EU og konkurranserett | Íslandskbanki frikjent på Island i prinsipiell sak om rentejusteringsklausuler

EFTA-domstolen kom i mai 2024 med en rådgivende uttalelse som gjaldt to av de verserende sakene.[1] I uttalelsen la EFTA-domstolen vekt på at boliglånsdirektivet og forbrukeravtaledirektivet krever at innholdet i rentejusteringsklausuler i boliglånsavtaler med flytende rente skal være «gjennomsiktige» (dvs. tilstrekkelig klare, tilgjengelige, objektive og etterprøvbare), og at de ikke vil være gyldige dersom de er urimelige for forbrukerne. Ifølge EFTA-domstolen gikk rentejusteringsklausulene i de islandske sakene langt i retning av å være ugjennomsiktige og urimelige for forbrukerne, og dermed ugyldige.

I etterkant av den rådgivende uttalelsen fra EFTA-domstolen, har den islandske tingretten nylig avsagt dom i en av sakene, Íslandsbanki hf. mot Elva Dögg Sverrisdóttir og Ólafur Viggó Sigurðsson. I den aktuelle saken hadde forbrukerne i januar 2021 inngått en avtale med banken om boliglån på ISK 57,6 millioner (ca. NOK 4,6 millioner kroner med dagens kurs). Lånets rente var flytende (eller mer presist, variabel) og ikke knyttet til noen indeks eller referanserente. Tingretten avviste forbrukernes påstand om at rentejusteringsklausulene var ulovlige og frikjente banken.

Nærmere om den islandske tingrettens resonnement og begrunnelse

Forholdet til boliglånsdirektivet

Tingretten vurderte først forbrukernes anførsel om at rentejusteringsklausulen var ulovlig etter boliglånsdirektivet artikkel 24, som krever at indekser eller referanserenter som brukes for å beregne lånerenten skal være tydelige, tilgjengelige, objektive og etterprøvbare for kredittavtalens parter og relevante myndigheter.

Tingretten fant at boliglånsdirektivets artikkel 24 var korrekt gjennomført i Islands rett. Den fant videre at den aktuelle låneavtalen ikke falt inn under direktivet fordi renten i låneavtalen ikke skulle justeres i henhold til en indeks eller referanserente, men derimot justeres på bakgrunn av andre omstendigheter. Den islandske loven som gjennomfører boliglånsdirektivets artikkel 24 sier at dersom rentejusteringsklausulen ikke er knyttet til en indeks eller referanserente så skal låneavtalen angi vilkårene og prosedyren for å endre lånerenten. Det var nettopp dette som var tilfellet i den anliggende saken.

Ifølge tingretten var det dermed klart at banken kunne justere renten basert på andre forhold enn indekser eller referanserenter, og at boliglånsdirektivets krav til tydelige, tilgjengelige, objektive og etterprøvbare vilkår ikke gjaldt for rentejusteringsklausulen i denne avtalen. Retten viste også til at lovens forarbeider uttrykkelig sier at det er adgang til å avtale at renteendringer blir fastsatt under hensyntagen til for eksempel finansieringskostnader eller driftskostnader.

Selv om retten var enig med saksøkerne i at elementene i bankens rentejusteringsklausul var formulert i generelle vendinger, og at disse ikke bidrar til forutsigbarhet og klarhet, så kunne ikke dette endre at avtalen slik den var inngått var i tråd med loven. EØS-retten og EFTA-domstolens uttalelse endret ikke på dette, ifølge tingretten.

Basert på dette anså retten at rentejusteringsklausulen var i samsvar med kravene etter islandsk rett tolket i sammenheng med boliglånsdirektivet.

Forholdet til Forbrukeravtaledirektivet

Forbrukerne hevdet for det andre at låneavtalens rentejusteringsklausul var uklar og urimelig etter den islandske avtaleloven §§ 36 og 36a til 36c, som gjennomfører forbrukeravtaledirektivet, med den følge at klausulen måtte anses ulovlig på dette grunnlag. De omtalte bestemmelsene i den islandske avtaleloven synes å ligne på den norske avtaleloven §§ 36 og 37.

