Finansregulatorisk | EU-dom om prosessuelle rettigheter i forbindelse med bankkrisehåndtering

Bakgrunn for saken

EU-domstolens prejudisielle avgjørelse gjaldt en tvist mellom investor D.E. og Banco Santander SA (som etterfølger til Banco Popular Español SA). D.E. hadde i 2009 investert i Banco Populars konvertible ansvarlige obligasjoner, som i 2012 hadde blitt konvertert til såkalte mandatory convertible bonds – altså ansvarlige obligasjoner som investoren er forpliktet til å løse inn i et forhåndsbestemt antall bankaksjer på et senere angitt tidspunkt. Obligasjonene ble konvertert til aksjer i 2015. D.E. saksøkte Banco Popular i 2016, og anførte at prospektet hadde inneholdt mangelfulle og uriktige opplysninger om obligasjonene og at tegningen av disse derfor var ugyldig. Senere, i juni 2017, traff den felles krisehåndteringsmyndigheten i EU (Single Resolution Board, SRB) vedtak om å krisehåndtere Banco Popular i henhold til direktiv 2014/59/EU om krisehåndtering av banker (BRRD). Saken for den nasjonale domstolen ble altså anlagt før vedtak om krisehåndtering av Banco Popular ble truffet.

I tidligere saker relatert til krisehåndteringen av Banco Popular (sak C‑410/20 og forente saker C‑775/22, C‑779/22 and C‑794/22) har domstolen avklart at tilsvarende søksmål anlagt i etterkant av krisehåndteringen, ikke kan føre frem. Spørsmålet for EU-domstolen nå var om D.E.s søksmål for om ugyldighet og erstatning, reist i oktober 2016, kunne anses som “påløpte” krav etter BRRD artikkel 53 slik at kravet var i behold og fortsatt kunne påberopes for den nasjonale domstolen.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen fant at BRRD ikke er til hinder for at rettigheter fra søksmål reist før krisehåndtering anses som “påløpte” krav, jf. direktivets artikkel 53 nr. 3, og at de dermed er i behold også etter en krisehåndteringsprosess.

Den prejudisielle avgjørelsen bygget på følgende hovedsynspunkter:

• Tidspunktet for søksmål

Søksmål reist før krisehåndtering utfordrer ikke grunnlaget for den verdivurderingen av foretaket som skal gjennomføres i forkant av krisetiltaket. Slike verdivurderinger vil i visse tilfeller måtte være foreløpige og dermed gjenstand for justeringer i ettertid, jf. finansforetaksloven § 20-16 (3).

• Ivaretakelse av grunnleggende rettigheter

Pågående rettssaker bør ikke kunne miste sin relevans og effekt som følge av et krisehåndteringsvedtak. EU-domstolen uttalte at det i så fall ville gi krisehåndteringsvedtaket tilbakevirkende virkning på utfallet av et søksmål som allerede var anlagt da vedtaket ble truffet. Videre kunne det ikke kreves en rettskraftig dom i det aktuelle søksmålet for at rettigheten skulle anses å være i behold i etterkant av en krisehåndtering, særlig fordi domstolenes saksbehandlingstid ligger utenfor saksøkerens kontroll.

• Aktsomhet

EU-domstolen påpekte avslutningsvis at investorer som aktivt har søkt å oppnå betaling av et krav ved å reise søksmål før krisehåndtering har vist en nødvendig grad av aktsomhet – i motsetning til investorer som først anlegger søksmål i etterkant av en krisehåndtering.

Hva er de praktiske implikasjonene av EU-domstolens avgjørelse?

Avgjørelsen understreker at investorer bør reagere raskt dersom de mener å ha krav mot en bank som befinner seg i en utsatt økonomisk situasjon. Timing kan være avgjørende for å bevare prosessuelle rettigheter etter en eventuell krisehåndtering av banken.

————-

Krisehåndteringsdirektivet (BRRD) er gjennomført i norsk rett i finansforetaksloven og finansforetaksforskriften kap. 20. EU-domstolens rettspraksis knyttet til tolkningen av BRRD vil derfor være en relevant rettskilde også ved tolkningen av det norske krisehåndteringsregelverket.