Finansregulatorisk | Finansmarkedsmeldingen 2026: Høringsinnspill om finansnæringens rammevilkår

Finansdepartementet har nylig gjennomført en innspillsrunde i forbindelse med arbeidet med finansmarkedsmeldingen 2026. Bakgrunnen for innspillsrunden er et anmodningsvedtak fra Stortinget i forbindelse med behandling av finansmarkedsmeldingen 2025, der Stortinget ba regjeringen om å foreta en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for finansnæringen og skissere eventuelle behov for å justere disse. Innspillsrunden har skapt engasjement, og 23 aktører har levert innspill som representerer et bredt spekter av interesser. Innspillene belyser utfordringene norsk finansnæring står overfor, og hva de ulike aktørene mener at myndighetene bør prioritere fremover. Nedenfor presenteres noen av de temaene som var gjennomgående i innspillsrunden.

Kapitalkrav

Flere aktører peker på at finansnæringen i Norge er underlagt strengere kapitalkrav enn europeiske konkurrenter, blant annet at norske banker har det høyeste generelle pilar 1-bufferkravet i EU/EØS-området, og at den rene kjernekapitaldekningen for norske banker ligger i den øvre enden av Norges Banks beregnede intervall for optimal kapitaldekning på 12–19 prosent. Høyere kapitalkrav binder opp kapital, reduserer utlånsevnen og gjør kreditt dyrere og mindre tilgjengelig, særlig for små og mellomstore bedrifter, noe som kan hemme innovasjon og verdiskaping. Finansdepartementet oppfordres derfor til å foreta en vurdering av konsekvensene av dagens kapitalkravsnivå, herunder en kost-nytte-analyse der samfunnsøkonomiske kostnader av høye kapitalkrav veies opp mot gevinster av slike krav.

Et sentralt konkurranseproblem som løftes frem av flere aktører, er forskjellen i kapitalkrav mellom IRB-banker og standardmetodebanker. De såkalte IRB-bankene har tillatelse til å bruke egne interne modeller for å beregne kapitalkrav for kredittrisiko, mens standardmetodebanker bruker standardiserte risikovekter fastsatt i kapitalkravsregelverket. Noen aktører viser til at standardmetodebanker i praksis konkurrerer med aktører som har lavere risikovekter og kapitalkrav for sammenlignbare engasjementer, noe som kan gi betydelige konkurranseforskjeller særlig innenfor boliglån og næringslivsfinansiering. Dette betyr at en stor IRB-bank og en mindre standardmetodebank kan gi ut boliglån med identisk risiko, men standardmetodebanken må holde betydelig mer kapital bak lånet.

Noen aktører understreker i sine innspill at det i arbeidet med finansmarkedsmeldingen bør gjøres en grundig vurdering av hvordan kapitalkrav, buffere og metodiske forutsetninger virker samlet for standardmetodebankene, og hvordan reguleringen kan sikre at like risikoer behandles likt uavhengig av bankenes modellbruk.

Proporsjonalitet

Et annet gjennomgående tema er mangelen på reell proporsjonalitet i norsk finansregulering. Flere av aktørene som har gitt innspill, gir uttrykk for at:

Små og mellomstore foretak i praksis må oppfylle de samme kravene som de største aktørene, til tross for at de norske reglene som gjennomfører EU/EØS-rett fremhever proporsjonalitet som et grunnleggende prinsipp.
Arbeidet med forenklinger bør inngå i finansmarkedsmeldingen 2026, og departementet bør vurdere hvordan proporsjonalitetsprinsippet kan gis større praktisk gjennomslag innenfor gjeldende regelverk.
Reell proporsjonalitet er avgjørende for å opprettholde mangfold, konkurranse og lokal tilstedeværelse i det norske bankmarkedet.
Norske myndigheter virker i liten grad å etterleve formålet og intensjonen bak EU-regler om proporsjonalitet, blant annet illustrert ved at små banker pålegges krav til MREL og at det stilles omfattende krav knyttet til renterisiko i bankboken (IRRBB).

«Gold-plating»

Høringsinstansene gir uttrykk for at overoppfyllelse og andre nasjonale tilpasninger til EU-regelverk («gold-plating») er en konkurranseutfordring, blant annet vises det til at finansnæringen opererer i internasjonale markeder, og for å sikre likeverdige rammevilkår fremheves viktigheten av at finansforetak er underlagt den samme regulering som øvrige, internasjonale finansforetak. Gold-plating bør derfor begrenses til tilfeller der det er strengt nødvendig ut fra nasjonale forhold, og det bør utredes før det eventuelt gjøres.

Implementeringsforsinkelser

Videre er forsinkelser i implementeringen av EU-regelverk fremhevet som en utfordring i flere av innspillene, blant annet påpekes det at:

Norges EØS-prosess skaper et betydelig etterslep som hemmer konkurransekraften, og at dette kan skape regulatoriske hull og svekke tilliten til det norske finansmarkedet.
Implementeringsforsinkelser kan også redusere Norges mulighet til å påvirke utviklingen av europeisk regelverk gjennom deltakelse i EUs tilsynsorganer.

