Finansregulatorisk | Nytt lovforslag gir viktige avklaringer for norske OMF-foretak

17. desember 2021 la Finansdepartementet (FIN) frem forslag til nye lovregler om obligasjoner med fortrinnsrett (OMF, på engelsk covered bonds) som tar sikte på å implementere EUs OMF-regelverk. Lovforslaget bygger på et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet , som ble sendt på høring 23. mars 2020. FIN har i hovedsak sluttet seg til Finanstilsynets forslag, men på enkelte sentrale punkter avviker lovforslaget fra tilsynets vurderinger i høringsnotatet. Nedenfor ser vi nærmere på hovedpunktene i FINs lovforslag og hvilken betydning de nye reglene vil ha for norske OMF-utstedere dersom de vedtas.

Norge har i mange år hatt et velfungerende og robust OMF-marked, og obligasjoner med fortrinnsrett har blitt en viktig kilde for finansiering av norske banker. Dagens norske OMF-regler er inspirert av regelverket som gjelder i store OMF-jurisdiksjoner som f.eks. Tyskland, og oppfyller derfor de fleste minstekravene i EUs nye OMF-regelverk, som skal være basert på «best practice».

OMF-direktivet er et minimumsharmoniseringsdirektiv og gir nasjonale myndigheter fleksibilitet i gjennomføringen, så lenge de nasjonale reglene er minst like strenge. Det er derfor gledelig at FIN ikke har foreslått større endringer enn nødvendig for å tilpasse de norske reglene til EUs OMF-regelverk. Det er imidlertid verdt å merke seg at lovforslaget ikke er helt komplett, i den forstand at FIN foreslår å regulere flere sentrale spørsmål i forskrift. Slike forskrifter er ennå ikke klare, og det gjenstår å se hvilke reguleringer som kommer her.

FIN legger til grunn at de nye norske reglene vil tre i kraft 8. juli 2022, samtidig som EUs OMF-regelverk trer i kraft. Dette er viktig for å unngå at norske OMF-utstedere får en ulempe i konkurransen med utstedere i EU ved at norske foretak ikke får utstede «European Covered Bonds» under EUs nye OMF-regelverk.

OMF deles inn i to kategorier

EUs OMF-regelverk skiller mellom to ulike kategorier OMF: OMF standard og OMF premium. Mens den første kategorien bare må oppfylle kravene i OMF-direktivet, må sistnevnte i tillegg oppfylle kravene i artikkel 129 i CRR[4]. FIN foreslår i tråd med EUs OMF-regelverk å innføre OMF standard og OMF premium som beskyttede betegnelser i Norge.

I motsetning til Finanstilsynet foreslår FIN også å innføre betegnelsen OMF-program i de nye reglene. Forslaget er i tråd med OMF-direktivets ordlyd og skal tydeliggjøre forskjellen mellom OMF-utstedere, enkeltvise OMF-utstedelser og OMF-programmer. Forslaget har sammenheng med at FIN, i motsetning til Finanstilsynet, foreslår å innføre et krav om godkjenning av OMF-programmer (se nedenfor).[5]

Etter OMF-direktivet er et OMF-program definert som de strukturelle trekkene ved OMF-utstedelsen, herunder eiendelstypene i sikkerhetsmassen, og om det er et standard- eller premium-program. FIN legger til grunn at alle norske OMF-foretak i dag har ett OMF-program hver. Det er imidlertid ingenting i veien for at et OMF-foretak har flere OMF-programmer.

OMF som utstedes av norske boligkredittforetak antas normalt å oppfylle minstekravene i CRR artikkel 129. Vi forventer derfor at norske OMF-utstedelser etter 8. juli 2022 først og fremst vil tilhøre kategorien premium. EUs OMF-regelverk åpner for at OMF-utstedere kan utstede både OMF standard og OMF premium, forutsatt at disse utstedes under ulike programmer.[6] Dersom norske OMF-utstedere skulle ønske å også utstede OMF standard, må det dermed etableres et eget OMF-program for disse som må godkjennes av Finanstilsynet (se nedenfor).

