EUs kapitalmarkedsunion – hva betyr det for Norge? | Nr. 11/16

EU-kommisjonen vedtok høsten 2020 en ny handlingsplan som skal styrke EUs kapitalmarkedsunion de neste årene. Det overordnede formålet med kapitalmarkedsunionen er å skape et reelt indre kapitalmarked hvor investeringer og sparemidler kanaliseres på en effektiv måte i hele Europa. På den måten skal forbrukere, selskaper og investorer få bedre tilgang til kapital og avkastningsmuligheter, uavhengig av hvor i EU de befinner seg. Initiativene fra EU er av interesse her hjemme i Norge fordi vi gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre EUs reguleringer som nasjonal rett. Aksjonspunktene i EU-kommisjonens handlingsplan gir derfor en pekepinn på hvordan fremtidens regulering i Norge vil se ut på kapitalmarkedsområdet. I handlingsplanen har EU-kommisjonen foreslått 16 aksjonspunkter for å gjennomføre og styrke kapitalmarkedsunionen. BAHR vil i en serie nyhetsbrev gi en kortfattet oversikt over hvert av de ulike aksjonspunktene. Nedenfor kan du lese mer om aksjonspunkt 11.

Aksjonspunkt 11 – Økt harmonisering av nasjonale insolvensregler

Skarpt avvikende og tidvis ineffektive nasjonale insolvensregimer i Europa har lenge utgjort et strukturelt hinder for grensekryssende investeringer og dermed også etableringen av en reell kapitalmarkedsunion. Forskjellene mellom EU-landenes nasjonale insolvenslovgivning kan gjøre det vanskelig for grensekryssende investorer å forutse lengden og utfallet av insolvensbehandlinger. Usikkerheten gjør det vanskelig å prise risikoen ved grensekryssende investeringer riktig, særlig ved investeringer i gjeldsinstrumenter. Dersom insolvensregimene i utlandet fremstår som ineffektive eller uforutsigbare, vil investeringer utenfor eget hjemland virker mindre attraktivt for investorer. Dette kan igjen lede til at fornuftige prosjekter ikke gjennomføres og at den økonomiske veksten i Europa stagnerer.

Den nasjonale insolvenslovgivningen er ofte dypt forankret i hvert enkelt lands rettssystem, og ulikheter mellom EU-landenes nasjonale insolvenslovgivning kan dermed være vanskelige å redusere. EU-kommisjonen ser derfor på målrettede tiltak på EU-nivå som kan avhjelpe de hindringene fragmenterte nasjonale insolvensregler oppstiller, uten å måtte ty til full harmonisering av EU-landenes nasjonale insolvenslovgivning.

I november 2020 publiserte[1] EU-kommisjonen en innledende konsekvensvurdering (Inception Impact Assessment) av økt harmonisering av EU-landenes nasjonale insolvenslovgivning. Det er foreløpig ikke bestemt om initiativet til slik harmonisering skal utformes som et direktiv eller anbefalinger fra EU-kommisjonen (eller en kombinasjon av disse to). EU-kommisjonen har bedt om tilbakemeldinger på konsekvensvurderingen og det er ventet at de vil publisere sitt endelige forslag innen Q2 2022.

I konsekvensvurderingen peker EU-kommisjonen på flere elementer av den materielle insolvenslovgivningen der reglene kan harmoniseres og gjøres mer forutsigbare for grensekryssende investorer:

  • Vilkårene for å åpne insolvensbehandlinger (herunder definisjonen av insolvens og triggere for insolvensbehandlinger, samt regler om hvem som er berettiget til å begjære om åpning av insolvensbehandlinger);
  • Vilkårene og virkningene til omstøtelse;
  • Styreansvar ved insolvensbehandlinger;
  • Stillingen til usikrede kreditorer i insolvensbehandlinger;
  • Sporing av eiendeler, særlig i forbindelse med omstøtelse.

Initiativet omfatter ikke banksektoren, hvor EU-landenes insolvenslovgivning allerede er minimumsharmonisert gjennom krisehåndteringsdirektivet (BRRD)[2] om myndighetsstyrt krisehåndtering og innskuddsgarantidirektivet[3] om garantiordninger for bankinnskudd. Direktivene er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i finansforetaksloven kapittel 19-21. Disse reglene har bidratt til at insolvensregelverket for banksektoren i EØS-området har blitt mer enhetlig og forutsigbart.

Insolvensretten er som utgangspunkt ikke del av EØS-avtalen og det er dermed grunn til å tro at ny EU-lovgivning som springer ut av aksjonspunkt 11 ikke vil være EØS-relevant. Insolvensforordningen[4]  er for eksempel ikke innlemmet i EØS-avtalen og gjelder ikke i Norge.

Det kan likevel ikke utelukkes at norske myndighetene vil vurdere å oppdatere norsk insolvenslovgivning dersom EU-lovgivningen på insolvensområdet blir mer harmonisert for å sikre at norsk næringslivs attraktivitet for utenlandske investorer ikke blir skadelidende. I takt med at næringslivet har blitt mer internasjonalisert, har også norsk insolvensrett blitt mer internasjonalt rettet. Ved utformingen av konkurslovens fjerde del om grensekryssende insolvensbehandling, fant Justis- og beredskapsdepartementet for eksempel grunn til å se hen til reglene i insolvensforordningen.

For norske investorer med investeringer utenfor Norge vil det uansett være en fordel om forskjellene mellom EU-landenes nasjonale insolvenslovgivning reduseres, slik at reglene blir mer forutsigbare og enklere å håndtere.

 

[1] https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/HTML/?uri=PI_COM:Ares(2020)6591479&rid=10
[2] Direktiv 2014/59/EU (Bank Recovery and Resolution Directive), i kraft i Norge fra 1. januar 2019.
[3] Direktiv 2014/49/EU (Deposit Guarantee Schemes Directive), i kraft i Norge fra 1. januar 2019.
[4] Forordning (EU) 2015/848 (Insolvency Regulation).

 

***

Klikk her for å motta nyhetsbrevserien (kryss av for “Finance and Capital Markets” i skjemaet).

Share aticle to
Loading video ...close