Kapitalforvaltning | Returprovisjoner – Finanstilsynet strammer inn

Finanstilsynet gjennomførte i 2019 en temaundersøkelse om returprovisjoner i verdipapirforetak. Finanstilsynet konkluderte i et brev at foretakene i liten grad har innrettet seg etter de nye reglene i MiFID II på dette området (1). Finanstilsynet uttaler videre at den tradisjonelle modellen ved distribusjon av fond, der verdipapirforetaket som distributør løpende mottar en andel av tegningsbeløpet fra investor (en andel av forvaltningshonoraret), ikke er i samsvar med de nye reglene. Vi ser nærmere på uttalelsen og hva den kan bety for kapitalforvaltere og distributører.
Foto: NTB Scanpix / Vidar Ruud

Hva er returprovisjoner?

Begrepet «returprovisjon» benyttes som en betegnelse på vederlag som et verdipapirforetak mottar fra andre enn kunden. Ved distribusjon av fond og andre finansielle produkter vil verdipapirforetaket typisk ha en oppdragstaker (fondet eller forvalteren) og en kunde (investoren). Reglene om returprovisjon regulerer vederlag som verdipapirforetaket eventuelt mottar fra sin oppdragstaker (fondet eller forvalteren).

Kort om adgangen til å motta returprovisjoner

Returprovisjoner har lenge vært benyttet i distribusjon av finansielle produkter. Kapitalforvaltere som ikke har noe eget distribusjonsapparat (det vil si i praksis de som ikke er tilknyttet et banknettverk) har kunnet få tilgang til investormarkedet gjennom frittstående verdipapirforetak, mot å betale verdipapirforetaket for distribusjonen. Returprovisjon beregnet som en andel av forvaltningshonoraret har vært en enkel og rimelig modell hvor forvalterne har hatt forutberegnelighet med hensyn til sine utgifter.

Tidligere hadde verdipapirforetak en generell anledning til å motta returprovisjoner, forutsatt at kunden fikk opplysning på forhånd, vederlaget ikke ville svekke foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte, og i den grad provisjonen var egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden. Det var alminnelig antatt i bransjen at det at foretaket gjorde et produkt tilgjengelig for kunden, oppfylte det siste kravet til forbedring av kvaliteten. Dette fordi tjenesten ikke ville ha blitt ytt til kunden hadde det ikke vært for vederlaget.

MiFID II innførte nye regler om returprovisjoner. Ved ytelse av porteføljeforvaltning og investeringsrådgivning på uavhengig basis er returprovisjoner som utgangspunkt ikke tillatt (eller skal godskrives kunden). Formålet er at foretaket bare skal ha kundens behov og interesser for øye.

Ved ytelse av andre investeringstjenester (som tilrettelegging eller mottak og formidling av ordre, som er aktuelt ved distribusjon) kan foretaket motta returprovisjoner der kunden får opplysning om beløpet på forhånd, provisjonen ikke svekker foretakets evne til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesse, og vederlaget er egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden.

Dette er i praksis de samme hovedvilkårene som før, men med MiFID II kom mer spesifikke regler for vurderingen av når et vederlag er egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten (2).

Særlig om returprovisjoner og distribusjon

Finanstilsynet uttaler i sin oppsummering av temaundersøkelsen at den tradisjonelle modellen ved distribusjon av fond, der verdipapirforetaket som distributør mottar en andel av tegningsbeløpet fra investor (en andel av forvaltningshonoraret), ikke er i samsvar med reglene om returprovisjon i MiFID II.

«Finanstilsynets undersøkelse viser at en betydelig del av verdipapirforetakenes vederlag fra andre enn kunden kommer fra distribusjon av verdipapirfond. Den tradisjonelle modellen for distribusjon av verdipapirfond har vært at verdipapirforetaket som distributør har mottatt en fast prosentandel av forvaltningsgodtgjørelsen (for eksempel 50 prosent), beregnet på grunnlag av andelsverdien til de andeler som kunden har ervervet gjennom verdipapirforetaket. Vederlaget beregnes løpende, så lenge kunden har plassert sine midler i det aktuelle fondet. En svakhet med denne modellen er at salg av fond med høye honorarer har gitt verdipapirforetaket bedre inntjening enn salg av fond med lavere forvaltningshonorar. Vederlaget reduseres eller avvikles heller ikke etter at verdipapir-foretaket har bistått med selve tegningen.

Med denne distribusjonsmodellen vil vederlaget variere avhengig av blant annet forvaltningsgodtgjørelsens størrelse, den avtalte prosentandel av forvaltningsgodtgjørelsen og tegningsbeløpets størrelse. Tjenesten kunden får tilgang til, vil imidlertid typisk ikke variere, men være den samme. Vederlaget utbetales løpende over tid selv om kunden ikke lenger benytter seg av foretakets tjenester eller at tilleggstjenestens merverdi anses som marginal. Etter Finanstilsynets syn er en slik praksis i strid med de krav som stilles til å motta og beholde vederlag fra andre enn kunden.»

 

BAHR mener

Bestemmelsen i verdipapirforskriften § 10-11 er utformet slik at den i utgangspunktet gir vilkår for når en returprovisjon skal anses som egnet til å forbedre kvaliteten på en tjeneste. Bestemmelsen er ikke uttømmende – og det kan godt tenkes andre tilfeller. Finanstilsynets uttalelse etablerer en «forbudssone» for returprovisjoner. Det kan diskuteres om det er rettslig grunnlag for dette.

Reglene krever i alle tilfelle at foretakene foretar en begrunnet vurdering av om en returprovisjon i det enkelte tilfelle – altså for hver kunde og tilfelle av mottak av returprovisjon – er egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden. Dette er ressurskrevende.

Det er riktig at «dyre» produkter lettere vil kunne gi en høyere returprovisjon, og at dette dermed ikke nødvendigvis er i kundens interesse. Foretakene er i alle tilfelle pålagt å gi utførlig informasjon om kostnadene i produkter de formidler og dette vil være transparent for kunden. Den strenge tolkningen kan få som utilsiktet effekt at frittstående kapitalforvaltere vanskelig får tilgang, og at tilbudet til investorene blir svekket utenfor de store bankaktørene. Det er ikke nødvendigvis i investorenes interesse på lenger sikt.

[1] https://www.finanstilsynet.no/contentassets/2c9f8fa0718040d387ba1883dadc2e20/temaundersokelse-om-etterlevelsen-av-reglene-for-returprovisjon.pdf
[2] Verdipapirforskriften kapittel 10 del I, som gjennomfører Kommisjonsdirektiv 2017/593
Share aticle to
Loading video ...
close