Arbeidsrett | Streikebryterarbeid – hva kan en virksomhet som merker konsekvensene av en streik fritt gjøre?

Streik i serveringsbransjen er inne i sin femte uke og trappes stadig opp. I tillegg er det streik i renholdsbransjen, og mange virksomheter som ikke selv er rammet av streik merker konsekvensene ved at de ikke får tjenester som normalt. Det aktualiserer det mer enn 100 år gamle spørsmålet om strekebryterarbeid. I hvilken grad kan bedriftene gjøre tiltak for å avbøte konsekvensene?

BAHR mener

Streikebryteri er ikke definert, verken i lovverk eller avtaler. Selv om streikebryteri ikke er ulovlig, er det gjerne ansett både som illojalt og moralsk forkastelig – også det å benytte seg av streikebryterarbeid.

Hva som er streikebryterarbeid, misforstås imidlertid ofte. Det er bare den arbeidsgiver som selv er rammet av streik, som kan stå i fare for å benytte streikerbryterarbeid, for eksempel dersom den streikerammede virksomheten leier inn eller ansetter arbeidstakere for å erstatte arbeidskapasiteten til de ansatte som streiker.

Virksomheter som rammes av streiken fordi leverandører eller samarbeidspartnere ikke kan levere som forutsatt, kan derimot foreta alle mulige og nødvendige tiltak for å avhjelpe konsekvensene for egen drift. Dette betyr at man for eksempel kan skaffe seg kantinetjenester eller renholdstjenester ved egen arbeidskraft eller ved å kjøpe dette fra leverandører som ikke er i streik.

Hva er streikebryteri?

For å avklare hva som ligger i streikebryteri, må man ta utgangspunkt i selve streiken, og dens hensikt. Poenget med en streik er å ramme arbeidsgiveren. Arbeidsgiver skal påføres et tap, en ulempe ved at arbeid ikke blir gjort, ved at varer ikke blir solgt eller tjenester ikke levert. På denne måten utsettes arbeidsgiver for press.

For å avklare hva som er bruk av streikebryterarbeid, må det skilles mellom bedrifter som er streikerammet – de som har ansatte som er i streik – og bedrifter som ikke selv er streikerammet.

En streikerammet arbeidsgiver som ansetter, leier inn eller på annen måte skaffer ekstra arbeidskraft for å erstatte de streikendes arbeidskapasitet, vil kunne anses for å benytte streikebryterarbeid. Ansatte hos den streikerammede arbeidsgiver, som ikke er en del av streiken – enten fordi de er uorganiserte eller ikke er omfattet av streikeuttaket – skal imidlertid utføre arbeid på vanlig vis. De vil også i noen grad kunne omdisponeres til annet arbeid, arbeidssted eller arbeidstid. Går arbeidsgiver imidlertid så langt at arbeidskapasiteten for de streikende i realiteten erstattes, vil arbeidet være streikebryterarbeid.

Virksomheter som ikke selv er streikerammet, men som merker effekten, fordi det er streik hos deres leverandører eller samarbeidspartner, har ingen plikt til å bidra til at streiken blir mest mulig effektiv og står helt fritt i finne løsninger for å avhjelpe konsekvensene streiken har for deres bedrift. De kan vende seg til andre bedrifter for å få levert varer eller tjenester som skulle vært utført av arbeidstakere som er i streik, eller bedriften kan sørge for at jobben gjøres «in house», med egne ansatte. Dette har vært sikker rett i mer enn 100 år. I en dom fra 1922 presiserte Arbeidsretten at det er ikke arbeidet, men den enkelte arbeidsgiver som er streikerammet.

Den enkle begrunnelsen for at det å skaffe varere eller tjenester fra andre enn den streikerammede bedriften ikke er streikebryterarbeid, er at den arbeidsgiver som er streikerammet, fortsatt mister omsetning og utsettes for press – selv om jobben deres ansatte skulle gjort, gjøres av noen andre, for en annen arbeidsgiver.

Dette nyhetsbrevet er basert på en artikkel av Margrethe Meder i BAHRs arbeidslivsgruppe, publisert på Rett24 den 30.04.2026