Kapitalforvaltning | AIFMD 2.0 på høring – Største regelendring for norske kapitalforvaltere siden implementering av AIFMD i 2011

Låneutstedende fond – nytt regulert område

Den største endringen er at alternative investeringsfond nå får adgang til å utstede lån. I norsk rett er det foreslått at et “låneutstedende Alternativt Investeringsfond” defineres som et alternativt investeringsfond hvis investeringsstrategi hovedsakelig er å yte lån, eller hvor utstedte lån har en nominell verdi som representerer minst 50 prosent av fondets netto eiendelsverdi. Definisjonen er foreslått inntatt i AIF-loven § 1-2 bokstav q og tilsvarer definisjonen i AIFMD 2.0. Det er også foreslått inntatt nye definisjoner av bl.a. «det alternative investeringsfondets kapital», «låneutstedelse», mv. som har sammenheng med den nye reguleringen av utlån gjennom alternative investeringsfond.

I Norge har alternative investeringsfond hittil ikke hatt adgang til å yte lån, med unntak av enkelte spesifikke fondsreguleringer som EuVECA, EuSEF og ELTIF. Finanstilsynet foreslår nå å åpne for utlån fra AIF gjennom endringer i AIF-loven § 2-2 og innføring av et nytt kapittel 3a i tråd med AIFMD 2.0. Dette innebærer en betydelig utvidelse av adgangen til å drive finansieringsvirksomhet gjennom fond.

Bakgrunnen for den felles europeiske reguleringen er todelt: EU-kommisjonen ønsker å legge til rette for økt tilgang til finansiering for små og mellomstore bedrifter som ledd i utviklingen av kapitalmarkedsunionen, samtidig som man ønsker harmonisert regulering av utlånsvirksomhet fra alternative investeringsfond på tvers av medlemslandene.

Operasjonelle krav:

• Regelverket er detaljert og omfattende. Etter AIFMD 2.0 må forvalteren ha effektive prosedyrer for utlånsprosess, kredittvurdering, administrasjon og overvåkning av kreditporteføljen, og disse må holdes oppdatert og gjennomgås regelmessig, minst årlig. I norsk rett foreslås dette gjennomført i ny AIF-lov kapittel 3a § 3a-1, som vil stille krav til forvalters prosedyrer, instrukser og prosesser for kredittvurdering og porteføljeovervåkning.
• For å begrense sammenkoblinger mellom alternative investeringsfond som yter lån og andre finansmarkedsaktører, fastsetter AIFMD 2.0 at den nominelle verdien av lån til én enkelt låntaker som er finansforetak, AIF eller UCITS ikke kan overstige 20 prosent av fondets kapital. Konsentrasjonskravet foreslås innført i AIF-loven § 3a-2, med bestemmelser om unntak og midlertidig suspensjon ved kapitalendringer.

Fondsstruktur og giring:

• AIFMD 2.0 fastsetter som hovedregel at låneutstedende fond skal være lukkede, men et låneutstedende fond kan unntaksvis være åpent for tegning og innløsning dersom forvalteren kan påvise overfor tilsynsmyndighetene at likviditetsstyringssystemet er forenlig med fondets investeringsstrategi og innløsningsadgang. I norsk rett foreslås dette innført i AIF-loven § 3a-5 første og andre ledd.
• Direktivet setter et tak på belåningsgraden på maksimalt 175 prosent for åpne låneutstedende fond og 300 prosent for lukkede låneutstedende fond. Grensene foreslås gjennomført i AIF-loven § 3a-5 tredje og fjerde ledd, med særlige unntak for rene aksjonærlån.

Forbud og begrensninger:

• AIFMD 2.0 forbyr lån til forvalteren, ansatte hos forvalteren, depotmottaker eller selskaper det er utkontraktert tjenester til, og forbyr strategier basert på videresalg av lån (“originate-to-distribute”-modeller). Disse forbudene foreslås innført i AIF-loven § 3a-3, som også vil inneholde det nasjonale forbudet mot utlån til forbrukere.
• Når en forvalter overfører et lån fra et alternativt investeringsfond til en tredjepart, fastsetter AIFMD 2.0 at forvalteren må sikre at fondet beholder minst 5 prosent av nominell verdi av hvert lån til forfall eller i åtte år, med visse unntak. Kravet tilknyttet tilbakeholdelse av risiko foreslås gjennomført i AIF-loven § 3a-4 med detaljerte regler om beregning, unntak og dokumentasjon.
• AIFMD 2.0 krever at all låneinntekt, minus tillatte administrasjonskostnader, tilfaller fondet, og at kostnader skal informeres til investorer. Dette reflekteres i utvidede informasjons- og rapporteringskrav i AIF-loven §§ 4-2 og 4-3.

