Ny dom i Skeie Energy-komplekset om pant i leterefusjonskrav
DNB Bank ASA (DNB) og Production Energy Company AS (PECAS) hadde inngått en panteavtale i forbindelse med en lånefasilitet for letevirksomhet på norsk sokkel. Avtalen ga DNB pant i låntakers leterefusjonskrav som sikkerhet for bankens krav mot både låntaker og låntakers morselskap, Skeie Energy AS. Da partene ett år senere skulle inngå nye låneavtaler, frafalt DNB sin panterett. Flere år senere ble det kjent at låntakernes krav på leterefusjonen var urettmessig og skulle tilbakebetales, som ledet til at banken ble eksponert for skattekrav fra staten. DNB hevdet seg ubundet av pantefrafallet overfor PECAS, men tapte i Oslo tingrett. Lagmannsretten var imidlertid enig med DNB i at pantefrafallet var ugyldig som følge av svik fra PECAS’ side, og at bankens pant i PECAS’ eksisterende og fremtidige leterefusjonskrav fremdeles besto.
Dommen, LB-2017-165265, har sin bakgrunn i forhold som også er tema i en separat straffesak. Tidligere administrerende direktør i Skeie Energy AS og datterselskapet PECAS ble dømt for grovt skattesvik i Oslo tingrett våren 2018. Skattesviket besto i urettmessig utnyttelse av petroleumsskattelovens regler om refusjon av skatteverdien av letekostnader. Sviket ble gjennomført ved at Skeie Energy AS kjøpte store mengder seismikk fra TGS Nopec Geophysical Company (TGS), som ville gi selskapet krav på leterefusjon fra staten. Hovedformålet med kjøpet var imidlertid ikke å benytte seismikken til letevirksomhet, men å skaffe Skeie-selskapene finansiering frem til salg eller børsnotering. Seismikkjøpet, kombinert med selgerkreditt fra TGS, medførte at selskapet ble tilført likviditet fra staten i form av leterefusjon – forskuttert gjennom letelån fra DNB. I samme straffesak ble også foretaket TGS og CFO i TGS dømt for grovt skattesvik. Straffesaken er anket og vil bli behandlet i Borgarting lagmannsrett fra november 2019 til februar 2020.
I foreliggende sak om pant hevdet DNB at PECAS hadde holdt skattesviket skjult for banken ved å presentere seismikkjøpene som forretningsmessige velbegrunnede transaksjoner. Banken hadde ikke frafalt panteretten dersom banken hadde vært kjent med skattesviket. Pantefrafallet var dermed fremkalt ved svik, og var ugyldig etter avtaleloven § 30.
DNB hevdet videre at virkningen av at pantefrafallet var ugyldig, var at den opprinnelige panteavtalen fremdeles gjaldt etter sitt innhold. En tolkning av den opprinnelige panteavtalen måtte lede til at DNB hadde sikkerhet for sine krav mot PECAS i ethvert eksisterende og fremtidig leterefusjonskrav som låntaker måtte få mot staten. DNB hevdet videre at panteavtalen medførte at DNB hadde pant i et nytt leterefusjonskrav på ca. NOK 81 millioner, som PECAS hadde opparbeidet seg i forbindelse med pluggingen av en letebrønn på Krabbefeltet flere år etter DNBs frafallserklæring.
PECAS anførte at panteretten ble endelig frafalt ved inngåelsen av nye avtaler. Banken hadde blant annet svært gode forutsetninger for å foreta en selvstendig vurdering av om seismikkjøpet ga rett til leterefusjon. Uavhengig av om pantefrafallet var ugyldig, var det ikke mulig eller rimelig å restituere panteretten. Panteretten kunne uansett ikke omfatte formuesgoder som ikke eksisterte på tidspunktet for pantefrafallet, slik som var tilfellet for leterefusjonskravet på ca. NOK 81 millioner. Leterefusjonskravet DNB nå hevdet å ha pant i, hadde ikke noen sammenheng med leterefusjonskravene banken hadde pant i da panteretten ble frafalt. Det eksisterte heller ingen surrogater som DNB kunne kreve å få tilbakeført. I tillegg ble det anført at DNBs krav var foreldet.
Tingretten dømte i PECAS’ favør. Retten la vekt på at PECAS hadde fått en ny aksjonær som hadde innrettet seg på sviktende grunnlag dersom panteretten ble kjent ugyldig. I tillegg hadde den nye aksjonæren skutt inn egenkapitalen som hadde muliggjort pluggingen. Det var derfor også den nye aksjonæren som hadde muliggjort leterefusjonskravet som DNB krevde pant i. Retten uttalte at saken gjaldt en rekke av begivenheter, og at man derfor kunne stille spørsmål om det var logisk eller mulig å reversere ett begivenhetsledd og beholde de øvrige som har ledet frem til den aktuelle leterefusjonen på ca. 81 millioner kroner. Dette stilte retten seg skeptisk til.
Videre la tingretten vekt på at letelånsbankenes pant hadde klare likhetstrekk med tinglysningsordningen, og at analogien fra tinglysingssystemet måtte tillegges atskillelig vekt. At det hadde gått seks år fra DNB inngikk avtale om å frafalle pantet til banken fremmet krav om ugyldighet, ble også vektlagt. Retten konkluderte med at begivenhetsrekkens irreversibilitet, rettsvernsbetraktninger og tidsaspektet måtte lede til at DNBs panterett i låntakers leterefusjoner måtte anses bortfalt ved DNBs erklæring om pantefrafall.
DNB fikk medhold i lagmannsretten. Retten fant at det ikke var tvil om at DNBs frigivelse av pantet var fremkalt ved svik, og at det må ha fremstått åpenbart for PECAS at opplysningene om skattesviket var av avgjørende betydning for DNB. Det ble vist til at DNB hadde en grunnleggende forutsetning om sikkerhet i utbetaling fra staten, og at dette var vel kjent for PECAS. Lagmannsretten fant heller ingen holdepunkter for at DNB pånoe tidspunkt visste eller burde ha visst at leterefusjonskravene var uberettigede. Pantefrafallet var derfor ugyldig.
Virkningen av dette var at partene skulle stilles som om avtalen om pantefrafall ikke hadde vært inngått. Banken hadde dermed fortsatt pant i låntakers verdier i tråd med panteavtalen. Ved en konkret tolkning av panteavtalen, kom lagmannsretten til at panthaver også hadde sikkerhet i det nye leterefusjonskravet på ca. NOK 81 millioner. Dommen er anket av PECAS.
DNB var representert av advokat Jan B. Jansen og advokatfullmektig Tuva Lien fra Advokatfirmaet BAHR AS. Advokat Per Nyheim fra DNB var rettslig medhjelper.