Teknologi | Immaterialrett – EU vedtar reform av regelverket for geografiske betegnelser: Utvidet beskyttelse for særpregede produkter i et forenklet regelverk

Hva er geografiske betegnelser?  

Geografiske betegnelser – ofte forkortet «GI» (eng.: «Geographical Indication») – er tegn og symboler som kommuniserer at et produkt (oftest et næringsmiddel fra landbruket) har sitt opphav fra et konkret geografisk område, og der produktets kvalitet, omdømme, eller særegne egenskaper hovedsakelig eller utelukkende kan tilskrives dette opphavet. Geografiske betegnelser omtales som et «flagship area» i EUs landbrukspolitikk, og er en viktig del av både «Green Deal» og «Farm-to-fork»-strategien.(1) Beskyttelsen av disse betegnelsene er også en del av Kommisjonens «Action Plan» for immaterielle rettigheter. (2)  

Kjente eksempler er «Champagne», «Parmigiano Reggiano», «Aquavit fra Norge» og «sider frå Hardanger.» Studier fra EU viser at verdiøkningen på varer solgt med en beskyttet betegnelse er omtrent det dobbelte av sammenlignbare produkter uten slik merking.(3)  

Betegnelsene gir forbrukere en kvalitetsgaranti betinget av geografisk opphav, samtidig som de sikrer produsenter og bønder høyere inntekter for deres innsats i å bevare tradisjonelle produkter med særpregede egenskaper. Geografiske betegnelser gir beskyttelse mot handlinger som utnytter betegnelsenes omdømme eller villeder forbrukere, og som dermed risikerer å urettmessig tilegne seg verdiøkningen. Geografiske betegnelser har likhetstrekk med varemerker, men reguleres av et helt annet, sui generis regelverk.    

I EU og Norge kan man få registrert enten en «Protected Designation of Origin/PDO» (norsk: Beskyttet opprinnelsesbetegnelse/BOB) eller en «Protected Geographical Indication/PGI» (norsk: Beskyttet geografisk betegnelse/BGB). Den består av en produktspesifikasjon som detaljert forklarer hvordan produktet skal fremstilles for å rettmessig bruke betegnelsen, samt et oppsummerende enhetsdokument. I tillegg finnes ordningen for «Traditional Specialties Guaranteed» (norsk: Beskyttet tradisjonelt særpreg), som ikke omtales nærmere.

Forenklinger 

Visse produktspesifikke regler videreføres i de tidligere forordningene, men prosedyrene for søknader om beskyttelse og reguleringen av beskyttelsens innhold samles i Forordningen. Forordningen beholder den todelte søknadsprosedyren, som består først i en detaljert søknad rettet mot nasjonale myndigheter, som ved godkjennelse videreføres til Kommisjonen. Godtas søknaden, registreres den i en gjennomføringsforordning med henvisning til Official Journal.   

Oversikten over registrerte betegnelser finnes i et nytt elektronisk register som forvaltes av European Union Intellectual Property Office (EUIPO). Her skal alle få tilgang til enhetsdokumentet. Dette i motsetning til forordningen for håndverksprodukter, der EUIPO fullt ut administrerer den andre fasen av søknadsprosedyren, som vanligvis er forbeholdt Kommisjonen.  

Det er obligatorisk for berettigede selgere av produkter med en beskyttet betegnelse å ta i bruk EUs symboler for henholdsvis PDO og PGI. Det vil også bli obligatorisk å kommunisere hvem produsenten bak produktet er. Dette skal sikre bedre kontroll med flere salgsledd, ettersom det normalt er flere enn bare primærprodusentene som selger varer med beskyttede betegnelser.

Rettigheter til produsentsammenslutninger

Produsentsammenslutningen («producer group») er en sentral aktør i reguleringen av geografiske betegnelser. Organet består av rettmessige produsenter og forvalter deres felles interesse i å beskytte betegnelsens kvalitetsgaranti og fremme varene. Disse søker om beskyttelse og nyter retten til å håndheve betegnelsen parallelt med statlige myndigheter. Dette inkluderer muligheten til å ta rettslige skritt i beskyttelsen av betegnelsene, spesielt i importland.  

Forordningen introduserer en ny kategori produsenter, «Recognised producer group». Slike «anerkjente» sammenslutninger skal få ytterligere, eksklusiv kompetanse i håndhevelsen av de beskyttede geografiske betegnelsene. Medlemsstatene kan sette krav til sammenslutningens rettslige status, finansieringsforpliktelser, og krav til vedtekter som regulerer muligheten til å bli medlem i sammenslutningen, samt medlemmenes forpliktelser. 

Produsentsammenslutningene får kompetanse til å enes om mer bærekraftige produksjonsmetoder, som stiller strengere krav til miljømessige, sosiale, og økonomiske forhold enn det som følger av lovgivningen ellers. Dette inkluderer krav til vern av landskap og jordsmonn, bevaring av biologisk mangfold, økt dyrevelferd og reduksjon av pesticider.

