt om fritak.
Virksomheten hadde i saken tilbudt arbeid på land, noe arbeidstakeren ikke hadde vært interessert i å diskutere. Høyesterett la til grunn at det måtte legges større vekt på tilbudet om dagarbeid enn det lagmannsretten hadde gjort i sin avgjørelse. At arbeidstakeren trolig ville gå ned i lønn, endret ikke dette. En enstemmig Høyesterett kom på denne bakgrunn til at arbeidstaker ikke hadde rett til fritak, da dette var til vesentlig ulempe for virksomheten.