Entreprise | Entreprisetvist om forholdet mellom utbedringsforsøk og foreldelse avgjort av Høyesterett

Høyesterett avsa 12. januar 2023 dom i saken mellom Betonmast Innlandet AS (Betonmast) og Frost Utvikling AS (Frost) om foreldelse av erstatningskrav. Spørsmålet i saken var om Betonmast hadde erkjent forpliktelsen etter foreldelsesloven § 14 ved å ha gjort ulike utbedringsforsøk og ved den kontakt Betonmast hadde hatt med Frost i den forbindelse. Høyesteretts flertall, i motsetning til tingretten og lagmannsretten, kom til at erstatningskravet ikke var erkjent. Avgjørelsen følger i stor grad opp tidligere rettspraksis, og kaster blant annet lys over betydningen av entreprenørens «hoppeplikt» i vurderingen av om utbedringsforsøk utgjør fristavbrytende erkjennelse av krav etter foreldelsesloven § 14. Avgjørelsen illustrerer også betydningen av å vurdere rekkevidden av en erkjennelse.

Våren 2013 inngikk Frost og Betonmast en totalentreprisekontrakt basert på NS 8407. Kontrakten gjaldt oppføring av en boligblokk i fire etasjer med 19 leiligheter. Overtakelse ble gjennomført i september 2014. Noe tid etter overtakelse ble det reklamert over mangler ved varmeanlegget i blokken, men partene var på det tidspunktet usikre på årsaken til manglene. Betonmast gjennomførte en rekke utbedringsforsøk, som alle var mislykket. Seks år etter overtakelse, i 2020, gikk leilighetseierne til sak mot Frost som utbygger med krav om prisavslag/erstatning som følge av manglene. Frost på sin side påsto seg frifunnet og trakk inn Betonmast som regressaksøkt. I tingretten (TOVRO-2020-6545) ble Frost dømt til å betale saksøkerne erstatning/prisavslag på MNOK 10, mens Betonmast i regressøksmålet ble dømt til å betale det samme beløpet til Frost. Betonmast anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og anken ble enstemmig forkastet (LE-2021-39436). Både tingretten og lagmannsretten kom – riktignok under noe tvil – til at kravet ikke var foreldet.

Ankebehandlingen for Høyesterett var begrenset til lagmannsrettens rettsanvendelse etter foreldelsesloven § 14. Ved utpenslingen av de rettslige utgangspunktene, la Høyesterett til grunn – i likhet med tidligere rettspraksis – at det avgjørende for om det foreligger en erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, er om skyldneren «positivt og noenlunde klart» må anses å ha erkjent forpliktelsen. Det er ikke tilstrekkelig at skyldnerens handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til å unnlate å ta fristavbrytende skritt. Det kreves at skyldnerens opptreden objektivt sett oppfattes som en erkjennelse.

Hva konkret gjaldt spørsmålet om erkjennelse ved mangelsutbedring, påpekte førstvoterende at utbedring av en påstått mangel i visse tilfeller utføres som ledd i et minnelig oppgjør eller av godvilje, uten at noen plikt derved erkjennes. Retten mente derfor at skyldnerens handlemåte må fortolkes innenfor den kontraktuelle rammen – og partenes forhold ellers – som handlemåten inngår i. Høyesterett viste i denne sammenheng til at entreprenøren i enkelte tilfeller har utbedringsplikt også når partene er uenige om det foreligger mangel – såkalt «hoppeplikt». I så fall kan entreprenørens utbedringer være en erkjennelse av hoppeplikten og ikke nødvendigvis av at det foreligger en mangel som entreprenøren har et videre ansvar for.

Betonmast hadde anført for Høyesterett at fordringens art og omfang må være avklart i tilstrekkelig grad før den kan erkjennes etter foreldelsesloven § 14. Høyesterett var ikke enig i dette, og uttalte at det står enhver fritt å erkjenne en hvilken som helst fordring, også de uavklarte. Hvorvidt det foreligger en erkjennelse, vil uansett bero på en konkret tolkning av skyldnerens utsagn og handlemåte. Retten uttalte at tilsvarende også måtte gjelde rekkevidden av en erkjennelse: Hva som erkjennes, vil måtte bero på en nærmere tolkning av skyldnerens opptreden. Ved oppsummeringen av de rettslige utgangspunktene, la Høyesterett til grunn at det faktum at mangelens art og omfang er uavklart ikke utelukker erkjennelse, men at det etter omstendighetene kan tale mot å forstå handlemåten som en erkjennelse. Det ble videre fremhevet at den omstendighet at skyldneren har en utbedringsplikt uavhengig av ansvar – såkalt «hoppeplikt» – kan tale mot å forstå utbedringen som en ansvarserkjennelse. I tillegg påpekte retten at en handlemåte som må tolkes som en erkjennelse av en mangel, ikke uten videre kan tolkes som en erkjennelse av ethvert erstatningskrav som mangelen måtte lede til.

For så vidt gjaldt vurderingen av om Betonmast hadde erkjent erstatningskravet i den konkrete saken, fant Høyesteretts flertall på tre dommere at Betonmast ikke positivt og noenlunde klart i ord eller handling hadde erkjent erstatningskravet. Sentralt for flertallet var at Betonmasts utsagn gjennomgående omhandlet utbedringsansvaret, og ikke erstatningsansvaret, som i denne saken forutsatte grov uaktsomhet hos Betonmast. På denne bakgrunn mente flertallet at lagmannsretten hadde anvendt foreldelsesloven § 14 uriktig ved å komme til at foreldelsen av Frosts erstatningskrav var avbrutt ved erkjennelse før 30. juni 2018.

Mindretallet på to dommere var i hovedsak enig med flertallets redegjørelse for de rettslige utgangspunktene, men mente i motsetning til flertallet at Høyesterett ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å foreta den konkrete vurderingen av om Betonmast hadde erkjent erstatningsansvar basert på at det var utvist grov uaktsomhet. Mindretallet var like fullt av den oppfatning at lagmannsrettens avgjørelse måtte oppheves, som følge av at det ikke var forsvarlig grunnlag for å avgjøre det krav saken gjaldt.