Finansregulatorisk | Ny finansavtalelov trådte i kraft 1. januar 2023

Den nye finansavtaleloven og finansavtaleforskriften trådte i kraft 1. januar i år. I dette nyhetsbrevet gir vi en oversikt over noen av de mest sentrale endringene du bør være oppmerksom på.

Utvidet virkeområde

Den nye finansavtaleloven gjelder for alle som tilbyr finansavtaler i næringsvirksomhet, i loven omtalt som «tjenesteytere». Dette til forskjell fra tidligere lov som bare gjaldt for finansinstitusjoner og lignende institusjoner, hvilket innebar at virkeområdet i praksis var begrenset til tjenesteytere med konsesjon.

En annen sentral forskjell er at loven nå omfatter også investerings- og pensjonstjenester. Dette innebærer eksempelvis at verdipapirforetak omfattes av loven som «tjenesteyter», noe som ikke var tilfelle frem til årsskiftet.

De nye reglene som introduseres ved ny lov gjelder i all hovedsak forbrukerkunder, og en overgripende målsetting for det nye regelverket er nettopp å styrke forbrukervernet. For næringslivskunder er reglene stort sett uendret, og loven vil i stor utstrekning kunne fravikes i finansavtaler som inngås med slike kunder.

Veiledningsplikt, forklaringsplikt, krav til kredittvurdering og avslagsplikt

Den nye loven introduserer en generell veiledningsplikt når forbrukerkunder skal velge mellom ulike produkter og tjenester som tilbys. Enhver personlig anbefaling skal noteres i et skriftlig dokument som skal leveres til kunden. I tillegg skal tjenesteyter forsikre seg om at kunden forstår både de sentrale opplysningene kunden gis og risikoen forbundet med den finansielle tjenesten.

Ved inngåelse av kredittavtaler med forbrukere suppleres veiledningsplikten av en forklaringsplikt som innebærer at kredittyter må beskrive blant annet kredittavtalens viktigste egenskaper og konsekvenser ved kundens mislighold. Kredittgiver plikter også å foreta en grundig vurdering av kundens kredittevne. Dersom det på grunnlag av kredittvurderingen ikke er sannsynlig at kunden har tilstrekkelig kredittevne til å oppfylle forpliktelsene på den måten som kreves etter de tilbudte vilkårene, plikter tjenesteyteren å avslå kredittsøknaden.

Forbud mot å kreve gebyr for bruk av VISA og MasterCard

Finansavtaleloven nedlegger forbud mot at betalingsmottakeren (eksempelvis en retail-butikk) kan kreve gebyrer ved bruk av de vanligste betalingskortene som for eksempel VISA og MasterCard (kortordninger med fire parter). Gebyr på kortordninger med tre parter, som American Express og Diners Club, er fortsatt tillatt[1].

Digitalt førstevalg

Tjenesteyteren kan kommunisere elektronisk med kunden, med mindre kunden har reservert seg mot denne kommunikasjonsformen («opt out»). Dette er det motsatte utgangspunktet sammenlignet med tidligere lov («opt in»).

Der kunden har samtykket til elektronisk kommunikasjon anses meldinger mv. fra tjenesteyteren å være kommet frem år kunden har mottatt meldingen på avtalt måte. Ved melding om heving, oppsigelse, sperring eller lignende forhold som det er avgjørende at mottakeren får kunnskap om, skal imidlertid tjenesteyteren forsikre seg om at mottakeren har fått kunnskap om at meldingen er mottatt.

Ansvar ved misbruk av elektronisk signatur

De siste årene har det vært flere eksempler på at bankkunder er blitt ansvarlig for lån de selv nekter å ha signert elektronisk via BankID. Etter ny finansavtalelov er kunden ikke bundet av en finansavtale som kunden nekter for å ha samtykket til eller hevder er ugyldig inngått, med mindre tjenesteyteren kan bevise at det ikke hefter feil ved signaturen.

Der det oppstår tap som følge av misbruk av elektroniske signatur er kundens ansvar begrenset til 450 kroner ved uaktsomhet og 12 000 kr ved grov uaktsomhet. Først ved påvist forsett svarer kunden for hele beløpet.

Felles regulering av mellomleddsvirksomhet

Den gamle loven inneholdt fragmentert regulering av virksomhet som finansmegler, finansagent, finansrådgiver og kredittformidler der disse opptrådte som mellomledd i forbindelse med avtaler om innskudd, kreditt eller kausjon. Loven regulerte ikke mellomleddsvirksomhet knyttet til finansielle tjenester generelt, ei heller på en ensartet måte. Den nye finansavtaleloven underlegger slik mellomleddsvirksomhet felles og ensartet regulering ved å gi generelle regler for såkalte «oppdragsforetak», dvs. foretak som formidler finansielle tjenester.

[1] Paragraf 2-4 (1) siste punktum gir forskriftshjemmel for å nedlegge forbud også mot å kreve gebyrer ved bruk at kort som inngår i kortordninger med tre parter.

Share aticle to
Loading video ...close