Tvisteløsning | Stortinget har vedtatt ny forvaltningslov

Hovedpunkter i den nye loven

• Videreføring og forenkling: Hovedtrekkene i dagens forvaltningslov er videreført, men språket er modernisert for å gjøre loven lettere å forstå og bruke for både forvaltningen og publikum.
• Tilpasning til moderne arbeidsformer: Loven er oppdatert for å reflektere dagens organisering og arbeidsformer i forvaltningen, inkludert nye regler om automatisert saksbehandling.
• Lovfesting av sentrale prinsipper: Uskrevne regler om myndighetsmisbruk, ugyldighet og vilkårslæren er nå nedfelt i loven.
• Enklere regler om inhabilitet og taushetsplikt: Reglene er forenklet for å gjøre dem lettere å praktisere.

Sakskostnader og administrative sanksjoner

Sakskostnader

Forvaltningslovutvalget foreslo i NOU 2019: 5 å fjerne dagens rett til dekning av nødvendige advokatutgifter dersom et vedtak blir omgjort til gunst for parten, jf. forvaltningsloven § 36. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp av regjeringen i lovforslaget, som i stedet foreslo at dekningen skulle begrenses til rettshjelpssatsen, i dag 1 315 kroner per time.

Forslaget om å redusere dekningen av sakskostnader til rettshjelpssatsen, har blitt møtt med kraftig kritikk. Både Advokatforeningen og andre aktører har pekt på at dette skaper en reell ubalanse i likhet for loven, bl.a. fordi staten selv benytter dyrere juridiske tjenester. Under Stortingets behandling ble regjeringens forslag forkastet, og Stortinget vedtok å videreføre dagens ordning.

Administrative sanksjoner

Bruken av administrative sanksjoner (overtredelsesgebyr) har økt betraktelig de siste årene. Overtredelsesgebyr skiller seg fra strafferettslige bøter ved at de ilegges av forvaltningen. Når en sanksjon ilegges administrativt, regnes den formelt som et enkeltvedtak. Saksbehandlingen følger derfor reglene i forvaltningsloven, og eventuelle bestemmelser i særloven som gir hjemmel for sanksjonen. Administrative sanksjoner omfattes derfor ikke av straffebegrepet slik det forstås i norsk rett, og de ordinære reglene om straff og straffeprosess gjelder ikke. Administrative sanksjoner eller overtredelsesgebyr kan likevel anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Dersom overtredelsesgebyrene kan regnes som straff etter EMK, stiller EMK konkrete krav til rettssikkerheten ved saksbehandlingen.

De gjeldende reglene om administrative sanksjoner ble foreslått videreført i NOU 2019: 5 og er i all hovedsak tatt inn i den nye forvaltningsloven. Samtidig er det gjort enkelte presiseringer og språklige forbedringer. Blant annet er det uttrykkelig fastsatt at administrative sanksjoner er en «negativ reaksjon […] som regnes som straff etter EMK».

Stortinget understreket i sin behandling at rettssikkerheten må styrkes når staten ilegger privatpersoner og virksomheter administrative sanksjoner. Stortinget viste særlig til at bruken av slike sanksjoner har økt. I år 2000 var det under 10 lover som hjemlet overtredelsesgebyr, i 2016 var det ifølge Justis- og beredskapsdepartementet cirka 45, og i dag er tallet rundt 100. Regjeringen ble derfor bedt om å utrede hvordan kravene til saksbehandling etter EMK artikkel 6 kan ivaretas i slike saker. Det er derfor grunn til å anta at det kan komme ytterligere lovendringer eller presiseringer på dette området. Et mindretall på Stortinget foreslo et eget kapittel i forvaltningsloven for å bedre sikre rettsikkerheten i slike saker, men det ble ikke vedtatt.

BAHR mener

Den omfattende utviklingen i bruk av administrative sanksjoner tilsier mer detaljerte regler om saksbehandlingen i slike saker, som også sikrer bedre ivaretakelse av kravene etter EMK. Stortingets anmodningsvedtak om at regjeringen må utrede kravene til saksbehandling etter EMK for å øke rettsikkerheten i slike saker, er derfor viktig.

Tilsvarende er det viktig at Stortinget landet på å videreføre dagens ordning med full dekning av nødvendige sakskostnader for å få endret feilaktige forvaltningsvedtak når klageren vinner frem. Når forvaltningen begår feil, er det et viktig rettssikkerhetsprinsipp at enkeltpersoner og virksomheter ikke påføres kostnader for å få rettet opp i dette.

Ifølge Aftenposten viser dokumenter fra Justis- og beredskapsdepartementet at nærmere 1 000 personer i 2022 søkte advokatbistand etter å ha blitt utsatt for feil fra det offentlige. I gjennomsnitt betalte de 2 381 kroner per time for juridisk hjelp, sammenlignet med den offentlige rettshjelpsatsen på 1 315 kroner per time. Å begrense det offentliges ansvar for å dekke advokatutgifter til denne satsen, ville bety at klagerne ble sittende igjen med en betydelig egenandel. Dette kan føre til færre klager og mindre kontroll med forvaltningens vedtak. Dette vil i realiteten begrense både enkeltpersoners og virksomheters mulighet til å håndheve sine rettigheter og utfordre feil begått av staten.