Nytt fra Høyesterett

Kan brudd på byggherreforskriften få privatrettslige konsekvenser?

Den 17. desember 2021 besluttet Høyesteretts ankeutvalg å fremme anke over Gulating lagmannsretts dom i LG-2020-59378 til behandling. Sakens parter er Veidekke Entreprenør AS og Staten v/Samferdselsdepartementet, og gjelder utførelse av entreprisen E39 Svegatjørn-Rådal.

Partene inngikk kontrakt om prosjektet etter en anbudskonkurranse avholdt i desember 2014. Forut for anbudskonkurransen hadde Statens Vegvesen avsatt en byggetid på ca. 6 år. Prosjektet ble overlevert til avtalt ferdigstillelsesdato 31. august 2020, men fire av elleve delfrister i kontrakten var ikke overholdt.

Statens vegvesen krevde dagmulkt på til sammen omtrent 230 millioner kroner for oversittelse av disse fristene. Veidekke gjorde gjeldende at Statens vegvesen ikke kunne kreve dagmulkt for fristoversittelsen, fordi Statens vegvesen hadde brutt byggherreforskriften § 5 annet ledd, bokstav e, ved å sette av for kort tid til å nå de ulike delfristene.

Lagmannsretten konkluderte under tvil med at Statens vegvesen ikke hadde avsatt tilstrekkelig byggetid til å oppnå delfristene. Dette var et brudd på byggherreforskriften § 5, hvor det fremgår at byggherren skal «sørge for at det avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner».

Deretter vurderte lagmannsretten om bruddet på byggherreforskriften kunne lede til at Statens vegvesens krav på dagmulkt bortfalt. Etter en gjennomgang av rettspraksis og teori, konkluderte lagmannsretten med at brudd på en offentligrettslig plikt ikke får noen innvirkning på vilkårene i entreprisekontrakten. Etter lagmannsrettens syn kunne ikke bruddet på byggherreforskriften gis privatrettslig virkning i kontraktsforholdet.

Høyesteretts ankeutvalg har nå fremmet saken til behandling, etter anke fra Veidekke. Høyesterett vil vurdere spørsmålet om brudd på byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav e skal tillegges privatrettslig virkning, samt hvilken betydning det skal ha at entreprenøren var kjent med den korte byggetiden før tilbud ble inngitt.

Dersom Høyesterett kommer til at forskriftsbestemmelsen skal tillegges privatrettslig virkning, må saken behandles på nytt av lagmannsretten. På grunnlag av Høyesteretts retningslinjer, må lagmannsretten i så fall også ta stilling til Statens vegvesens anførsel om at Veidekke uansett ikke kan få medhold fordi selskapet var klar over at byggetiden var kort da de inngav tilbud.

Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA), Fellesforbundet og Norsk Arbeidsmandsforbund har erklært partshjelp til støtte for Veidekke Entreprenør AS.

I 2017 ble for øvrig en lignende sak forsøkt anket til Høyesterett, uten hell. I Hålogaland lagmannsretts dom LH-2016-93008 krevet Implenia Norge AS fristforlengelse og vederlagsjustering på bakgrunn av en anførsel om at Statens vegvesen hadde avsatt for kort byggetid til bygging av Gryllefjordbrua på fylkesvei 86. Lagmannsretten konkluderte med at et eventuelt brudd på byggherreforskriftens bestemmelser om byggetid ikke kunne føre til at de avtalte fristene ble endret. Entreprenøren anket saken til Høyesterett, uten at saken slapp inn til behandling.

«Plunder og heft»-krav nektes behandlet

Den 14. desember besluttet Høyesteretts ankeutvalg at Hæhre Entreprenør AS’ anke over Eidsivatings lagmannsretts dom i LE-2019-150626 ikke skal fremmes til behandling for Høyesterett. Tvisten gjaldt sluttoppgjør etter entreprise på strekningen Strandlykkja–Labbdalen på E6 i Akershus/Hedmark.

Entreprenørens krav bestod av en rekke poster, herunder et krav på ca. 237 millioner kroner som følge av plunder og heft under kontraktsarbeidet. Plunder og heft-kravet var opprinnelig på omtrent 465 millioner kroner, men kravet ble redusert forut for lagmannsrettens behandling av saken.

I lagmannsrettens avgjørelse ble byggherren frifunnet for entreprenørens plunder og heft-krav. Ved vurderingen tok lagmannsretten utgangspunkt i HR-2019-1225-A (HAB-dommen), og viste til kravene om årsakssammenheng og bevis som fremkommer av nevnte dom.

Det stod sentralt i saken at entreprenøren hadde engasjert en tredjepart til å gjøre en analyse av entreprenørens produksjon og effektivitet under deler av prosjektgjennomføringen, og utarbeide en grundig rapport om plunder og heft i prosjektet på bakgrunn av denne analysen. Entreprenøren gjorde gjeldende at denne analysen var tilstrekkelig for å sannsynliggjøre plunder og heft-kravet i henhold til retningslinjene oppstilt av Høyesterett i HAB-dommen.

Etter lagmannsrettens vurdering var imidlertid ikke rapporten egnet til å sannsynliggjøre entreprenørens krav. Begrunnelsen for dette var at analysene i rapporten tok utgangspunkt i entreprenørens fremdriftsplaner og kalkyler. Lagmannsretten anså dette som en «ovenfra og ned»-metode som etter HAB-dommen ikke er et godt grunnlag for å sannsynliggjøre plunder og heft.

Videre mente lagmannsretten at rapporten bygget på ensidig informasjon, fordi entreprenøren hadde varslet plunder og heft-kravet svært sent i prosjektgjennomføringen. Dette hadde fratatt byggherren muligheten til å gjøre egne undersøkelser av hva som var årsaken til entreprenørens produktivitetstap og imøtegå konklusjonene i entreprenørens rapport.

Ankeutvalgets beslutning om å nekte anken fremmet innebærer at HAB-dommen inntil videre forblir Høyesteretts eneste dom om temaet plunder og heft. Lagmannsrettsdommen er nok et eksempel på at domstolene etter HAB-dommen er tilbakeholdne med å tilkjenne vederlag for plunder og heft dersom kravet er beregnet «ovenfra og ned». Dommen er også et eksempel på at entreprenøren burde varsle om plunder og heft underveis i prosjektgjennomføringen, for at begge parter skal få mulighet til å vurdere kravet og sikre bevis mens arbeidene pågår.