Krav om godkjenning av OMF-programmer

OMF-direktivet krever at OMF-programmer skal innfri visse minstekrav og godkjennes av nasjonale tilsynsmyndigheter før første utstedelse under programmet. Finanstilsynets vurdering er at kravet om godkjenning av OMF-programmer ikke griper inn i forhold som reguleres av prospektpliktreglene. De nye reglene vil dermed ikke påvirke reglene som gjelder for norske OMF-utstederes EMTN-programmer eller frittstående utstedelser av OMF.

Under dagens regelverk behøver ikke norske OMF-utstedere søke om særskilt godkjenning for å utstede OMF, fordi slik godkjenning ligger implisitt i konsesjonen som kredittforetak. Dette henger igjen sammen med at virksomheten til norske OMF-utstedere i realiteten er avgrenset til å drifte OMF-programmer. På bakgrunn av denne ordningen anså Finanstilsynet det ikke som nødvendig å innføre et krav om godkjenning av OMF-programmer for å innfri kravene i OMF-direktivet. Istedenfor skulle OMF-utstederne sende melding til Finanstilsynet før de utstedte OMF som ikke var omfattet av eksisterende tillatelse.

FIN anser derimot ikke melding til Finanstilsynet som tilstrekkelig for å innfri direktivets krav om godkjenning av nye OMF-programmer. Norske OMF-utstedere vil derfor måtte søke til Finanstilsynet om godkjenning av et OMF standard- eller OMF-premium program for å utstede obligasjoner med betegnelsen OMF standard eller OMF premium.

I en overgangsperiode vil OMF-utstedere kunne fortsette å utstede uten godkjenning av et OMF standard- eller OMF-premium program, men utstedelsene vil ikke kunne benytte betegnelsene OMF standard og OMF premium.

FINs forslag vil innebære visse økonomiske og administrative konsekvenser for OMF-utstedere. FIN legger til grunn at godkjenningen i de fleste tilfeller kan gis etter en enkel søknadsbehandling. Dette fordi OMF-utstedere gjennom sin konsesjon som kredittforetak oppfyller kravene som stilles til godkjenning av OMF-programmer i OMF-direktivet.

Åpnes for belåningsgrad inntil 80% for boliglån

Dagens norske OMF-regler stiller en rekke krav til hvilke eiendeler som kan inngå i sikkerhetsmassen, herunder at lån ikke skal overstige en nærmere angitt belåningsgrad. For pantesikrede boliglån er den maksimale belåningsgraden i dag 75 %.

Endringsforordningen til CRR artikkel 129 medfører imidlertid at den maksimale belåningsgraden for pantesikrede boliglån økes fra dagens 75% til 80%.

For norske OMF-utstedere vil dette medføre at en større andel boliglån kan benyttes i til OMF-utstedelser.

Objektive triggerkrav ved forlengelse av obligasjonenes løpetid («soft bullet»)

Mange norske OMF-er inneholder vilkår som lar utstederen forlenge løpetiden med inntil 1 år dersom utsteder ikke kan innfri obligasjonslånet på ordinær forfallsdato (såkalt «soft bullet»). Dagens norske OMF-regler inneholder ingen regler om «soft bullet», og i obligasjonsvilkårene er det ofte overlatt til utstedernes skjønn å bestemme om og når forlengelsen skal utløses.

OMF-direktivet stiller en rekke minstekrav til bruken av «soft bullet», herunder at løpetiden bare kan forlenges på grunnlag av objektiv utløsende hendelser som er angitt i nasjonal rett. Forlengelsen av løpetiden kan dermed ikke lenger være overlatt til utsteders skjønn, slik dagens obligasjonsvilkår legger opp til.

