Kapitalforvaltning | Ingen grunn til å skape usikkerhet rundt beskatningen av carried interest
Skattereglene for næringslivet har vært gjenstand for mange andre endringer de siste årene. Dette har skapt flere utfordringer for aktører innenfor norsk næringsliv, herunder kapitalforvaltere. Da er det lite grunn til å stille tvil ved beskatningen av carried interest, som har ligget stabil i lang tid. Forholdet er avklart så lenge lovgiver ikke gjennom konkrete lovforslag endrer loven.
Skattepraksis i andre land har ingen direkte overføring til tolkningen av norske regler. Carried interest-debatten som pågår i Sverige, omhandler særlige svenske regler som vi ikke har tilsvarende av i det norske regelverket. Videre er det naturlig nok fra tid til annen saker hos skattemyndighetene som omhandler carried interest. Vi har også håndtert flere av disse. Likhetstrekk mellom disse sakene er spørsmålet om hvilken risiko som ligger bak retten til carried interest og hvordan dette er strukturert.
I dette nyhetsbrevet vil vi gi en kort repetisjon av beskatning av carried interest. Og som man kan lese, er det vårt klare syn at strukturert riktig, så skal carried interest beskattes som kapitalinntekt under fritaksmetoden.
Hva er carried interest?
For å kunne vurdere den skattemessige behandlingen av carried interest, må man også vite hva carried interest faktisk er – rent kommersielt.
Carried interest er en særlig form for avkastning til de aktive eierne, og er en på forhånd fremforhandlet rett til meravkastning på investert kapital. Carried interest vil ofte utgjøre 10-20 % av fondets eventuelle avkastning som overstiger investorenes investerte kapital med tillegg for en fastsatt årlig rente (gjerne 5-8 %).
Carried interest er en betinget rett til meravkasting, som forutsetter høy avkastning og som eventuelt kommer til utbetaling etter mange år. Et årlig avkastningskrav på 8 % er høyt og medfører at det skal mye til før retten til carried interest utløses. I media leser man «solskinnshistoriene», men for hvert vellykkede forvaltningsmiljø man hører om, finnes det minst dobbelt så mange som ikke lykkes.
Et private equity fond har en levetid på 10-15 år, og det er først ved fondets avslutning at man vet resultatet. Videre skal gevinsten reinvesteres i nye fond, ettersom forvaltningsvirksomheten på sikt må avvikles om man ikke får etablert nye fond (og investering fra teamet er avgjørende for at investorene vil passere penger i fondet).
Carried interest er ikke bonus eller suksesshonorar, men betaling for forretningsideen og den risiko som initiativtaker til fondet har tatt, og som de øvrige investorene ikke kan eller ønsker å ta. Carried interest skiller seg fra det løpende forvaltningshonoraret, som er betaling for selve forvaltningsvirksomheten. Dette begrunner at disse to inntektsstrømmene ofte plasseres i ulike subjekter i strukturen. Disse enhetene har også ofte ulikt eierskap.
Beskatning av carried interest
Carried interest skal ikke beskattes som lønn. Det ble slått fast av Høyesterett i Herkules-saken. Spørsmålet er derfor om carried interest skal anses som kapitalinntekt eller virksomhetsinntekt. Dette må baseres på en konkret vurdering av den aktuelle strukturen og det aktuelle avtaleforholdet. Det betyr at selv om man har løst spørsmålet for en fondsstruktur, har man ikke automatisk løst dette for alle.
Når det investeres i den aktuelle fondsstrukturen, vil det klare utgangspunktet være at avkastning på eierandelen skal anses som kapitalinntekt (avkastning på den investerte kapitalen), omfattet av fritaksmetoden. Samtidig kan det konkrete avtaleforholdet tilsi at inntekten skal anses å ha tilknytning til virksomhetsutøvelsen. Dette vil bero på hvilken risiko som tilligger eierandelen og hvilke innsatsfaktorer som leder til avkastningen.
I vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig økonomisk risiko bak retten til carried interest, er det to sentrale økonomiske risikoer knyttet til fondsetableringen. For det første er det etableringsrisiko, som er risikoen for kostnadene knyttet til etableringen om denne ikke blir som ønsket/forventet. Hvis fondet ikke etableres som ønsket, må initiativtakerne dekke egne kostnader og kostnader til juridiske rådgivere etc. Denne risikoen tar ikke investorene del i om ting ikke går som planlagt, og noen slike kostnader vil investorene uansett ikke dekke (slik som tilretteleggerhonorar).
For det andre er det investeringsrisiko, som er plikten til å investere i fondet med en annen risikoprofil enn investorene. Normalt må teamet investere mellom 1-5 % av fondets totale størrelse. Med fondsstørrelse på NOK 500 millioner til NOK 10 milliarder vil dette utgjøre (hvis 2%) fra NOK 10 millioner til NOK 200 millioner. Det er en betydelig investering for de aller, aller fleste. I tillegg vil teamet påta seg en merrisiko i forhold til de eksterne investorene. Teamets investering er låst i fondet gjennom hele fondets levetid (10-15 år). Investeringen kan ikke tas ut/selges slik investorene kan gjennom secondary-markedet. Videre vil ofte teamets investering struktureres gjennom fondets general partner, slik at investeringen omfattes av et ubetinget ansvar / profesjonsansvar. Det er også mange forvaltere som velger at deres investering skal stå tilbake for investorenes investert kapital i fondets distribusjonsmekanisme (enten løpende eller gjennom en tilbakebetalingsplikt på slutten av fondets levetid). Det innebærer at det kan ta lang tid å få avkastning. I tillegg vil forvalter tape sin kapital om investorene ikke får tilbake sin investerte kapital. Dette innebærer ikke en ubetydelig merrisiko på forvalters investering.
Omgåelse, tilordning og reallokering
I ulike omtaler av beskatning av carried interest fremheves det at skattemyndighetene kan utfordre beskatningen basert på reglene om omgåelse, tilordning eller internprising.
Dette er generelle regler som gjelder på tvers av alle skatteregler. Samtidig er ikke dette regler skattemyndighetene står fritt til å benytte fordi de ønsker å ilegge en annen beskatning enn det som følger av de alminnelige beskatningsregler. Skattemyndighetene må se hen til den privatrettslige realiteten. Reelle og bindende avtaler mellom ulike parter skal som utgangspunktet legges til grunn og respekteres. Når det er tatt reell økonomisk risiko som grunnlag for retten til carried interest, kan for eksempel ikke denne inntekten flyttes til en annen enhet etter de alminnelige tilordningsprinsipper. Videre, når en enhet har tatt hele den økonomiske risikoen knyttet til etablering av strukturen, og eierandelene til denne enheten er satt, kan ikke myndighetene, foruten i klare omgåelsestilfeller, se bort fra avtalene og omfordele inntektene.