Forbud mot forbrukerlån:

• AIFMD 2.0 inneholder nasjonale valgmuligheter om forbud mot utlån til forbrukere og forbud mot å yte kredittjenesteaktiviteter til forbrukere. Finanstilsynet foreslår at det nasjonale valget om å forby utlån til forbrukere og forbud mot å yte kredittjenesteaktiviteter til forbrukere benyttes, og at dette lovfestes.
• Finanstilsynet viser til at gjeldsbelastningen i norske husholdninger er høy, både historisk og sammenlignet med andre OECD-land, og at mange husholdninger har svært høy gjeld målt mot andel av inntekt og panteverdier. Den allerede svært høye gjeldsbelastningen i norske husholdninger, faren for økte gjeldsopptak i sårbare husholdninger og risikoen for et mer uoversiktlig utlånsmarked er etter Finanstilsynets vurdering tungtveiende grunner som taler for et forbud.
• Dette betyr at norske låneutstedende fond vil være begrenset til profesjonelle låntakere og bedriftsmarkedet, men forbudet vil ikke være til hinder for at alternative investeringsfond forvaltet av norske forvaltere yter lån til forbrukere i andre EØS-stater som tillater utlån til forbrukere i sin jurisdiksjon.

Etter Finanstilsynets forslag skal det ikke kreves noen særskilt tillatelse for å kunne yte lån på vegne av AIF, men Finanstilsynet legger til grunn at det å starte med utlån for eksisterende forvaltere vil utgjøre en vesentlig endring i forutsetningene for konsesjonen, og som da må meldes etter AIF-loven § 2-8.

Nye tjenester og utvidet virksomhetsområde

Parallelt med åpningen for utlån utvides forvalterens virksomhetsområde betydelig. Gjennom AIFMD 2.0 legges det til to nye funksjoner i Annex I til AIFMD som forvalteren kan drive med i forbindelse med forvaltningen: utstedelse av lån på vegne av alternative investeringsfond og tjenester til spesialforetak for verdipapirisering, samt nye tilleggstjenester som administrasjon av referanseverdier etter referanseverdiforordningen og kredittjenesteaktiviteter etter direktiv om kredittjenestevirksomheter og kredittkjøpere (NPL-direktivet). AIF-forvaltere vil være omfattet av reglene i henholdsvis referanseverdiforordningen og NPL-direktivet når forvalteren utfører de oppgavene som hører inn under det å være administrator av referanseverdier, eller ved utøvelse av kredittjenesteaktiviteter.

I norsk rett foreslås disse nye funksjonene innført gjennom endringer i AIF-loven § 2-2 annet ledd, som vil omfatte låneutstedelse og tjenester til spesialforetak for verdipapirisering. Et nytt tredje ledd i § 2-2 vil inkludere tilleggstjenestene forvaltning av fondsandeler, administrasjon av referanseverdier og kredittjenesteaktiviteter. Kredittjenesteaktiviteter foreslås ikraftsatt samtidig med norsk gjennomføring av NPL-direktivet.

Kanskje mest interessant for mange forvaltere er at forvalteren etter endringsdirektivet også skal kunne utføre overfor tredjeparter de samme funksjoner og tjenester som allerede utføres i forbindelse med fond som forvaltes av forvalteren, forutsatt at mulige interessekonflikter blir tilstrekkelig ivaretatt og at forvalteren allerede utfører disse tjenestene for fond den selv forvalter. Finanstilsynet forstår bestemmelsene til å referere ikke bare til funksjonene nevnt i vedleggene, men også til støttefunksjoner for disse funksjonene, som administrative eller tekniske støttefunksjoner.