Det har vært stor spenning knyttet til utformingen av kravet «objektiv utløsende hendelser» i norsk rett. For OMF-utstederne er det viktig å bevare fleksibiliteten knyttet til om og når forlengelse utløses. FINs lovforslag inneholder imidlertid ingen avklaringer. FIN foreslår isteden å regulere spørsmålet i forskrift og viser til at utformingen av kravet bør se hen til regelverk og markedspraksis i andre land. Vi er enige i at det er en fordel at det norske kravet samsvarer med en eventuell felles tilnærming som etableres i EU.

Nærmere regler om likviditetsbuffer (tidligere likviditetsreserve)

Under dagens norske OMF-regler skal OMF-utstedere opprette en likviditetsreserve i sikkerhetsmassen som fyllingssikkerhet for utestående OMF. Det er ikke angitt hvor stor reserven skal være.

OMF-direktivet inneholder et mer spesifikt likviditetskrav (såkalt «liquidity buffer»), som skal dekke minst 180 dagers netto likviditetsutgang for hvert OMF-program. Dersom en OMF-utsteder har flere OMF-programmer, skal det etableres en buffer i hver sikkerhetsmasse.

FIN foreslår i tråd med OMF-direktivet å benytte betegnelsen «likviditetsbuffer» i stedet for «likviditetsreserve»[7], og spesifiserer at bufferen skal gjelde minst 180 dager. Næringen har fått gehør hos FIN om at «soft bullet»-perioden bør kunne tas hensyn til i beregningen av likviditetsbufferkravet, forutsatt at de objektive hendelsene som utløser forlengelse av løpetiden, er knyttet til utstederens likviditetsrisiko. FIN tar sikte på å regulere dette nærmere i forskrift.

For norske OMF-utstedere vil kravet om likviditetsbuffer komme i tillegg til det generelle minstekravet til likviditetsreserve (LCR).  Sistnevnte gjelder på foretaksnivå og skal dekke likviditetsutgangen i hele virksomheten 30 dager frem i tid, mens likviditetsbufferen som nevnt vil gjelde det enkelte OMF-program 180 dager frem i tid. For å unngå at kravene overlapper, slutter FIN seg til Finanstilsynets forslag om at LCR og likviditetsbuffere skal koordineres, dvs. at LCR dekker de første 30 dagene frem i tid, mens bufferkravet dekker de resterende 150 dagene.

Slik LCR er utformet i dag er dette imidlertid ikke mulig. Eiendeler som inngår i sikkerhetsmassen regnes som beheftet og er dermed ikke godkjente for LCR-formål (der eiendelene må være ubeheftede). Konsekvensen vil være at OMF-utstedere må ha en likviditetsreserve både som en del av sikkerhetsmassen (for å innfri bufferkravet), samt utenfor sikkerhetsmassen (for LCR-formål).

For å unngå overlapp sendte EU-kommisjonen 27. oktober 2020 et utkast til endringer i LCR-reglene for å tilpasse LCR til likviditetsbufferen i OMF-direktivet. Forslaget går ut på at eiendeler som er beheftet i kraft av å inngå i sikkerhetsmassen for OMF, likevel skal kunne telles med til dekning av LCR (forutsatt at eiendelene oppfyller kravene til LCR ellers). FIN vil fastsette tilsvarende regler i forskrift, dersom EU-kommisjonens forslag ikke trer i kraft i Norge før EUs OMF-regelverk.

Dette er gledelige nyheter for norske OMF-utstedere som dermed unngår at likviditetsbufferen overlapper med LCR.

Nye regler om uavhengig overvåker (tidligere gransker)

Under dagens norske OMF-regler skal Finanstilsynet oppnevne en uavhengig gransker for hver OMF-utsteder. Granskeren skal overvåke at foretakets register over utstedte OMF føres korrekt og regelmessig vurdere om kravet til overpantsettelse overholdes. OMF-direktivet krever at OMF-utstedere oppnevner en sikkerhetsmasseovervåker («cover pool monitor») som løpende overvåker at foretakene overholder en rekke krav til sikkerhetsmassen. Foretakets eksterne revisor kan ikke være cover pool monitor.

