Ankesak vunnet på ekstraordinært vis
BAHR har for tingretten og lagmannsretten representert Drengsrud Herregård DA som var saksøkt av Oxer-selskapet Doyen Asker AS for NOK 137 000 000. Saken fikk en svært uvanlig løsning, i vår klients favør.
Bakgrunnen for tvisten var en inngått opsjonsavtale hvor Doyen Asker AS var opsjonshaver og Drengsrud Herregård DA var grunneier og opsjonsgiver. Doyen Asker hevet opsjonsavtalen den 15. april 2016 og krevet erstatning for den fortjenesten de mente at de ville ha oppnådd dersom avtalen hadde blitt realisert, NOK 137 000 000. Hevingen var begrunnet i påstått illojal opptreden fra Drengsrud Herregård DA.
Drengsrud Herregård DA ble frifunnet for tingretten. Tingretten kom til at Drengsrud Herregård DA hadde opptrådt lojalt, og i samsvar med opsjonsavtalens ordlyd. Doyen Asker AS anket til lagmannsretten.
I lagmannsretten tok saken en uvanlig vending. Allerede etter å ha hørt innledningsforedraget til Doyen Asker AS, konkluderte lagmannsretten med at det var klart at kravet på erstatning for den negative og positive kontraktsinteresse ikke kunne føre frem. Lagmannsretten avskjærte derfor videre forhandlinger om disse kravene. Dermed ble det ved en ubegrunnet muntlig beslutning avgjort at NOK 132 500 000 av det fremsatte kravet ikke førte frem. Det gjensto et mindre spørsmål om hvorvidt en innbetalt opsjonspremie på NOK 4 500 000 skulle tilbakebetales. Denne opsjonspremien hadde Drengsrud Herregård DA tilbudt seg å tilbakebetale som en minnelig løsning på tvisten allerede forut for at Doyen Asker AS tok ut stevning.
Det er svært uvanlig at domstolene nekter en part å fremføre sin sak fullt ut. Hjemmelen for å avskjære videre forhandlinger i lagmannsretten er tvisteloven § 29-18 tredje ledd. Bestemmelsen lyder slik:
«(3) Når en part har redegjort for, eventuelt klargjort, sine påstander og påstandsgrunnlag, kan retten avskjære videre forhandlinger så langt den finner det klart at de ikke kan føre fram.»
Loven krever at det er «klart» at anken ikke kan føre frem. I forarbeidene til loven står det at: «Retten skal mene seg sikker for å foreta avskjæring». Det skal altså mye til for at lagmannsretten allerede innledningsvis i en sak, uten å ha fått det samlede bevisbildet presentert, finner det klart at et krav ikke kan føre frem. Bestemmelsen er nok forbeholdt krav som bygger på uholdbare juridiske og faktiske anførsler, og hvor ytterligere bevisførsel ikke vil kunne endre rettens konklusjon.
Dersom lagmannsretten finner at vilkårene er oppfylt, avskjærer retten ytterligere forhandlinger ved en muntlig og ubegrunnet beslutning. Partene får ingen nærmere begrunnelse for hvorfor lagmannsretten finner det er klart at anken ikke kan føre frem før i dommen som kommer på et senere tidspunkt. Den ubegrunnede beslutningen om avskjæring kan ikke ankes, jf. tvisteloven § 29-2 tredje ledd, men beslutningen kan eventuelt gjøres til ankegrunn i tilknytning til lagmannsrettens saksbehandling.
Selv om retten avskjærer videre forhandlinger ved en ubegrunnet beslutning, må lagmannsretten i dommen på vanlig måte ta stilling til de spørsmål man har avskåret ytterligere forhandlinger om. Da gjelder de vanlige krav til avgjørelsesgrunner.
Lagmannsretten kan foreta slik avskjæring av eget tiltak, jf. tvisteloven § 29-18 tredje ledd. Tingretten har ikke samme mulighet. Tingretten kan avgjøre en sak basert på forenklet domsbehandling, jf. tvisteloven § 9-8, men det krever en begjæring fra en av partene. Bestemmelsen lyder:
«Hvis det er klart at et krav som er fremmet, ikke for noen del kan gis medhold, eller det er klart at innnsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter begjæring avgjøre kravet ved dom etter forenklet domsbehandling.»
Drengsrud Herregård DA fremsatte en slik begjæring for tingretten, men fikk ikke medhold i begjæringen. Lagmannsretten var imidlertid mindre tålmodig enn tingretten, og avgjorde saken ved første mulighet.
I helt spesielle tilfeller kan lagmannsretten avgjøre saken på et enda tidligere tidspunkt enn i denne saken. Lagmannsretten kan i prinsippet nekte anken fremmet, jf. tvisteloven § 29-13 (2) når den finner det «klart at anken ikke vil føre frem». Klarhetskravet er det samme som i tvisteloven § 29-18 tredje ledd, men det skal enda mer til for at lagmannsretten allerede etter inngivelsen av anken, og før saksforberedelsen er ferdig, skal kunne konkludere med at det er klart at anken ikke kan føre frem. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kravet til rettferdig rettergang. Anvendelse av regelen forutsetter at ankedomstolen har tid til å sette seg grundig inn i saken allerede under saksforberedelsen, noe som i praksis hører til sjeldenhetene.