En annen viktig endring er at kravet om at forvalteren må ha tillatelse til å yte aktiv forvaltning for å kunne tilby investeringsrådgivning og øvrige tilleggstjenester fjernes, slik at forvalteren kan gis tillatelse til å yte investeringsrådgivning og de øvrige tilleggstjenestene uten å ha tillatelse til å yte aktiv forvaltning.

Skjerpede krav til organisering og bemanning

Mens virksomhetsområdet utvides, skjerpes samtidig kravene til hvordan forvaltere må organisere seg. Gjennom en endring i AIFMD artikkel 8(1)(c) stilles det krav om at den faktiske ledelsen skal bestå av minst to personer som er ansatt i AIF-forvalteren på heltid, eller er arbeidende styremedlemmer, eller medlemmer i det styrende organet i forvalteren og er forpliktet til å utøve forvalters virksomhet på heltid, og vedkommende må være bosatt i EØS. I norsk rett foreslås dette gjennomført ved endring i AIF-loven § 2-5, som vil kreve to fulltids ledere bosatt i EØS.

Kravet om to personer som er aktive på heltid kan ikke oppfylles av for eksempel fire personer som er ansatt eller er engasjert gjennom styreverv i 25 prosent stilling, og med utgangspunkt i heltidskravet kan ikke Finanstilsynet se at personer som deltar i den faktiske ledelsen i en forvalter samtidig kan delta i den faktiske ledelsen i en annen forvalter. Dette vil øke etableringsterskelen og kan kreve omorganisering for eksisterende forvaltere som i dag opererer med deltidsløsninger. Finanstilsynet påpeker at de ser at det kan være behov for en overgangsperiode for eksisterende forvaltere til å tilpasse seg kravene til minimumsbemanning.

Utvidede krav til konsesjonssøknader

Kravene til innholdet i konsesjonssøknader fremkommer av AIF-loven 2-3 første ledd, som nå er foreslått revidert ved innføringen av AIFMD 2.0. Etter AIFMD 2.0 artikkel 7(2) må opplysningene om personene som faktisk skal utføre forvalterens virksomhet inkludere en beskrivelse av rolle, tittel og plassering i ledelseshierarkiet, en beskrivelse av personenes rapporteringslinjer og ansvarsområder i og utenfor forvalter, en oversikt over hvor mye tid som hver av personene allokerer til hvert ansvarsområde, og en beskrivelse av de menneskelige og tekniske ressursene som understøtter disse personenes aktiviteter. Endringene innebærer også økte detaljkrav til opplysninger om utkontraktering av funksjoner.

Gjennom endringsdirektivet må søknaden også nå inneholde opplysninger om hvordan forvalter har til hensikt å overholde forpliktelsene etter artikkel 3(1), artikkel 6(1)(a) og artikkel 13 i SFDR og i tillegg skal driftsplanen inneholde en beskrivelse av de menneskelige- og tekniske ressurser forvalteren vil bruke for å overholde forpliktelsene.

Totalt sett, vil endringene som kommer med AIFMD 2.0, øke detaljgraden i de opplysninger som skal gis i forbindelse med konsesjonssøknader for forvaltning av AIF og UCITS.

Likviditetsstyringsverktøy – obligatorisk rammeverk

AIFMD 2.0 og UCITS-direktivet forutsetter at hvert åpent fond skal velge minst to egnede likviditetsstyringsverktøy fra en liste som omfatter: suspensjon av tegninger, gjenkjøp og innløsninger; begrenset innløsning; forlengelse av meldingsfrist; innløsningsgebyr; svingprising (justering av NAV ved bruk av svingfaktor); todelt prising; anti-utvanningsgebyr; naturalutdeling; og «side pockets».

I norsk rett foreslås dette gjennomført gjennom nye bestemmelser i AIF-loven §§ 3-9 tredje til femte ledd. Valget av verktøy skal gjøres etter en vurdering av verktøyenes egenskaper i forhold til fondets investeringsstrategi, likviditetsprofil og innløsningsadgang, verktøyene skal inntas i fondets stiftelsesdokumenter eller vedtekter, og forvalteren skal ha detaljerte retningslinjer og prosedyrer for aktivering og deaktivering av likviditetsstyringsverktøyene.