Dårlig tilgang til kapital for oppstarts- og vekstselskaper

Et sentralt tema i flere av høringsinnspillene er kapitalmangel for oppstarts- og vekstselskaper, blant annet vises det til at:

kapitalgapet innen risikokapital i Norge gjentatte ganger er dokumentert: Norge scorer 4 av 100 mulige på tilgang til risikokapital; analyser viser et økende gap til Norden og fallende investeringer siden 2020, og; en kartlegging viser at investeringer i tidligfaseselskaper har falt fra 21 milliarder kroner i 2021 til fem milliarder kroner i 2024.
aktive eierfond investerte om lag 180 milliarder kroner i Norge i femårsperioden 2020-2024 og opprettholdt eierskap og aktiv oppfølging av 445 ulike selskaper med 89 000 sysselsatte og bidro med 98 milliarder kroner i verdiskaping til norsk økonomi i 2024, tilsvarende 2,7 prosent av fastlands-BNP. Norge har imidlertid ikke lagt til rette for alternative investeringsfond slik Luxembourg, Irland og Danmark har gjort, noe som svekker Norges konkurranseevne som hjemland for kapitalforvaltning.
Det bør legges bedre til rette for at aktive eierfond kan registreres og forvaltes i Norge gjennom hensiktsmessig lovgivning og beskatning.
Ny EU/EØS-regulering for alternative investeringsfond bør inkorporeres effektivt i norsk rett.
Det samlede skattetrykket i Norge bør reduseres til et nivå som er konkurransedyktig med øvrige nordiske land, særlig når det gjelder den kombinerte effekten av formues-, utbytte- og utflyttingsskatt.

BAHR mener:

Innspillene til Finansdepartementet reflekterer den debatten som nå har pågått en stund, og som egentlig kan oppsummeres slik: er det norske finansregulatoriske rammeverket «fit for purpose» og tilpasset den faktiske konkurransesituasjonen til norske aktører? Innspillene viser at svaret på dette spørsmålet for mange aktører dessverre er «nei».

Finansnæringen etterlyser en gjennomgang og kalibrering av de eksisterende rammevilkårene, men en slik gjennomgang alene er ikke tilstrekkelig. Utviklingen i finansmarkedsreguleringen i Europa skjer raskt, og samtlige nordiske naboland virker å arbeide aktivt med endringer i rammevilkår for å sikre egen nærings konkurranseevne. Dette krever en dynamisk og løpende tilpasning av rammevilkår også i Norge.

EØS-avtalens system for å ta inn EU-rettsakter er imidlertid ikke tilpasset det raske lovgivningstempoet i EU, og dreiningen fra direktiv til forordning som harmoniseringsverktøy øker skillet mellom EU-medlemslandene (hvor forordningene trer i kraft uten videre) og EØS-staten Norge (hvor det i Norge kreves nasjonale prosesser uansett, noe som øker risiko for forsinket gjennomføring sammenlignet med i EU). Til tross for at myndigheter og aktører i Norge egentlig er enige i at målet er så lik implementering av EØS-rett i Norge som i EU, vil EØS-avtalens system sette skranker som raske nasjonale prosesser ikke kan bøte på. Den eneste måten for finansnæringen å være garantert likere rammevilkår som konkurrenter i andre EU/EØS-stater til omtrent samme tid, vil være at Norge blir medlem av EU.

Et spørsmål som reises av enkelte aktører er om Finanstilsynet bør gis et såkalt tilleggsmandat – det vil si et mandat som omfatter både hensynet til finansiell stabilitet og hensynet til finansnæringens konkurranseevne. Formålsparagrafen i finanstilsynsloven § 1 (som trådte i kraft 1. april 2025) angir at «Finanstilsynets virksomhet etter denne loven skal bidra til finansiell stabilitet og velfungerende markeder». I flere av høringsinnspillene argumenteres det for at tilsynsmyndighetene også bør ha et eksplisitt ansvar for å fremme konkurransedyktige rammevilkår for norsk finansnæring. Et slikt utvidet mandat vil kunne bidra til at hensynet til næringens internasjonale konkurranseevne tillegges større vekt i regelverksutvikling og tilsynspraksis, og at det foretas en mer systematisk avveining mellom stabilitetshensyn og konkurransehensyn.

Debatten om finansnæringens rammevilkår er en del av den større diskusjonen om hvilken retning Norge går i. Innspillene til Finansdepartementet i denne innspillsrunden viser klart at finansnæringen etterlyser tydeligere grep fra myndighetene for å sikre en sterk, mangfoldig og konkurransedyktig finansnæring som kan være en motor for omstilling, vekst og verdiskaping i årene fremover. Alle svarene vil antakeligvis ikke komme i finansmarkedsmeldingen 2026, men den kan og bør være et startpunkt for videre arbeid i departementet og tilsynet.