Kapitalforvaltning | Bærekraftig finans: Hva innebærer EUs nye regler for investeringsrådgivere?

Investeringsrådgivning

Med «investeringsrådgivning» menes personlig anbefaling til en kunde, på kundens eller foretakets initiativ, om en eller flere transaksjoner knyttet til bestemte finansielle instrumenter.

Ved MiFID, som innførte lovregulering av investeringsrådgivning, ble det også innført krav til egnethetsvurdering. Investeringsrådgivere må vurdere om investeringstjenesten og de finansielle instrumentene «egner seg» for kunden, og spesielt om de er i samsvar med kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Reglene ble vesentlig mer detaljert ved gjennomføring av MiFID II. Nå krever endringer i lovverket at investeringsrådgivere også hensyntar kundenes bærekraftspreferanser i egnethetsvurderingen.

Med MiFID II ble det også innført et skille mellom uavhengig og ikke-uavhengig investeringsrådgivning, og mellom løpende investeringsrådgivning og «alminnelig investeringsrådgivning». SFDR og endringer i MiFID-reglene for investeringsrådgivere gjelder både for investeringsrådgivere som driver uavhengig og ikke-uavhengig rådgivning.

SFDR åpner for at det kan gjøres nasjonale unntak for verdipapirforetak som yter investeringsrådgivning, dersom de har færre enn tre ansatte. Finanstilsynet har i høringsnotatet om gjennomføring av reglene i norsk rett foreslått at forordningen skal gjelde også for disse foretakene.¹

Krav i SFDR til investeringsrådgivere

SFDR Artikkel 3 – Prosedyrer for integrering av bærekraftsrisiko

SFDR artikkel 3 krever at investeringsrådgivere gir informasjon på sine nettsider om rådgiverens prosedyrer for integrering av bærekraftsrisiko² i investeringsrådgivningen.

SFDR Artikkel 4 – Vurdering av negative påvirkninger (‘principal adverse impacts’) på bærekraftsfaktorer

SFDR artikkel 4 er en «følg eller forklar»-regel. Investeringsrådgivere må enten:

• (a) Gi en erklæring på sine nettsider med informasjon om hvordan rådgiveren i sin rådgivningsvirksomhet vurderer negative påvirkninger på bærekraftsfaktorer, eller
• (b) Gi en erklæring på sine nettsider om at rådgiveren ikke vurderer negative påvirkninger på bærekraftsfaktorer.

Det vil bli fastsatt utfyllende regler under SFDR artikkel 4 (Regulatory Technical Standards, eller RTS). Disse vil blant annet presisere hva som må inngå i erklæringen for rådgivere som «følger» artikkel 4:

• (I) Hvordan informasjonen som gis av forvaltere (‘financial market participants’) i henhold til SFDR brukes av rådgiveren;
• (II) Om rådgiveren rangerer og utvelger finansielle produkter basert på indikatorene for negative påvirkninger som listet opp i RTS Annex I, og i så fall, en beskrivelse av metodikken for rangering og utvelgelse, og
• (III) Eventuelle kriterier eller terskelverdier som anvendes for å utvelge finansielle produkter og gi råd om disse basert på indikatorene for negative påvirkninger i RTS Annex I.

SFDR legger opp til at rådgivere skal bruke informasjonen om negative påvirkninger som publiseres av kapitalforvaltere (som er underlagt SFDR), og informere om hvordan informasjonen behandles og vektlegges i rådgivningsvirksomheten.

Rådgivere som ikke vurderer negative påvirkninger på bærekraftsfaktorer i sin rådgivningsvirksomhet, må gi en tydelig erklæring om dette på sine nettsider. Erklæringen skal inneholde en begrunnelse for hvorfor rådgiveren ikke vurderer negative påvirkninger på bærekraftsfaktorer i sin rådgivningsvirksomhet. Om det er aktuelt, skal rådgiveren gi informasjon om og eventuelt når rådgiveren vil vurdere vesentlige negative påvirkninger på bærekraftsfaktorer.

SFDR Artikkel 5 – Godtgjørelsesordninger (bonusordninger)

Investeringsrådgivere blir pålagt å gi informasjon på sine nettsider om hvordan rådgiverens godtgjørelsesordning (bonusordning) er forenlig med integrering av bærekraftsrisiko i rådgivningsvirksomheten.

Et sentralt prinsipp for regulering av bonusordninger i rådgivningsvirksomhet er å unngå interessekonflikter mellom rådgiveren og kunden. Med innføring av SFDR, vil det også være sentralt å sørge for at bonusordningene er konsistent med den policy foretaket har for bærekraftsfaktorer i rådgivningsvirksomheten, og om kunden har særlige preferanser på dette området i sitt kundeforhold. Vi forventer at Finanstilsynet i tiden som kommer vil legge særlig vekt på intern organisering og insentivordninger med hensyn til å minimere interessekonflikter mellom rådgivere, foretaket og kunden.

