Kapitalforvaltning | Ny veileder til hvitvaskingsloven

Finanstilsynet publiserte denne uken en ny versjon av sin veileder til hvitvaskingsloven (Rundskriv 4/2022). I det følgende gjennomgår vi utvalgte punkter i veilederen som er relevante for norske kapitalforvaltere.

Reelle rettighetshavere i norske fond

Reelle rettighetshavere er den eller de som faktisk eier eller kontrollerer «kunden». Den rapporteringspliktige må derfor vurdere både eierskap og kontroll når reelle rettighetshavere kartlegges.

For norske alternative investeringsfond (AIF) og verdipapirfond (UCITS) presiserer Finanstilsynet i veilederen at de som anses å kontrollere fondet er den faktiske ledelsen i forvaltningsselskapet. Med forvaltningsselskapets «faktiske ledelse» antar vi at Finanstilsynet sikter til de personer som er oppgitt til Finanstilsynet som faktiske ledere av virksomheten i henhold til AIF-loven § 2-5 første ledd og verdipapirfondloven § 2-7 første ledd. Finanstilsynets formuleringer i veilederen kan gi inntrykk av at informasjon om hvem som innehar rollene som faktiske ledere er tilgjengelig i Finanstilsynets virksomhetsregister, men dette fremgår per dags dato ikke av registeret.

For alternative investeringsfond presiserer Finanstilsynet at også aksjonærer i fondet kan anses som reelle rettighetshavere dersom de på grunnlag av avtale har tilstrekkelig innflytelse på investeringer i fondet.

Om alternative investeringsfond organisert som indre selskap skriver Finanstilsynet at hovedmannen vil være en reell rettighetshaver. Siden kun fysiske personer kan være reelle rettighetshavere må dette bety at de som er reelle rettighetshavere i hovedmannen også vil være reelle rettighetshavere i fondet. I mange strukturer vil hovedmannen eies og kontrolleres av forvaltningsselskapet og ikke ha noen ledelse utover selskapets styre, som igjen typisk utpekes av forvaltningsselskapet. For disse tilfellene vil derfor forvaltningsselskapets faktiske ledelse anses som reelle rettighetshavere.

Risikovurdering – utenlandske fondsstrukturer

Finanstilsynet skriver i veilederen at fond som kombinerer tilhørighet i lavskatteland med komplisert eierstruktur og manglende åpenhet om investorer og midlenes opprinnelse vil anses å inneha en høy iboende risiko for hvitvasking og terrorfinansiering.

Eksempelet Finanstilsynet bruker på en kompleks fondsstruktur er et limited partnership med en general partner, rådgivningsselskap og administrator der investorene er limited partners. Denne strukturen er helt standard for fond som er etablert i klassiske fondsjurisdiksjoner som Jersey og Luxembourg, og kan sammenlignes med fond etablert som et norsk indre selskap. At et fond er strukturert på denne måten burde derfor ikke alene være grunnlag for å anse fondet som å inneha høy iboende risiko. Manglende åpenhet om investorer og midlenes opprinnelse vil derimot kunne øke risikoen knyttet til slike fond.

Forvalteregistering

Ved forvalterregistrering registreres en forvalter (nominee) som eier av finansielle instrumenter i stedet for den reelle eieren av instrumentet. Siden hvitvaskingsloven trådte i kraft i 2018 har det vært uklart om det er nomineen eller den reelle eieren av instrumentet som skal anses som den rapporteringspliktiges «kunde» og dermed underlegges kundetiltak. I den oppdaterte veilederen skriver Finanstilsynet at nomineen anses som den rapporteringspliktiges kunde, og at kundetiltak derfor skal gjøres overfor denne og ikke den reelle eieren. Det presiseres imidlertid at dersom risikoen tilsier det, kan det være behov for å identifisere den reelle eieren og innhente informasjon om opprinnelsen til midlene og formuen til den reelle eieren. I Norge er adgangen til å opptre som nominee begrenset til foretak som selv er underlagt regelverk om tiltak mot hvitvasking, og dermed skal gjennomføre kundetiltak av underliggende kunder.

Veilederen er taus med hensyn til hvem som vil regnes som reell rettighetshaver i disse tilfellene. Basert på uttalelsen om kundebegrepet, er det naturlig å anta at det vil være reelle rettighetshaveren hos nomineen.

BAHR mener

Arbeidet med etterlevelsen av hvitvaskingsregelverket stiller de rapporteringspliktige overfor en rekke skjønnsmessige avveininger knyttet til lovkrav og faktisk risiko. I lys av de alvorlige konsekvensene ved brudd på hvitvaskingsregelverket er det viktig at Finanstilsynet gir de rapporteringspliktige veiledning om hva som forventes, både på foretaksnivå og i den enkelte kundekontrollen. Oppdateringene i den nye veilederen er nyttige, men det er fortsatt behov for ytterligere avklaringer. Særlig skaper definisjonen av reelle rettighetshavere praktiske utfordringer, siden den norske definisjonen avviker fra hvordan dette er definert i mange andre land når det gjelder indirekte eierskap og nære familiemedlemmers eierandeler. I tillegg avviker definisjonen i hvitvaskingsloven fra definisjonen i lov om register over reelle rettighetshavere. Det vil være ytterst upraktisk at rapporteringspliktige i liten grad kan basere seg på registeret når det endelig kommer på plass, og at kunder må forholde seg til to ulike beregningsmåter for å identifisere sine reelle rettighetshavere. Det ville være en fordel om norske myndigheter var mer åpne med hensyn til disse valgene, og eventuelt om man forskutterte den harmoniserte definisjonen som er foreslått under EUs forventede sjette hvitvaskingsdirektiv.

 

Share aticle to
Loading video ...
close