Nyhetsbrev | Tvisteløsning | Prøveordning for opptak og gjenbruk av forklaringer i norske domstoler
BAHR mener at prøveordningen vil bidra til å styrke domstolenes avgjørelsesgrunnlag, særlig for ankeinstansen. Bruk av opptak kan imidlertid også føre til merarbeid – og økte sakskostnader – totalt sett. Det blir derfor viktig å evaluere eventuelle besparelser prøveordningen totalt sett vil medføre.
Innledning
Etter dagens regelverk skal det som hovedregel tas opptak av forklaringene til parter og vitner under hovedforhandling i sivile saker. Opptakene kan gjøres enten med lyd og bilde, eller bare lyd. Men i praksis blir opptak i liten grad gjort. Få domstoler har nødvendig utstyr eller ressurser til å kjøpe slikt utstyr. Bestemmelsen utgjør derfor i praksis en unntaksregel, og ikke en hovedregel, selv om vi de siste årene har sett en økning i «private» lydopptak i regi av partenes prosessfullmektiger i større tvistesaker.
Justis- og beredskapsdepartementet fremmet 6. april 2018 Prop. 63 L (2017-2018) «Endringer i straffeprosessloven og tvisteloven (opptak og gjenbruk av forklaringer i retten mv.)». Justiskomiteen tilrådet 29. mai 2018 i Innst. 342 L (2017-2018) regjeringens forslag, som også ble vedtatt av Stortinget 6. juni 2018. Lovvedtaket om endringer i straffeprosessloven og tvisteloven ble sanksjonert 22. juni 2018 (lovvedtak 78 (2017-2018). Endringsloven vil gjelde fra den tid Kongen bestemmer, og Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
Under følger en gjennomgang av hovedelementene i den vedtatte prøveordningen. Den komplette saksgangen og de aktuelle dokumentene som danner bakgrunn for prøveordningen finnes her: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=71811
Den vedtatte prøveordningen
Prøveordningen innebærer en utvidelse av tvisteloven § 13-7 til at det som hovedregel skal foretas opptak av parts- og vitneforklaringer, ikke bare under hovedforhandling, men også under ankeforhandling. Retten kan «beslutte at det skal foretas opptak også av andre deler av forhandlingene og under andre rettsmøter».
Videre innebærer prøveordningen en ny regel om at Kongen kan gi forskrift «om at opptak foretatt etter tvisteloven § 13-7 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten eller bevisopptak, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det». Forskriftshjemmelen gjelder både for partsforklaringer (tvisteloven § 23-2 nytt fjerde ledd) og vitneforklaringer (tvisteloven § 24-1 nytt fjerde ledd).
I proposisjonen er det uttalt at hvis det kun er gjort lydopptak i underinstansen, ikke bildeopptak, bør lydopptaket ikke kunne spilles av i stedet for direkte forklaringer i ankeinstansen i større utstrekning enn etter gjeldende rett. Departementet viser i denne sammenheng til at «lydopptakene ikke på samme måte som lyd- og bildeopptak fanger opp kroppsspråk og andre forhold som kan kaste lys over forklaringene og sørge for en fullverdig gjengivelse av dem».
Departementet har også lagt til grunn at dersom saken ikke er tilstrekkelig opplyst etter at en forklaring er spilt av, må den som har forklart seg for underinstansen kalles inn på nytt, eller det må gis supplerende forklaringer. Det vil bero på en konkret vurdering hvorvidt den som avga forklaringen skal være til stede under avspillingen. Avspillingen skal skje før eventuelt supplerende bevisførsel.
BAHR mener
Vi mener det er viktig å dokumentere det som ble forklart av parter og vitner, både i første instans og i ankeinstansen, for bedre å sikre riktig bevisvurdering og dermed også korrekte rettsavgjørelser. Prøveordningen bidrar derfor etter vårt syn til å styrke domstolenes avgjørelsesgrunnlag, særlig for ankeinstansen.
Det nye ved prøveordningen er at avspilling av lyd- og bildeopptak helt eller delvis vil kunne tre i stedet for en full, ny forklaring fra parter og vitner i ankeinstansen. Opptak i underinstansen og aktiv bruk av disse i ankeinstansen vil innebære at vitneutsagnene kommer nærmere i tid de hendelsene forklaringen gjelder. Dette vil kunne bidra til riktigere og mer fullstendige forklaringer og motvirke uriktige og tilpassede forklaringer, særlig i ankeinstansen.
Samtidig fordrer prøveordningen etter vår mening at ankeinstansen er kritisk til når bevisførselen kan gjennomføres mest effektivt ved kun avspilling av lyd- og bildeopptak fra underinstansen. Hensiktsmessig bruk vil kunne bidra til at ankebehandlingen blir både forenklet og kortet ned. I tillegg vil ankebehandlingen i større grad enn i dag bli en overprøving av saken slik den sto for førsteinstansen, i motsetning til en omprøving, slik ankebehandling i realiteten ofte blir.
Bruk av opptak kan imidlertid også føre til merarbeid – og økte sakskostnader – totalt sett. Erfaringsmessig krever det mye ressurser – i det minste fra advokatenes side – å følge opp og gjøre aktivt bruk av opptak etter at forklaringen er avgitt for retten. Vi mener derfor at det blir viktig å evaluere eventuelle besparelser prøveordningen totalt sett vil medføre.