Arbeidsliv | Høyesterett: Ingen yrkesskadedekning i spisepause på hjemmekontor

BAHR mener 

Høyesteretts dom gir en praktisk viktig avklaring av hvor langt yrkesskadedekningen går når en arbeidstaker arbeider fra hjemmekontor. Høyesterett fastholder en streng fortolkning av vilkåret om å være «i arbeid på arbeidsstedet» – i tråd med tidligere rettspraksis.

Gitt utbredelsen av hjemmekontor de siste årene, er dette en dom svært mange arbeidsgivere og arbeidstakere må forholde seg til. Dommen tydeliggjør at arbeidstaker ikke har den samme dekning ved hjemmekontorløsninger som ved alminnelig arbeid fra arbeidsgivers lokaler. Vilkåret om å være «i arbeid på arbeidsstedet» tolkes langt romsligere for skader som oppstår i arbeidsgivers lokaler, enn ved arbeid hjemmefra. Dommen avklarer konkret situasjonen for spisepauser, men de vurderinger Høyesterett gjør vil kunne få betydning i andre grensetilfeller.

Det er verdt å merke seg at to dommere dissenterte og kom til at ulykken var omfattet av yrkesskadedekningen. Disse dommerne la stor vekt på utviklingen i bruk av hjemmekontor, og at tolkningen av «i arbeid på arbeidsstedet» derfor må anvendes på en ny faktisk situasjon. Til tross for det knappe flertallet for Høyesteretts dom, må spørsmålene likevel anses avklart. 

Kort om bakgrunnen i saken  

Saken gjaldt en lege som hadde helgevakt, hvor den del av vakten som innebar faktisk arbeid i noen grad ble utført i hennes eget hjem. Etter en arbeidsøkt hjemme tok hun matpause ute i hagen, der hun snublet, skadet foten og pådro seg en varig skade. Verken NAV eller Trygderetten anså dette som yrkesskade, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.  

Høyesteretts vurderinger 

Høyesterett (flertallet) fremhevet innledningsvis at det er sterk sammenheng mellom vilkårene «i arbeid» og «på arbeidsstedet», jf. folketrygdloven § 13-6.  En arbeidstaker på hjemmekontor er utenfor sitt ordinære arbeidssted, og det sentrale spørsmålet er derfor om arbeidstakeren kan sies å være «i arbeid» når ulykken skjer. For at det skal være tilfellet, må det være en tilknytning mellom arbeidet og ulykken.  

Tilknytningskravet tolkes romslig når ulykken skjer på det ordinære arbeidsstedet, og det er på det rene at matpauser vil være omfattet. Det samme gjelder trimaktiviteter, bedriftslegebesøk og lignende. Etter flertallets syn måtte tilknytningskravet imidlertid tolkes strengt når arbeidstaker er utenfor sitt alminnelige arbeidssted. En forståelse av at skader i spisepausen på hjemmekontor er omfattet, ville innebære en utvidende tolkning av folketrygdloven, noe som krever «særskilte holdepunkter» i for eksempel trygderettspraksis eller formålsbetraktninger.  

Høyesterett følger linjen fra Rt-2000-220, der det legges til grunn at formålet med yrkesskadedekning er å gi kompensasjon for «den særlige risiko» som følger av å utføre arbeidet. Verken trygderettspraksis, formålsbetraktninger eller forarbeidene støttet en utvidende tolkning. Høyesteretts flertall fremhevet at ved pauser i eget hjem, vil de skader som oppstår normalt ikke ha noen tilknytning til arbeidet eller arbeidslivet, slik at lovformålet talte mot yrkesskadedekning.  

Mindretallet mente derimot at legen var «i arbeid» og at en slik tolkning fulgte av langvarig lovforståelse og praksis. Det ble blant annet vist til at hvile- og spisepauser tradisjonelt har vært omfattet og at ulykker i pauser ved arbeid utenfor ordinært arbeidssted også er blitt dekket. Mindretallet vektla at utviklingen i bruk av hjemmekontor har medført at arbeidet i større grad er flyttet ut fra det ordinære arbeidsstedet og til arbeidstakernes hjem, og at tilknytningskravet i loven må tolkes annerledes på «en ny faktisk situasjon».