Kapitalforvaltning | Lov om register over reelle rettighetshavere – praktiske konsekvenser for kapitalforvaltere

Lov om register over reelle rettighetshavere trådte delvis i kraft 1. november 2021. Loven krever at norske selskaper (og enkelte andre enheter) identifiserer sine «reelle rettighetshavere», og dokumenterer dette. Opplysningene skal også innrapporteres til et søkbart register, men dette vil trolig først være operativt i 2023. Forvaltere av alternative investeringsfond vil stå overfor noen særlige utfordringer knyttet til fondet og til underliggende holdingstrukturer. Vi ser på hovedpunktene i reglene og hva de vil innebære for norske kapitalforvaltere.

Hvem er omfattet av reglene?

Loven om register over reelle rettighetshavere innebærer at alle norske selskaper og andre juridiske enheter (som sameier, borettslag mv.) skal identifisere sine «reelle rettighetshavere». Reglene gjelder med andre ord for alle typer selskaper – uansett hvor små de måtte være eller hvilken virksomhet de driver.

Loven gjelder også for norske forvaltere (forretningsførere) av utenlandske truster (og tilsvarende strukturer). Med «trust» menes primært stiftelseslignende innretninger.

Kravet gjelder i praksis ikke for selskaper som er notert på regulert marked, eller majoritetseid datterselskap av et notert selskap.

Loven gjelder for «juridiske personer, enheter og andre sammenslutninger som driver virksomhet eller er registrert i riket».  Det vil være vanskelig å kreve at utenlandske selskaper som driver virksomhet i Norge også skal gi slike opplysninger til det norske registeret. Dersom de er etablert i en annen EØS-stat vil de ha registreringsplikt der. Forskriften til loven ga ingen avklaring på dette punktet.

Hvem og hva skal registreres?

Når det gjelder hvem som er «reell rettighetshaver», viser loven til hvitvaskingsloven § 14, som er hvitvaskingslovens definisjon av reell rettighetshaver. En reell rettighetshaver er i korthet enkeltpersoner som eier eller kontrollerer mer enn 25 % av den aktuelle enheten.

Kretsen av reelle rettighetshavere har blitt utvidet etter innføringen av den nye hvitvaskingsloven.

Tidligere var det antatt at terskelen på 25 % gjaldt også indirekte: Dersom Selskap A var eid med 50 % av Selskap B, og Person B eide 26 % av Selskap B, var ikke Person B reell rettighetshaver i Selskap A ettersom hun eide (indirekte) kun 13 % av Selskap A.

Finanstilsynet og tilsynsmyndighetene i blant annet Luxembourg har lagt til grunn at enhver som eier mer enn 25 % i en kjede av selskaper over Selskap A, er reelle rettighetshavere i Selskap A. I tillegg skal en eierpost konsolideres mellom eiere som er «nære familiemedlemmer».

Selskapene må dermed skaffe seg en god oversikt over eierforholdene, dersom eierstrukturen ikke er enkel. Konsolideringsreglene innebærer at man ikke bare kan gå etter «eliminasjonsmetoden» for alle aksjonærer som i eierkjeden representerer 25 % eller mindre.

Altinn har publisert en veiledning, som innebærer at selskapene også må registrere og angi intervaller for eierskap/stemmerettigheter for reelle rettighetshavere.[1]

Praktisk etterlevelse for forvaltere

Kapitalforvaltere vil måtte forholde seg til regelverk om reelle rettighetshavere fra flere sider.

Forvaltningsselskap/rådgivningsselskap etablert i Norge vil være underlagt lov om register over reelle rettighetshavere og må registrere egne reelle rettighetshavere.

Investorer vil normalt ikke være fysiske personer og forvaltere må – som rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven – kartlegge hvem som er reelle rettighetshavere i investorene, i forbindelse med tegning av andeler i fondet.

Alle som er rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven skal få tilgang til registeret over reelle rettighetshavere i Norge, og kunne benytte det som ledd i gjennomføringen av sine kundetiltak og identifisering av reelle rettighetshavere i sine kunder/investorer. Rapporteringspliktige kan likevel ikke utelukkende bygge på registeret – de må også gjennomføre selvstendig kontroll. Adgang til register over reelle rettighetshavere i andre land varierer.

Fondet vil være underlagt regler om registrering av reelle rettighetshavere i det landet det er etablert. Normalt vil et fond ikke ha reelle rettighetshavere i «ren forstand» (fysiske personer som eier mer enn 25 % av kapitalen). Det innebærer at andre personer skal registreres. Hvilke personer som skal registreres vil avhenge av hvordan beslutningsmyndigheten for fondet er organisert – det kan være styremedlemmene i general partner, porteføljeforvalterne i forvaltningsselskapet eller reelle rettighetshavere i forvaltningsselskapet.

Dersom fondet er et limited partnership eller indre selskap, vil general partner/hovedmann på individuelt grunnlag være underlagt reglene, og registrere egne reelle rettighetshavere.

I aktive eierfond og eiendomsfond vil porteføljeinvesteringene typisk eies gjennom ett eller flere holdingselskaper eller SPVer.

For holdingselskaper og SPVer, som normalt ikke har ansatte, vil oppgavene med hensyn til lov om register over reelle rettighetshavere måtte utføres av forretningsfører, eller av forvalteren selv. Styret i holdingselskapene må påse at det inngår avtaler for å sikre at registrering blir gjennomført.

Videre må det etableres systemer for å sikre rapportering ved transaksjoner i aksjer, eller kapitalendringer (som endrer eierforholdene).

EUs hvitvaskingsdirektiv er et minimumsdirektiv når det gjelder register over reelle rettighetshavere. Det kan derfor være strengere regler i andre land, blant annet med hensyn til definisjonen av «reell rettighetshaver» og terskelen for rapportering. Forvaltere bør vurdere om det er behov for lokal bistand med hensyn til holdingselskaper og SPVer etablert i andre land.

BAHR mener

Finansdepartementet har i forskriften til lov om register over reelle rettighetshavere fastsatt en egen, mer snever definisjon av reelle rettighetshavere enn det som følger av hvitvaskingsloven (og i EU for øvrig).

For de fleste selskaper vil det være mer hensiktsmessig å benytte definisjonen i hvitvaskingsloven: Banker og andre institusjoner som krever informasjon om reelle rettighetshavere benytter definisjonen i hvitvaskingsloven, og det samme gjør aktører i andre EU-land. Å forklare at man har forskjellige reelle rettighetshavere i det fremtidige norske registeret enn man oppgir i ved hvitvaskingskontroll vil være upraktisk. Det samme vil det være å ha to separate spor for identifisering av sine reelle rettighetshavere.

 

[1] https://www.altinn.no/starte-og-drive/drive-bedrift/reelle-rettighetshavere/hvordan-identifisere-de-reelle-rettighetshaverne/

Share aticle to
Loading video ...
close