Arbeidsliv | Dom fra Borgarting lagmannsrett – erstatning for oppstart av konkurrerende virksomhet

Det er utfordrende når tidligere ansatte eller avtalepartnere starter opp konkurrende virksomhet eller bryter rekrutteringsforbud. I dette nyhetsbrevet deler vi i BAHRs arbeidslivsgruppe blant annet noen refleksjoner rundt en dom fra Borgarting lagmannsrett hvor brudd på regler om god forretningsskikk/lojalitet ga den ene parten rett på erstatning. Dommen inneholder også sentrale uttalelser om rekkevidden av arbeidsgivers styringsrett overfor daglig leder.

BAHR mener

Saker som gjelder brudd på reglene om konkurranseforbud og konkurranserestriksjoner, som er et utfordrende tema. I veldig mange tilfeller handler det om å få kontroll på faktum og kunne overbevise domstolen. Denne type saker er derfor ofte arbeidskrevende for alle parter. BAHR mener derfor at det bør gjøres grundigere vurderinger dersom man vurderer å forfølge slike saker for domstolen.

Den aktuelle dommen fra Borgarting lagmannsrett illustrerer de klassiske momentene som har betydning ved vurderingen av om etablering av konkurrerende virksomhet vil være ulovlig. Etter BAHRs syn er dommen et skoleeksempel på et tilfelle som vil innebære ulovlig etablering av konkurrerende virksomhet, og dommen bærer preg av at lagmannsretten har funnet det bevist at det var nettopp dette som var hensikten. Det ble særlig lagt vekt på den aktuelle ansatte/eierens nøkkelroller i begge virksomheter, selskapsnavn- og virkeområde, overføring av kunder, overføring av ansatte og kunders oppfatning av virksomhetene.

Videre uttaler lagmannsretten at arbeidsgivers styringsrett i denne sammenheng står sterkere overfor daglig leder enn for mer underordnede ansatte. Dette er etter BAHRs syn ikke overraskende, men en nyttig presisering, som er nyttig for arbeidsgivere å huske på.

I forlengelsen av denne konkrete saken, nevner vi at det i mange tilfeller også kan være relevant å benytte seg av andre virkemidler enn å kreve erstatning. Bruk av midlertidig forføyning er ofte relevant. Men heller ikke dette er et virkemiddel som på magisk vis løser utfordringene med at noen gjennomfører overtredelser av tidligere inngåtte avtaler etc. En annen nylig dom fra Eidsivating lagmannsrett illustrerer dette (LE-2022-119557). Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning for å stanse brudd på en konkurranseklausul. Selv om lagmannsretten la til grunn at det hadde skjedd et brudd på den avtalte konkurranseklausulen, kom lagmannsretten til at en midlertidig forføyning ville påføre den tidligere ansatte skade/ulempe som sto i åpenbart misforhold til den interesse tidligere arbeidsgiver hadde i å stanse den ulovlige konkurrerende virksomheten.

I lys av det vi har nevnt ovenfor, mener BAHR at et av de aller beste virkemidlene en arbeidsgiver rent faktisk har til å hindre konkurranse er å gi de eksisterende gode grunner til fortsatt å være ansatt. Det kan være alt fra å gi de ansatte interessante og faglig utfordrende oppgaver til økonomisk insentivering til gode for både den ansatte og virksomheten.

 

Kort om faktum i saken

Vurderingstemaet var om en virksomhet («Konkurrenten») og eieren av denne hadde påført en annen virksomhet («Saksøkeren») et økonomisk tap ved å drive konkurrerende virksomhet i strid med alminnelige krav til aktsomhet og lojalitet.

Den aktuelle saksøkte eieren av Konkurrenten («Arbeidstakeren») hadde, mens han var aksjeeier, daglig leder og styreleder hos Saksøkeren, samtidig hatt de samme roller hos Konkurrenten. Begge virksomhetene var beskrevet som reklamebyråer i vedtektene og var registrert med samme næringskode i brønnøysundregistrene. Virksomhetene hadde også selskapsnavn som var til forveksling like hverandre.

Nærmere om lagmannsrettens rettslige vurdering 

Hovedkrav: Erstatning for konkurrerende virksomhet

Lagmannsretten fant det bevist at Arbeidstakeren hadde opptrådt erstatningsbetingende overfor Saksøkeren.

Det ble lagt vekt på at Arbeidstakeren både formelt og operasjonelt var en nøkkelperson hos Saksøkeren i perioden erstatningskravet gjelder. Utgangspunktet var da at Arbeidstakeren, som styreleder og daglig leder hos Saksøkeren, ikke hadde adgang til å fremme Konkurrentens interesse på bekostning av Saksøkeren.

Likevel startet Arbeidstakeren i denne perioden et selskap med et navn som var til forveksling likt Saksøkerens navn. Lagmannsretten fant det «vanskelig (…) å se at navnet kan være valgt ut fra et annet motiv enn å skape forvekslingsfare hos kundene, og at slik forvekslingsfare oppsto.».

Lagmannsretten la vekt på at Arbeidstakeren i samme periode hadde besørget at en rekke oppdrag ble overført til Konkurrenten fra kunder som inntil da hadde hatt sitt kundeforhold hos Saksøkeren. Videre hadde flere sentrale ansatte hos Saksøkeren sluttet, og etter hvert begynt hos Konkurrenten. I samme periode gikk Saksøkerens omsetning markant ned.

Et sentralt spørsmål for lagmannsretten var om Konkurrenten faktisk leverte tjenester i konkurranse med Saksøkeren. På dette punkt uttalte lagmannsretten at det var uklart hvorfor Konkurrenten skulle benytte tilnærmet samme navn, de samme ansatte, og levere tjenester til de samme kundene dersom tjenestene ikke var i konkurranse med Saksøkerens tjenester. Det ble også funnet bevist at Konkurrenten etablerte sin virksomhet ved å nyttiggjøre seg informasjon om marked, kunder, priser mv. som tilhørte Saksøkeren.

Endelig fant lagmannsretten at handlingene hadde ledet til et økonomisk tap for Saksøkeren.

Motkrav om erstatning for ulovlig endringsoppsigelse

Arbeidstakeren fremmet krav om erstatning og oppreisning for ulovlig avskjed, eventuelt endringsoppsigelse, av hans arbeidsforhold.

Lagmannsretten slo fast at Arbeidstakeren ikke var sagt opp eller avskjediget. Til spørsmålet om endringsoppsigelse fant lagmannsretten at innskrenkningen av Arbeidstakerens arbeidsoppgaver var saklig begrunnet i de illojale og erstatningsbetingende handlinger som begrunnet erstatningskravet, jf. over. Tiltakene som ble truffet måtte følgelig anses å ligge innenfor arbeidsgivers styringsrett i den situasjonen selskapet befant seg i. Lagmannsretten uttalte at terskelen for hva som ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett må ses i sammenheng med arbeidstakers stilling. For en daglig leder er det avgjørende å ha styrets tillit, og det tilsier at styringsretten overfor en daglig leder står noe sterkere enn overfor mer underordnede ansatte.

Mellom virksomhetene som var parter i saken var det reist flere krav og motkrav, som vi ikke går nærmere inn på her.

 

Download / les dommen her
Share aticle to
Loading video ...close