Vurderingstemaet for retten var om rentejusteringsklausulen var formulert på et klart og forståelig språk, og om det ville være i strid med god forretningsskikk, og vesentlig forrykke balansen mellom partene til forbrukerens ugunst, dersom man opprettholdt klausulen.

Retten slo innledningsvis fast at det er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre om forbrukeravtaledirektivets krav til god tro, balanse og gjennomsiktighet er oppfylt. Etter rettens oppfatning var rentejusteringsklausulen verken uklar eller urimelig etter avtaleloven, sett i sammenheng med forbrukeravtaledirektivet. Retten trakk frem følgende momenter i vurderingen:

• Klausulen var i samsvar med bestemmelsen i den islandske boliglånloven § 34.
• Låntakerne kunne fritt velge mellom flere ulike lånetyper, herunder lån knyttet til en fast rente eller indeks, men valgte likevel denne typen lån til tross for risikoen for renteendring fra bankens side basert på til dels vage kriterier (f.eks. økning i bankens driftskostnader).
• Låntakerne fikk full informasjon om vilkårene som gav banken adgang til å endre renten.
• Låntakernes krav på tilbakebetaling var ISK 84.418 (ca. NOK 6700), noe retten tok til inntekt for at vilkårene ikke hadde forrykket balansen i avtaleforholdet vesentlig.
• Låntakerne fikk lavere rente på dette lånet enn hva de ville fått ved å velge andre lånetyper, slik som fastrente.
• Renteendringene i lånets løpetid avvek ikke vesentlig fra den islandske sentralbankens renteendringer.
• Låntakeren kunne når som helst betalt lånet tilbake.

Etter en samlet vurdering konkluderte tingretten med at rentejusteringsklausulen ikke var urimelig eller i strid med god forretningsskikk. Heller ikke her synes EØS-retten eller EFTA-domstolens uttalelse å sette noen skranker for tingrettens rimelighetsvurdering.

Betydning

Enkelte har hevdet at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i mai 2024 vil få dramatisk betydning for norske banker, i form av meget betydelige erstatningskrav fra låntakere, både i antall og størrelse. Dommen fra den islandske tingretten kan tyde på at det ikke er fullt så enkelt. EFTA-domstolens uttalelse endrer ikke det faktum at vurderinger av hvorvidt en avtale er urimelig skal avgjøres av nasjonale domstoler som anvender nasjonal rett. Den islandske tingretten har nå gjort dette og har funnet at rentejusteringsklausulen tolket i henhold til islandsk rett ikke er urimelig.

Siden Íslandsbankis klausul for rentejusteringer har mange fellestrekk med de klausuler som anvendes av norske banker, er avgjørelsen fra den islandske tingretten interessant også for norske formål. Herunder er det interessant å merke seg at den islandske tingretten avviser at artikkel 24 i boliglånsdirektivets er anvendelig på den aktuelle rentejusteringsklausulen, og at forbrukeravtaledirektivet ikke i seg selv er bestemmende for utfallet av den konkrete rimelighetsvurderingen som foretas etter islandsk rett.

I norsk rett er det, som på Island, regulert ved lov og uttalt i forarbeider at man kan avtale en rett til å endre renten på et lån uten henvisning til en referanserente eller indeks, så lenge grunnlaget for endringen er nevnt i avtalen og banken varsler om renteendringen i tilstrekkelig lang tid før endringen trer i kraft. Slik vi leser dommen fra den islandske tingretten, fant retten at et slikt system ikke er grunnleggende urimelig. Det kan også synes som om tingretten mener at forbrukerne i denne saken har forsøkt seg med et spekulativt søksmål som det ikke er grunn til å gi dem medhold i. Det er varslet at tingrettsdommen vil bli anket direkte til islandsk høyesterett. Både boliglånskunder som ønsker seg lavere rente og finansinstitusjoner som (etter vår mening med rette) mener dagens system med flytende renter er både velfungerende og til det beste for forbrukerne, må derfor fremdeles vente i spenning.

[1] Rådgivende uttalelse i forente saker E-13/22 og E-1/23.