SFDR Artikkel 6 – Prekontraktuell informasjon

Investeringsrådgivere er pålagt å gi kunder informasjon om tjenesten, kundeklassifisering, kostnader og gebyrer, risikofaktorer mv. før inngåelse av kundeavtale. SFDR artikkel 6 krever at investeringsrådgivere i slik prekontraktuell dokumentasjon som gis til kunder også opplyser om hvordan bærekraftsrisiko er hensyntatt i utvelgelsen av finansielle produkter som presenteres for kunden. I tillegg må rådgivere opplyse om hvilke sannsynlige innvirkninger bærekraftsrisiko kan ha for forventet avkastning på et produkt.

Rådgivere som ikke anser bærekraftsrisiko som relevant, må gi en konkret begrunnelse for dette i informasjonen til kunden.

Artikkel 13 – Markedsføring

Det gjelder et generelt krav for investeringsrådgivere at all markedsføring må være «fair, clear and not misleading». Tilsvarende krav er følger også spesifikt av SFDR. Her er skillet mellom de ulike produktkategoriene (artikkel 9-produkter, artikkel 8-produkter og ‘alminnelige’ produkter) særlig viktig, og at rådgiveren ikke fremstiller finansielle produkter som mer «bærekraftige» enn det er grunnlag for. Her vil rådgiveren i praksis måtte støtte seg til den dokumentasjonen som forvalteren har gitt om produktet. Særlig varsomhet må utvises der det er tale om et produkt hvor forvalteren ikke er underlagt SFDR eller Taksonomien.

Nye krav til egnethetsvurderinger

Foretak som yter investeringsrådgivning skal foreta en vurdering av egnethet (‘suitability’) ved å vurdere om investeringstjenesten og de finansielle instrumentene egner seg for vedkommende. Egnethetsvurdering ble innført gjennom MiFID i 2007, men reglene ble vesentlig mer detaljert ved innføringen av MiFID II.

Kravet til egnethetsvurdering forutsetter at foretaket innhenter nødvendige opplysninger om kundens eller den potensielle kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet, kundens finansielle situasjon og investeringsmål, herunder kundens risikotoleranse og evne til å bære tap.

De nye reglene vil kreve at investeringsrådgivere også innhenter informasjon fra kunden om bærekraftspreferanser.

Bærekraftspreferanser er definert som kundens preferanser med hensyn til finansielle produkter som:

• (a) skal oppnå en minimumsandel av investeringer, som nærmere fastsatt av kunden, som er bærekraftige investeringer i henhold til Taksonomien,
• (b) skal oppnå en minimumsandel av investeringer, som nærmere fastsatt av kunden, som er bærekraftige investeringer i henhold til SFDR, eller
• (c) vurderer vesentlige negative påvirkninger («principal adverse impacts») investeringsbeslutninger har på bærekraftsfaktorer.

Innføringen av bærekraftspreferanser som del av egnethetsvurderingen skal ikke gå på bekostning av eksisterende forpliktelser til å vurdere kundens eller den potensielle kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet, kundens finansielle situasjon og investeringsmål, herunder kundens risikotoleranse og evne til å bære tap.

Den generelle plikten for investeringsrådgivere til å handle i kundens beste interesse innebærer at investeringsrådgivere først bør vurdere kundens øvrige investeringsmål, tidshorisont og individuelle forhold, før eventuelle bærekraftspreferanser avklares. I avklaringen av kundens bærekraftspreferanser må investeringsrådgivere rådgi kundene på hva de tre kategoriene innebærer i praksis, og formidle blant annet hva som er ulikheten mellom bærekraftige investeringer i henholdsvis SFDR og Taksonomien.

Rådgiveren bør bistå kunden med å avveie bærekraftspreferanser mot de overordnede investeringsmålene og risikotoleranse – som i enkelte tilfeller kan tilsi at en kunde ikke er tjent med en «grønn» investeringsstrategi. Særlig overfor ikke-profesjonelle investorer vil det kunne by på vanskeligheter å bli trygg på at en kunde har forstått forholdet mellom risiko, avkastningspotensiale og hvordan bærekraftspreferanser påvirker dette. Her vil det være svært viktig for rådgiverne å dokumentere rådgivningsprosessen godt, for å unngå misfornøyde kunder eller tvist.

For kunder der egnethetsvurdering allerede er foretatt, bør bærekraftspreferanser tas opp ved neste løpende oppdatering av egnethetsvurderingen.

Investeringsrådgivere vil måtte vurdere om et produkts kategori i henhold til SFDR (mørkegrønne, lysegrønne og alminnelige produkter) er forenlig med kundens bærekraftspreferanser.

Investeringsrådgivere må derfor sette seg inn i et produkts prekontraktuelle informasjon i henhold til SFDR og vurdere hvilke produkter som oppfyller bærekraftspreferansene til en gitt kunde eller kundegruppe. Interne prosesser bør derfor tilrettelegge for en sortering og rangering av finansielle produkter opp mot bærekraftspreferansene omtalt ovenfor.

