Finansregulatorisk | Ny dom åpner for vesentlig større eierandeler i banker og forsikringsforetak i Norge

En banebrytende dom fra EFTA-domstolen åpner for at enkeltpersoner og selskaper kan få tillatelse til å eie mer enn 25 pst. av norske banker og forsikringsselskaper. Dette markerer slutten på norske myndigheters langvarige motstand mot «privat bankiervirksomhet», og dommen vil kreve en vesentlig mer fleksibel tilnærming til eierstrukturer i bank- og forsikringssektoren fra tilsynsmyndighetenes side, noe som igjen åpner for økt M&A aktivitet i norsk finanssektor i tiden som kommer.

De viktigste konsekvensene av dommen er at:

Norske myndigheter er forpliktet til å rette seg etter EFTA-domstolens dom, hvor endring i administrativ praksis kan og bør skje umiddelbart.
Private investorer vil ikke lenger kunne nektes å erverve mer enn 25 pst. av en bank eller et forsikringsselskap ut fra vurderinger som ikke er direkte knyttet opp mot den konkrete erververens egnethet. De aktuelle direktivene angir uttømmende hvilke kriterier som skal legges til grunn for egnethetsvurderingen, og norske myndigheter kan ikke ta hensyn til andre kriterier ut over dette.
Det vil ikke lenger kunne kreves tillatelse for å erverve 25 pst. av en bank eller et forsikringsforetak hvis man allerede har fått tillatelse til å eie 20 pst. eller mer. EFTA-domstolen slår fast at det bare er direktivenes terskler på 10 pst., 20 pst., 30 (eller 33,34 pst.) og 50 pst. som gjelder.
Finanstilsynets faste praksis med å kreve ny søknad når erververen foretar etterfølgende erverv innenfor samme intervall av kvalifisert eierandel, kan neppe opprettholdes. Det betyr at en tillatelse til f.eks. å erverve 20 pst. eller mer av en bank gir adgang til å handle fritt i intervallet mellom 20 pst. og 30 pst. (med forbehold om ev. begrensninger i andre regelsett, som børsregler osv.)
Aktører som har fått nektet tillatelse til erverv på basis av en ulovlig forvaltningspraksis kan ha grunnlag for krav mot staten som følge av dette.

Med denne dommen avviser EFTA-domstolen definitivt norske myndigheters argumentasjon for å rettferdiggjøre den forvaltningspraksisen som nå er kjent EØS-stridig. De norske eierbegrensningsreglene og tilhørende forvaltningspraksis har lenge vært kontroversielle, og det kan være et tankekors at norske myndigheter ikke har endret praksis underveis i ESA-prosessen. Samtidig er det åpenbart at norske myndigheter i flere tiår har ment at spredt eierskap i banker og forsikringsforetak har styrket robustheten i de norske finansmarkedene, slik at det har vært viktig for myndighetene å få en endelig, rettslig avklaring fra EFTA-domstolen i saken.

Eierbegrensningsreglene fases nå ut av norsk finansmarkedslovgivning i en tid hvor bransjen er mer gjennomregulert enn noen gang som følge av et felles internasjonalt reguleringsarbeid i etterkant av finanskrisen. EFTA-domstolens dom blir forhåpentligvis startskuddet for en fornyet vurdering av hvordan man ser på eierstrukturer i finansnæringen i Norge, som kan bidra til å skape en mer moderne og fremtidsrettet finansnæring i Norge på sikt.

Nærmere om dommen:

EFTA-domstolen kom 30. september 2025 i en traktatbruddsak mellom EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og Norge, til at Norge ikke oppfylte sine EØS-forpliktelser etter kapitalkravsdirektivet for banker og andre kredittinstitusjoner (CRD IV) og Solvens II (som gjelder krav til forsikringsforetak) ved å opprettholde restriktive eierskapsregler for disse. Saken gjaldt både forvaltningspraksis knyttet til eierbegrensninger i banker og forsikringsforetak, og lovfastsatte kriterier for egnethetsvurderinger i finansforetaksloven 6-3.

ESA anførte i saken at Norges administrative praksis fremstod som todelt: først at en foreslått erverver som ønsker å øke sin eierandel til 25 pst. eller mer må varsle og søke godkjenning fra myndighetene, selv når erververen allerede har fått tillatelse til å eie mer enn 20 pst. For det andre brukes en 20-25 pst. eierskapsgrense som “utgangspunkt” eller “hovedregel” i vurderingen.

Norge anerkjente eksistensen av den administrative praksisen, og bekreftet under den muntlige høringen at praksisen innebærer varslingsplikt utover eller mellom tersklene fastsatt i direktivene. Norge bekreftet videre at utgangspunktet i vurderingen er basert på deres eierspredningspraksis som innebærer en “sterk varsomhet” mot at noen eier mer enn 20-25 pst. av en finansinstitusjon.

EFTA-domstolen konkluderte med at Norges administrative praksis med å kreve godkjenning for eierskap på 25 pst. eller mer, med en presumsjon mot godkjenning, bryter med direktivene. Domstolen uttalte at vurderingskriteriene i CRD IV artikkel 23(1) og Solvens II artikkel 59(1) er uttømmende, og at det dermed utelukker nasjonale tilleggskriterier.

EFTA-domstolen kom også til at Norge ved å opprettholde § 6-3 annet ledd i finansforetaksloven, særlig første setning og bestemmelsene bokstav (c) og (d), hadde unnlatt å oppfylle sine forpliktelser under CRD IV og Solvens II. Denne bestemmelsen i finansforetaksloven ble for øvrig endret i tråd med direktivkravene med virkning fra 1. juli 2024, men først etter at fristen fastsatt av ESA for etterlevelse av deres grunngitte uttalelse var utløpt. ESA frafalt derfor ikke denne delen av stevningen, selv om det norske regelverket i ettertid hadde blitt tilpasset direktivkravene.