Utvidet beskyttelse, også på internett

Den sentrale artikkelen om betegnelsens beskyttelse tydeliggjør at markedsføring som rammes av bestemmelsen, vil være krenkende, selv om produktet er ment for eksport til tredjeland (der betegnelsens beskyttelse ikke kan garanteres). Regelen kodifiserer praksis etter EU-domstolens avgjørelse i Feta III (4), der Danmark ble dømt for brudd på sine EU-forpliktelser ved ikke å gripe inn mot danske osteprodusenter som brukte navnet «dansk feta» på produkter ment for eksport.

De tidligere forordningene ga indikasjoner på at betegnelsenes beskyttelse også gjaldt for tjenester, noe som ble bekreftet av EU-domstolen i Champanillo-saken (5). Forordningen viderefører rettstilstanden og tydeliggjør at beskyttelsen gjelder for «any product or any service».  

Kommisjonens forslag til Forordningen fra 2022 påpekte utfordringer ved håndhevelse av beskyttede betegnelser på internett, herunder krenkende domenenavn som er tilgjengelige i det indre marked. Produkter under beskyttede betegnelser blir i større grad solgt på internett, der krenkelser kan skje i like stor grad som i butikker. Forordningene søker å løse slike problemer ved å vedta uttrykkelig beskyttelse på dette området. I tillegg skal utpekte nasjonale myndigheter ha kompetanse til å deaktivere tilgang til krenkende domenenavn («geo-blocking»), om slike tiltak anses forholdsmessige og i tråd med blant annet forordning 2022/2065/EU om digitale tjenester.  

Forordningen forplikter organer som håndterer domenenavntvister, til å anerkjenne geografiske betegnelser som rettigheter.

Som tilsvar til den omfattende rettighetsbestemmelsen og strenge krav til kontroll og samsvar med produktspesifikasjonen, vil markedsaktører ha muligheten til å ha i hende et «attestation of compliance», som bekrefter etterlevelse av Forordningen.   

En annen nyskapning er at hele beskyttelsen for geografiske betegnelser vil gjelde for varer i transitt. For varemerkeretten gjelder et lignende vern der merkene er identiske, se varemerkeloven § 4a. Poenget er å sikre en effektiv beskyttelse mot kopivarer. Et beskyttelsesomfang som dekker mer enn identiske tegn på identiske varer (rene kopier), kan medføre øket arbeidsbyrde hos tollmyndighetene.En slik vid transittbeskyttelse har derfor møtt kritikk. 

Regler om ingrediensbruk tydeliggjøres 

Selv om det lenge har vært gjeldende rett at markedsføringen av beskyttede betegnelser gjelder der produktet med betegnelsen er inkorporert som ingrediens i et sammensatt produkt, har det ikke alltid vært klart når bruken innebærer en krenkelse. En viss veiledning kom ved EU-domstolens dom i Champagnersorbet-saken (6), som bestemte at ingrediensen må tilføre produktet en vesentlig karakteristikk. Den nye Forordningen vedtar nå uttrykkelig at dette er et vilkår, sammen med kravene om at ingen andre sammenlignbare produkter også brukes som ingrediens, og at mengden av det brukte produktet skal opplyses i en prosentandel.   

I tillegg påhviler det en forpliktelse hos dem som ønsker å bruke ferdigpakket mat med et produkt med beskyttet betegnelse som ingrediens, å meddele den relevante produsentsammenslutningen at produktet skal markedsføres. Ved rent intern markedsføring (både betegnelsen og markedsføringen av det ferdigpakkede produktet hører til samme medlemsstat) kan medlemsstatene vedta strengere regler. 

Fortsatt uavklarte forhold 

Noen kritiske spørsmål fra juridisk hold forblir likevel ubesvarte. Et av dem er den manglende reguleringen av unntak fra beskyttelsen. I de siste årene har EU-domstolen sterkt utvidet betegnelsenes vern. Det er ikke avklart hvilke former for refererende bruk som er tillatt, annet enn at bruk av beriktigende og delokaliserende tillegg forblir forbudt (ord som «type», «imitasjon», «som fremstilt i», f. eks «norsk», «fra Norge»). Også bruk av symboler er forbudt om de utgjør en tydelig nok referanse til området betegnelsen stammer fra, selv om selgeren selv kommer fra dette området. (7) Uttrykk som «champagneglass» og «burgunderrød» er hyppig anvendt, og det er behov for å trekke grenser mot lovlig bruk av betegnelsene for tjenester (om de i det hele tatt finnes etter gjeldende rett). Selv om geografiske betegnelser er karakterisert som en immaterialrett har det hittil ikke vært regler om konsumpsjon.  

