Kapitalforvaltning | Finanstilsynet utgir nytt rundskriv om godtgjørelsesordninger («bonusreglene»)
Kort om «bonusreglene»
Bonusreglene ble opprinnelig innført med kapitalkravsreglene for kredittinstitusjoner, men har siden blitt utvidet til de fleste typer selskaper i finanssektoren. Reglene bygger på noen hovedelementer:
- Foretaket må fastsette en samlet godtgjørelsesordning (lønnspolicy) som gjelder alle ansatte, og offentliggjøre informasjon om godtgjørelsesordningen, og større foretak må oppnevne et godtgjørelsesutvalg.
- Alle foretak må identifisere hvem som er «utvalgte ansatte», som er omfattet av særlige regler for godtgjørelse. Det er gitt nærmere regler om hvem som skal anses som «utvalgte ansatte» i kommisjonsforordning nr. 604/2014.
- Forholdet mellom fast godtgjørelse og variabel godtgjørelse må være «balansert», og i kredittinstitusjoner og visse verdipapirforetak gjelder et bonustak på 100 % av fast godtgjørelse. Taket kan heves til 200 % etter nærmere regler. Bonus skal beregnes basert på kriterier som kombinerer vurdering av den ansatte, forretningsenhet og foretaket som helhet.
- Minst halvparten (minst 60 prosent når den variable godtgjørelsen utgjør et meget stort beløp sett i lys av blant annet foretakets virksomhet og lønnsnivået i foretaket) av årlig variabel godtgjørelse til «utvalgte ansatte» skal gis i form av aksjer eller utstedt av foretaket eller et annet foretak i konsernet, eller i form av betinget kapital som avspeiler foretakets verdiutvikling. Denne delen av bonus skal holdes tilbake og skal ikke kunne disponeres fritt av den enkelte tidligere enn jevnt fordelt over en periode på minst tre år. Denne delen skal også reduseres dersom etterfølgende resultater eller resultatutviklingen i foretaket tilsier det.
Rundskrivet
Finanstilsynets rundskriv gjenspeiler endringer i finansforetaksforskriften kapittel 15 som trådte i kraft ved årsskiftet, og endringene som følge av implementeringen av kommisjonsforordningene 527/2014 (kategorier av instrumenter som i tilstrekkelig grad gjenspeiler foretakets kredittkvalitet) og 604/2014 (kriterier for å identifisere «risk takers») er tatt inn i norsk rett. Disse forordningene var tidligere ikke bindende, men Finanstilsynet hadde uttalt at de var veiledende.
Finanstilsynet har i rundskrivet klargjort at:
utgangspunktet for fastsetting av variabel godtgjørelse skal være risikojustert resultat. Prosessen for å fastsette godtgjørelsen skal ta høyde for samtlige risikoer som følger av foretakets virksomhet, inklusive kostnader forbundet med nødvendig kapital og likviditet.
Foretakene må vurdere hvilken metode som er best egnet for å fastsette risikojustert resultat, avhengig av virksomhetens størrelse, kompleksitet og type.
Videre har Finanstilsynet indikert at bonus bør fastsettes konservativt i lys av den økonomiske utviklingen i kjølvannet av Covid-19:
Godtgjørelse, og spesielt den variable delen, bør fastsettes konservativt. Foretakene bør vurdere å øke den delen av variabel godtgjørelse som ikke kan disponeres fritt, og/eller forlenge utsettelsesperioden.
Bahr mener
Rundskrivet gir en god og enkelt tilgjengelig sammenfatning over regelverket og Finanstilsynets tilnærming. Det gir begrenset veiledning med hensyn til det som har vist seg å være praktiske spørsmål.
Praktisk viktige spørsmål melder seg særlig for mindre foretak: Hvordan bør regelverket tilpasses i mindre foretak hvor aksjene ikke er notert? Et annet praktisk spørsmål er selskapsendringer (fusjoner) og håndtering der ansatte slutter og deler av bonus er tilbakeholdt.
Finanstilsynets syn på tiltak i foretakene med hensyn til Covid-19 belyser en annen praktisk viktig problemstilling – forholdet mellom de regulatoriske bestemmelsene om godtgjørelsesordninger, og de rettigheter ansatte er blitt gitt i bonusavtaler. Dersom foretak ikke har bygget inn tilstrekkelig fleksibilitet i bonusavtaler som er inngått, vil pålegg fra myndighetene kunne medføre at foretaket må bryte avtale med den ansatte, med de konsekvenser det kan ha.