EU-domstolen åpner for domstolskontroll av CAS’ voldgiftsavgjørelser
Bakgrunnen er at den belgiske fotballklubben RFC Seraing ble sanksjonert av FIFA etter å ha inngått en tredjepartsavtale om spillerrettigheter. Sanksjonen ble opprettholdt av CAS (Court of Arbitration for Sport), idrettens øverste voldgiftsorgan, som er bindende som tvisteløsningsorgan for både utøvere, klubber og forbund i det internasjonale idrettssystemet. CAS-avgjørelser er i utgangspunktet bare gjenstand for prøving i sveitsisk høyesterett, som sjelden griper inn. Heller ikke i denne saken ble CAS’ avgjørelse omgjort.
Ettersom hverken CAS eller sveitsiske domstoler har kompetanse til å vurdere om sanksjonene var i strid med EU-retten, valgte klubben å bringe saken inn for de belgiske domstolene. Belgisk første- og andreinstans kom til at CAS’ avgjørelse var endelig og ikke kunne overprøves, blant annet fordi den hadde blitt prøvd i sveitsisk høyesterett. Klubben anket videre til belgisk høyesterett, som sendte spørsmålet videre til EU-domstolen. Der ble utfallet et annet.
Krav om reell domstolskontroll
EU-domstolen kom til at nasjonale domstoler har kompetanse til å prøve om CAS’ avgjørelser er i samsvar med grunnleggende EU-rettigheter. Dette ble begrunnet med prinsippet om “effective judicial protection”, og at CAS-mekanismen reelt er påtvunget:
“It cannot be accepted that, by having recourse to arbitration, individuals may discard the principles and provisions of primary or secondary EU law […].”
“In the present case, the CAS award was made pursuant to an arbitration mechanism that must be regarded as being, in practice, unilaterally imposed on the individuals concerned […].”
Resultatet er at EUs medlemsstater ikke kan anse CAS-avgjørelser som endelige dersom de berører grunnleggende EU-rett. Det må anses sannsynlig at EFTA-domstolen vil legge samme forståelse til grunn, slik at norske aktører som er tvunget til CAS som tvisteløsningsorgan også kan kreve slik kontroll. Det må dermed antas at antallet idrettsrelaterte tvister i norske domstoler vil øke i tiden fremover.
Skillet mot kommersiell voldgift
Samtidig trakk EU-domstolen et tydelig skille mot frivillig, kommersiell voldgift:
“a distinction must be drawn between compulsory arbitration and voluntary arbitration. As regards voluntary arbitration, the European Court of Human Rights has held that parties to a contract are free voluntarily to waive certain rights […], provided that such a waiver is established in a free, lawful and unequivocal manner”
Så lenge partene har samtykket til tvisteløsning ved voldgift, er domstolenes overprøvingsadgang dermed uendret. På samme måte som i idretten, kan det likevel tenkes at man i enkelte kommersielle forhold må anses en voldgiftsavtale som påtvunget. I så fall vil EU-domstolens avgjørelse kunne brukes som grunnlag for å anføre at den aktuelle avtaleparten må ha sine grunnleggende EU-rettslige rettigheter i behold. Dette vil trolig være mest aktuelt i tilfeller med betydelig skjevhet i maktforholdet mellom partene. I en norsk kontekst vil det i slike tilfeller også kunne reises spørsmål om avtale om voldgift overhodet kan anses bindende inngått, eller om det er grunnlag for å tilsidesette en voldgiftsklausul, for eksempel lemping etter avtaleloven § 36. Dersom det bare foreligger avtale om voldgift fra før tvisten oppsto, og den ene parten er forbruker, vil den norske voldgiftsloven § 11 uansett utelukke tvisteløsning ved voldgift.