Forholdet til EØS-avtalen: Noen utfordringer  

Vedtakelsen av en felles Forordning kan for Norges del føre til noen gjennomføringsproblemer. Dette er fordi kun vinforordningen (8), spritforordningen, og forordningen for aromatisert vin (9) er gjennomført i EØS-avtalen og inkorporert i norsk rett. Landbruksvareforordningen har siden 1990-tallet ikke vært ansett EØS-relevant, og har aldri vært del av norsk rett. Norges ønske om å ha et lignende regelverk har ført til vedtagelsen av en egen forskrift som i vesentlig grad gjenspeiler forordningens forgjengere.10 Skal denne Forordningen innlemmes innebærer dette at forskriften – som hjemler over 30 norske geografiske betegnelser – må oppheves, grunnet Forordningens uttømmende karakter. (11) Produsentene bak de norske betegnelsene må deretter søke om beskyttelse særskilt i EU. Den nye forordningen om håndverksprodukter er ikke antatt å være EØS-relevant, og norske myndigheter har ikke gitt antydninger til å vedta et lignende regelverk.  

Tre løsninger ser ut til å være mulige: Enten gjennomføres hele rettsakten, med den konsekvens at Norges regulering av geografiske betegnelser for landbruksvarer nå blir EØS-rett. Ellers blir den delvis gjennomført, der anvendelsen på landbruksprodukter utenom vin, sprit, og aromatisert vin unntas fra EØS-avtalen. Et siste, mindre aktuelt alternativ er at hele reformen vurderes å ikke være EØS-relevant, og EFTA fjerner seg helt fra EUs sui generis-system.  

BAHRs synspunkter 

Et felles regelverk for beskyttelsen av geografiske betegnelser vil lovgivningsmessig sette dem nærmere tradisjonelle immaterialrettigheter. Innlemmes hele forordningen i EØS-avtalen, vil det trolig bli mer attraktivt for europeiske landbruksvarer å innta det norske markedet. 

Hvis hele regelverket anses EØS-relevant og innlemmes, betyr dette at visse deler av norsk landbrukspolitikk blir mer integrert i EU. Imidlertid har ikke Norge satset stort på denne typen politikk innenfor sitt eksisterende handlingsrom. En av begrunnelsene for at Norge ikke vil gjensidig anerkjenne EU-betegnelsene via en separat bilateral avtale, er at prioritetsreglene avviker fra først i tid, best i rett-prinsippet i varemerkeretten. (12) Det har likevel vært få konflikter mellom betegnelser som allerede nyter et slikt avvik (vin og brennevin) og varemerker, sammenlignet med andre land. En annen endring er at domstolene ikke har kompetanse til å kjenne registreringen av geografiske betegnelser ugyldig (utenom vin og brennevin), slik som er mulig for varemerker, patenter, design, og etter den særegne norske forskriften om beskyttede betegnelser. Slik kompetanse hører til Kommisjonen, og er uansett svært begrenset.  

De verdiøkende egenskapene som medfølger produkters geografiske opphav, er ikke ukjent for norske myndigheter. Nærings- og fiskeridepartementet lanserte nylig «Made in Norway»-merket, en ordning som skal garantere for utenlandske kjøpere at de som er tillatt å bruke merket, følger krav til ansvarlig næringsliv, herunder ESG-mål. I tillegg la landbruks- og matdepartementet ut på høring nye omsetningsmål for lokal mat og drikke, med frist tidligere denne måneden. (13) EUs erfaringer viser at et robust regelverk for beskyttelsen av geografiske betegnelser er et viktig ledd i slike planer.

(1) EU-Kommisjonen. «Farm to Fork Strategy: For a fair, healthy and environmentally-friendly food system». 2020.
(2) COM (2020) 760.
(3) Kommisjonen, Generaldirektoratetl for Landbrug og
Udvikling af Landdistrikter, (2021) Study on economic value of EU quality schemes, geographical indications (GIs) and traditional specialities guaranteed (TSGs): final report. Publications Office.
(4) EU-domstolen, sak C-159/20.
(5) EU-domstolen, sak C-783/19.
(6) EU-domstolen, sak C-393/16.
(7) EU-domstolen, sak C-614/17.
(8) Forordning 2013/1308/EU, gjennomført i FOR-2013-03-21-370.
(9) Forordninger 2019/787/EU og 2013/251/EU, begge gjennomført i FOR-2006-10-11-1148.
(10) FOR-2002-07-05-698.
(11) Landbruks– og matdepartementet. EØS-notat, 12.12.2022. 
(12) Dokument nr. 15:520 (2020-2021). 
(13) Landbruks– og matdepartementet. «Oppskrift for mer lokalmat– og drikke». https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/oppskrift-for-mer-lokalmat-og-drikke/id3032977/. Sist hentet 09.04.2024.