FIN foreslår å endre den norske betegnelsen fra «gransker» til «overvåker» i tråd med terminologien i OMF-direktivet. Endringen reflekterer dessuten at granskerens oppgaver i realiteten ikke omfatter grundige undersøkelser, men er begrenset til løpende oppsyn av visse krav. FIN slutter seg til Finanstilsynets forslag om at OMF-utstederen selv, ikke Finanstilsynet, skal oppnevne overvåkeren. Videre foreslår FIN å utvide kravene som skal overvåkes, herunder kravene til sikkerhetsmassens sammensetning, verdivurdering, atskillelse og investorinformasjon. Dette vil antagelig medføre en viss merarbeid- og kostnad for norske OMF-utstedere.

Vanlig praksis i dag er at OMF-utstedere oppnevner foretakets valgte revisor som overvåker. Dette er ikke tillatt under OMF-direktivet. Derimot åpner direktivet for at foretakenes internrevisor kan fylle denne rollen. Under dagens norske OMF-regler er det ikke tillatt å oppnevne internrevisor som gransker, ettersom internrevisor ikke regnes som uavhengig. Finanstilsynet foreslo i høringsnotatet å opprettholde regelen. FIN åpner derimot for at det kan være aktuelt å utnevne internrevisor dersom nærmere vilkår er innfridd, og foreslår at de nærmere reglene om oppnevning skal fastsettes i forskrift. For norske OMF-utstedere vil det være en fordel om internrevisor kan oppnevnes som overvåker, slik at foretakene slipper å ha forholde seg til tre forskjellige personer i relasjon til overvåkning og revisjon av sikkerhetsmassen.

Krav til investorinformasjon

OMF-direktivet inneholder et krav om at nærmere bestemt investorinformasjon skal gis hvert kvartal. Norske OMF-utstedere er omfattet av de generelle kravene om offentliggjøring av informasjon som gjelder for banker og kredittforetak. Det stilles imidlertid ikke egne krav til offentliggjøring av informasjon om OMF-utstedere under dagens norske regler.

FIN slutter seg til Finanstilsynets forslag om at kravene i OMF-direktivet bør gjennomføres i forskrift. I tillegg foreslår FIN en ny bestemmelse som fastsetter hovedregelen om at OMF-utstederne skal offentliggjøre informasjon som setter investorene i stand til å vurdere OMF-programmets profil og risiko.

Mange norske OMF-utstedere publiserer allerede regelmessig informasjon om OMF-utstedelsene (bl.a. gjennom Harmonised Transaprency Template (HTT) for utstedere som har Covered Bond Label fra European Covered Bond Council). De nye kravene vil imidlertid medføre en økt rapporteringsbyrde, særlig for mindre foretak.

***

[1] Prop. 42 LS (2021-2022)
[2] Regelverket består av direktiv (EU) 2019/2162 (OMF-direktivet) og endringsforordning (EU) 2019/2160 som endrer artikkel 129 i forordning (EU) 575/2013 (kapitalkravsforordningen – CRR) om kapitalkrav for kredittinstitusjoners investeringer i OMF. Du kan lese mer om regelverket her: http://www.anpdm.com/article/424B5F437143435C45774442504A71/20922833/4835272.
[3] Du kan lese mer om Finanstilsynets forslag her: https://bahr.no/newsletter/covered-bond-directive-norwegian-implementation.
[4] Det gjelder lavere kapitalkrav for kredittinstitusjoners investeringer i OMF som kvalifiserer til kategorien premium. Dermed kan man anta at mange institusjonelle investorer vil foretrekke premium foran standard OMF.
[5] OMF-programmer må ikke forveksles med EMTN-programmer eller andre typer fundingprogrammer (se nedenfor).
[6] OMF-programmer kan heller ikke dele én og samme sikkerhetsmasse, dvs. at hvert OMF-program må ha sin egen sikkerhetsmasse.
[7] På denne måten unngås dessuten sammenblanding med det det generelle minstekravet til likviditetsreserve (LCR), se nedenfor.
Share aticle to
Loading video ...close