Entreprise | Har entreprenøren krav på vederlagsjustering for forhold som skyldes koronapandemien?

Den 25. oktober 2022 avsa Borgarting lagmannsrett en dom som blant annet gjaldt en totalentreprenørs adgang til å kreve vederlagsjustering som følge av myndighetstiltak iverksatt under koronapandemien. I tingretten vant entreprenøren frem med kravet. Lagmannsretten var imidlertid uenig i tingrettens konklusjon, og la til grunn at NS 8407 ikke gir grunnlag for slike krav.

Saken stod mellom Indre Østfold kommune som byggherre og Boger Bygg AS som entreprenør, og gjaldt sluttoppgjøret etter bygging av boliger tilrettelagt for psykisk utviklingshemmede. Prosjektet ble utført som en totalentreprise, og kontrakten, basert på NS 8407, ble inngått før koronapandemien brøt ut.

Entreprenørens arbeider startet 3. september 2019 og skulle være ferdigstilt i august 2020. Da samfunnet stengte ned som følge av koronapandemien, 12. mars 2020, sendte entreprenøren samme dag varsel med krav om fristforlengelse som følge av pandemien samt at «påbud/forbud fra offentlig myndighet, eller andre ekstraordinære forhold (…) vil (…) behandles som en endring».

I perioden etter dette fremmet entreprenøren spesifiserte krav om vederlagsjustering og fristforlengelse som følge av koronapandemien og dens medfølgende «restriksjoner og tiltak for smittevern». Kravene ble avvist av byggherren. Kravene gjaldt kostnader til defensiv forsering ettersom byggherren hadde avslått entreprenørens fristforlengelseskrav som følge av pandemien, krav om dekning av rigg- og driftskostnader i forlenget byggetid som følge av pandemien, samt krav om betaling av merkostnader for å overholde restriksjoner og smittevernstiltak.

Saken reiser prinsipielle spørsmål knyttet til rekkevidden av, og forholdet mellom force majeure bestemmelsen i NS 8407 punkt 33.3 og bestemmelsen om myndighetstiltak i punkt 15.2. Entreprenørens krav  i saken var gjennomgående forankret i NS 8407 punkt 15.2. I NS 8407 punkt 33.3 fremgår det at entreprenøren ikke har «krav på justering av vederlaget som følge av fristforlengelse» med grunnlag i force majeure. Etter NS 8407 punkt 15.2 kan entreprenøren påberope som en endring at forandringer i lover og forskrifter etter tilbudsinngivelse endrer «de avtalte krav til [bygge]prosessen». En eventuell endring kan gi krav på både fristforlengelse og vederlagsjustering. Entreprenøren gjorde gjeldende at NS 8407 punkt 15.2 dannet selvstendig grunnlag for kravene. Som en subsidiær anførsel krevet entreprenøren også vederlagsjustering som følge av NS 8407 punkt 34.1.2, hvor det fremgår at entreprenøren kan kreve vederlagsjustering for forhold «byggherren har risikoen for». Byggherren anførte på sin side at force majeure bestemmelsen i NS 8407 punkt 33.3 stenger for krav om vederlagsjustering knyttet til pandemien.

Lagmannsretten innledet sin vurdering med å redegjøre generelt for innholdet i force majeure-begrepet, og konkluderte med at koronapandemien er en force majeure-begivenhet. Det neste spørsmålet var om koronapandemien kunne gi krav om vederlagsjustering.

Lagmannsretten viste til NS 8407 punkt 33.3, og konkluderte med at bestemmelsen gir grunnlag for å kunne tilkjenne totalentreprenøren fristforlengelse som følge av en force majeure-begivenhet, men ikke vederlagsjustering.

Videre la lagmannsretten til grunn at punkt 33.3 «uttømmende regulerer spørsmålet om når en totalentreprenør kan kreve fristforlengelse som følge av en force majeure-begivenhet, enten begivenheten avstedkommer myndighetstiltak eller ikke». Med andre ord la lagmannsretten til grunn at NS 8407 punkt 15.2 ikke kan gi grunnlag for krav på fristforlengelse som følge av pandemien på selvstendig grunnlag.

Hva gjaldt krav om vederlagsjustering, konkluderte lagmannsretten med at NS 8407 punkt 15.2 i alle tilfeller ikke kan gi krav på vederlagsjustering som følge av endringer i lover og forskrifter «som medfører tidsmessige forsinkelser forårsaket av en force majeure begivenhet». Lagmannsretten viste til at:

«Dersom mangel på arbeidskraft som ellers ville være på byggeplassen skyldes f.eks. krig, streik, lockout kan det ikke være avgjørende om det offentlige har kommet med myndighetstiltak eller ikke. Det samme må gjelde ved pandemier. Merkostnader som følge av forlenget byggetid på grunn av myndighetspålegg (gjennom lov, forskrift, vedtak) som karantene, stenging av skole/barnehage og annet kan totalentreprenøren etter lagmannsrettens syn ikke kreve vederlagsjustering for.»

Lagmannsretten stilte også spørsmål ved om situasjonen kan stille seg annerledes om «det offentlige vedtar nye reguleringer og pålegg som går ut på å endre opprinnelige avtalte ytelser», eksempelvis ved «ufravikelige krav til løpende desinfisering av byggeplasser som medfører store utgifter». Lagmannsretten konkluderte imidlertid ikke på dette spørsmålet, ettersom myndighetene kun hadde anbefalt denne typen tiltak. Det fantes ingen offentlige vedtak som påla entreprenøren å gjennomføre desinfisering og renhold på byggeplassen.

Entreprenørens ulike krav i saken ble vurdert på bakgrunn av det ovennevnte. Hva gjaldt kravet om forseringskostnader, konkluderte lagmannsretten med at entreprenøren ikke hadde sannsynliggjort at entreprenøren hadde blitt hindret av koronapandemien. Kravet som gjaldt vederlagsjustering i forlenget byggetid ble heller ikke tatt til følge, ettersom dette gjaldt tidsmessige konsekvenser av pandemien. Byggherren ble også frifunnet for kravet som gjaldt dekning av merkostnader til desinfisering og renhold på byggeplassen siden disse tiltakene ikke skyldtes myndighetspålegg, men kun anbefalinger.

Hva gjaldt entreprenørens anførsel om at de ovennevnte kravene kunne hjemles i NS 8407 punkt 34.1.2, uttalte lagmannsretten at «verken byggherre eller entreprenør» har risikoen for force majeure-situasjoner. Dermed var det ikke riktig å anvende punkt 34.1.2, som gjelder forhold «byggherren har risikoen for», i saken.

Dommen behandler prinsipielle spørsmål. Etter koronapandemiens utbrudd har spørsmålet om hvorvidt entreprenøren kan kreve vederlagsjustering for konsekvenser av pandemien med hjemmel i NS 8407 punkt 15.2 og punkt 34.1.2 vært tema i mange sluttoppgjørsdiskusjoner. Lagmannsretten besvarer dette spørsmålet benektende. Dommen er i skrivende stund ikke rettskraftig, og det er dermed ikke sikkert at siste ord i saken er sagt.

Share aticle to
Loading video ...close