Arbeidsrett | Ny avgjørelse: Ikke rett til å stå i stilling ved oppsigelsestvist
BAHR mener
BAHR mener avgjørelsen gir god veiledning om de sentrale momentene i interesseavveiningen som skal gjøres etter arbeidsmiljøloven når man skal avgjøre om en arbeidstaker må fratre etter en oppsigelse. Avgjørelsen illustrerer at terskelen for fratreden kan være lavere når arbeidstaker har en lederstilling med personalansvar. Belastningen for arbeidsgiver ved fortsatt tjeneste er større når oppsigelsesgrunnlaget knytter seg til utøvelsen av lederrollen, og hensynet til de øvrige ansattes arbeidsmiljø kan veie tungt i totalvurderingen. Avgjørelsen viser også at retten til å stå i stilling kan svekkes i praktisk betydning når arbeidstakeren allerede over lengre tid har vært borte fra sine ordinære funksjoner, for eksempel som følge av sykmelding.
Vurderingen til lagmannsretten kan også ses i sammenheng med arbeidsgivers plikt til å sikre et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Når en leders opptreden skaper et utrygt arbeidsmiljø for underordnede, kan fortsatt tjeneste innebære at denne plikten ikke oppfylles overfor de øvrige ansatte, noe som kan tale for at fratreden veier tyngre enn lederens interesse i å stå i stillingen.
Avgjørelsen er også et eksempel på at hensynet til rask avgjørelse av en midlertidig beslutning kan tale for skriftlig behandling selv om hovedsaken bygger på omfattende vitneførsel.
Kort om saksforholdet
Arbeidstakeren var ansatt som teamleder med personalansvar i en fylkeskommune. Det hadde over flere år vært utfordringer knyttet til arbeidsmiljøet i seksjonen han ledet, og fylkeskommunen hadde flere ganger forsøkt å veilede og følge opp. Arbeidstakeren ble sagt opp med grunnlag i problematisk lederadferd over tid, herunder aggresjon, uheldig kommunikasjon og uforutsigbar opptreden, som hadde ført til et utrygt arbeidsmiljø for flere ansatte.
Arbeidstakeren tok ut søksmål med påstand om at oppsigelsen var ugyldig. Tingretten frifant enstemmig arbeidsgiver og fant at oppsigelsen var saklig. Arbeidstakeren anket avgjørelsen til lagmannsretten og i forbindelse med ankebehandlingen krevde fylkeskommunen at arbeidstakeren skulle fratre stillingen under sakens behandling. Arbeidstakeren motsatte seg dette og krevde å stå i stillingen.
Nærmere om lagmannsrettens vurdering
Lagmannsretten behandlet begjæringen skriftlig, og fant at hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang ikke krevde muntlig forhandling, selv om store deler av bevisførselen i den underliggende saken berodde på vitneforklaringer. Retten viste til at en fratredelsesbegjæring er en midlertidig avgjørelse som bør avgjøres relativt raskt og kan gis en enklere saksbehandling enn selve oppsigelsesspørsmålet.
Lagmannsretten bygget videre på at det rettslige utgangspunktet er at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen under sakens behandling, men at retten etter krav fra arbeidsgiver kan beslutte fratreden dersom det finnes urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes.
Vurderingen beror på en totalvurdering av partenes interesser og behov, og det må foreligge en interesseovervekt for fratreden. Lagmannsretten pekte på følgende momenter som særlig talte for fratreden i saken:
| Tingretten, som var satt med arbeidslivskyndige meddommere, hadde enstemmig kommet til at oppsigelsen var saklig, og hadde ikke funnet avgjørelsen tvilsom. Det sannsynlige utfallet av hovedsaken talte derfor for fratreden. |
| Stillingen arbeidstakeren krevde å stå i var en lederstilling med personalansvar, og hovedtyngden av oppsigelsesgrunnlaget knyttet seg nettopp til hans lederstil. Belastningen for arbeidsgiver ved fortsatt tjeneste var derfor vesentlig større enn om det hadde vært en underordnet stilling. |
| Arbeidstakeren hadde i praksis ikke fungert i lederstillingen på lang tid, blant annet som følge av sykmeldinger, slik at hensynet til kontinuitet i arbeidsforholdet ikke lenger var like tungtveiende. |
| Arbeidsgiveren hadde dokumentert at flere ansatte hadde reagert negativt på at arbeidstakeren kunne komme tilbake i stillingen, og at fortsatt tjeneste ville medføre risiko for de ansattes arbeidsmiljø. |
| De økonomiske konsekvensene for arbeidstakeren ved fratreden var tidsbegrensede, siden ankeforhandlingen var berammet allerede omkring to måneder etter lagmannsrettens avgjørelse, og et eventuelt økonomisk tap ville kunne repareres gjennom et erstatningskrav dersom oppsigelsen senere ble kjent ugyldig. |
| Dokumentasjon fra oppfølgingsmøter under sakens gang forsterket bildet av samarbeids- og kommunikasjonsproblemer som lignet på forholdene som opprinnelig begrunnet oppsigelsen. |
Lagmannsretten fant etter en samlet vurdering at det forelå en interesseovervekt for fratreden, og at det ville være urimelig om arbeidsforholdet ble opprettholdt under sakens behandling. Arbeidstakeren ble derfor pålagt å fratre stillingen innen 14 dager.
Avgjørelsen var enstemmig.