Dersom kundens bærekraftspreferanser tilsier at produktet skal ha investeringer som er bærekraftige i henhold til Taksonomien eller SFDR ((a) eller (b) ovenfor), vil det omfatte mørkegrønne produkter (SFDR artikkel 9-produkter), gitt at disse produktene har en minimumsandel bærekraftige investeringer som når opp til minimumsandelen kunden har bestemt.

Det vil også omfatte lysegrønne produkter (SFDR artikkel 8-produkter) gitt at produktet har bærekraftige investeringer (såkalte Taksonomien artikkel 6-produkter, som er en undergruppe av SFDR artikkel 8-produkter), og at andelen bærekraftige investeringer når opp til minimumsandelen kunden har bestemt. Ettersom bærekraftspreferanser som fastsatt i (a) eller (b) ovenfor krever at produktet gjør bærekraftige investeringer, vil det for alle praktiske formål utelukke «alminnelige» produkter og artikkel 8-produkter som ikke har forpliktet seg til en eller flere bærekraftige investeringer.

Produkter som er ‘alminnelige’ produkter eller artikkel 8-produkter uten bærekraftige investeringer, og som ikke vurderer vesentlige negative påvirkninger (principal adverse impacts) investeringsbeslutninger har på bærekraftsfaktorer, kan ikke anbefales til kunder som har individuelle bærekraftspreferanser.

Kort om «product governance»

MiFID II inneholder regler om såkalt «product governance», eller produkthåndtering. Reglene krever at foretak etablerer rutiner som blant annet sørger for at produktene de skal distribuere er tilpasset det markedet de er tiltenkt, og ellers i samsvar med krav til håndtering av interessekonflikter og godtgjørelsesordninger. Det er fastsatt detaljerte krav til prosessen og forhold foretaket må vurdere i denne sammenheng.

Investeringsrådgivere som er distributører av finansielle produkter skal ha en prosess for produkthåndtering som sikrer at produktet og tjenestene de planlegger å anbefale er passende for det identifiserte markedet.

I forbindelse med formulering av målgruppen (‘target market’) for et produkt, vil også bærekraftspreferanser bli ett av elementene som skal vurderes.

Kravene gjelder for alle typer foretak som yter investeringsrådgivning – verdipapirforetak, kredittinstitusjoner, samt AIF-forvaltere og forvaltningsselskaper for verdipapirfond som yter investeringsrådgivning som tilleggstjeneste.

BAHR mener

De nye reglene i SFDR og endringene i MiFID medfører at foretakene må gjennomgå og oppdatere interne rutiner, kundeavtaler, nettsider og systemer for egnethetsvurdering – fra innhenting av opplysninger fra kunden og rådgivning om strategi, til utvelgelse av investeringer, gjennomføring og rapportering. For foretakene er det viktig først å vurdere i hvilken grad de ønsker en «grønn profil» – eller ikke. Dette er et strategisk spørsmål som styret i det enkelte foretaket må vurdere som ledd i forretningsstrategien. Ledelsen i foretakene må deretter legge frem forslag til endringer i interne rutiner, systemer og dokumenter for å gjennomføre strategien. I den forbindelse er det viktig å sørge for at compliance-planer og -tiltak oppdateres for å sikre etterlevelse.

Ett av hensynene bak reglene er å kanalisere private investeringer til bærekraftige aktiviteter. Det er ikke gitt at dette hensynet er forenlig med kundens øvrige interesser, som eksempelvis å oppnå høyeste mulig avkastning over en gitt tidshorisont. Innføring av bærekraftspreferanser som ledd i egnethetsvurderinger innebærer derfor at rådgivere bør veilede kunder om både risiko og potensiell oppside ved en «grønn» investeringsstrategi, og ta stilling til om det er forenlig med kundens øvrige finansielle investeringsmål.

Rådgivere bør kvalitetssikre kundekommunikasjonen, så en ikke risikerer at viktig informasjon ikke kommer til syne for kunden, eller svikt i rådgivningen med hensyn til eventuelle preferanser kunden har gitt om bærekraft. For å oppnå dette bør investeringsrådgivere sørge for at relevante ansatte får tilstrekkelig opplæring.

Det er videre sentralt å sikre at foretaket fanger opp alle situasjoner der kunder blir gitt investeringsråd, for å sikre at det faktisk blir gjennomført en egnethetsvurdering. Med innføringen av SFDR blir avgrensning mot investeringsrådgivning, for aktører som ikke har konsesjon, enda viktigere.

¹Høringsnotat om gjennomføring av EU-regelverk om bærekraftig finans 27. oktober 2020

²Bærekraftsrisiko er definert som en miljømessig, sosial eller styringsrelatert hendelse eller omstendighet som kan ha en faktisk eller potensiell vesentlig negativ innvirkning på investeringens verdi dersom de skulle inntreffe (SFDR Artikkel 2 (22))

³JC 2021 16