Fjerning av særnorsk regel om samtykke fra Finanstilsynet om å suspendere tegnings- og innløsningsretten

Etter verdipapirfondlov § 4-12 syvende ledd kreves det samtykke fra Finanstilsynet for suspensjon av innløsningsrett i et verdipapirfond, men dette kravet om samtykke er en særskilt norsk regel som ikke samsvarer med tilnærmingen for suspensjon i andre EU-land, hvor den mest vanlige praksisen er at beslutningsmyndigheten til å vedta suspensjon av tegnings- og innløsningsrett ligger alene hos forvalteren, og Finanstilsynet foreslår derfor å fjerne kravet om samtykke fra Finanstilsynet for å suspendere tegnings- og innløsningsretten.

At forvaltningsselskapet selv tar og iverksetter beslutningen om suspensjon vil bidra til å klargjøre at ansvaret for beslutningen ligger hos forvaltningsselskapet, og at Finanstilsynet gjennomfører en etterfølgende kontroll av om vilkårene for suspensjon var oppfylt. En slik tilnærming vil samtidig bidra til å harmonisere reglene om suspensjon i verdipapirhandelloven med de kommende reglene om likviditetsstyringsverktøy i AIF-loven.

Utvidet rapportering, transparens og utkontraktering

Rapporteringskravene utvides betydelig på flere områder. AIFMD 2.0 artikkel 20 utvider utkontrakteringsreglene til alle funksjoner i vedlegg I og tjenester i artikkel 6(4), presiserer forvalters ansvar overfor investorer og innfører ytterligere vern mot “postkasseselskap”-strukturer. I norsk rett foreslås endringene gjennomført ved endringer til AIF-loven § 3-5. Detaljer om periodisk rapportering om utkontraktering foreslås innført i AIF-forskriften § 3-1a. Henvisningen til alle funksjoner i vedlegg I vil gi økt klarhet i hvilke tjenester som omfattes av utkontrakteringsregelverket.

Endringene innebærer at utkontrakteringsreglene ikke bare vil gjelde for fondsforvaltning og de funksjoner forvalter kan utføre i tilknytting kollektiv forvaltning, men også for eksempel utkontraktering av oppgaver knyttet til individuell porteføljeforvaltning og investeringsrådgivning.

AIFMD 2.0 klargjør også at markedsføring via uavhengige distributører som handler på eget initiativ ikke er utkontraktering. Det kan også gjelde selv om det foreligger en distribusjonsavtale med forvalter, dersom det fremkommer av distribusjonsavtalen at distributøren handler på egne vegne. Dette er foreslått gjennomført i norsk rett ved AIF-loven § 3-5 femte ledd.

Pre-kontraktuell informasjon og rapportering

AIFMD 2.0 utvider kravene til informasjon som skal inkluderes i den pre-kontraktuelle dokumentasjonen (artikkel 23 dokumentet) og i den periodiske rapporteringen til investorene. Det er foreslått at endringene gjøres i dagens bestemmelser som regulerer dette (AIF-loven § 4-2 og § 4-3). Etter implementeringen skal det inkluderes informasjon om sannsynlighet og forutsetninger for bruk av likviditetsstyringsverktøy, full oversikt over kostnader og gebyrer som forvalteren påføres (og som direkte eller indirekte kan allokeres til investorene), sammensetning av utlånsporteføljen, samt oversikt over bruk av SPVer (special purpose vehicle) og konsernstrukturen.

AIFMD 2.0 artikkel 24 oppdaterer kravene til periodisk rapportering til tilsynsmyndigheter (ikke lenger bare “viktigste” markeder og instrumenter). Nå skal rapporteringen inkludere mer detaljert risikorapportering om markedsrisiko, likviditetsrisiko, motpartsrisiko og andre typer risikoer, samt total giring. Rapporteringen skal nå også inkludere utvidet informasjon om oppdragstakere ved utkontraktering av porteføljeforvaltning og risikostyring, samt en liste over alle land fondet markedsføres i. Dette er foreslått gjennomført ved endring til AIF-loven § 4-6 (dagens tilsvarende bestemmelse) som etter implementeringen vil inneholde hovedelementene i kravene nevnt ovenfor. De detaljerte forpliktelsene er foreslått gjennomført ved endring til AIF-forskriften. Tilsvarende endringer er gjort til UCITS direktivet og er foreslått endret ved endring til verdipapirfondloven.

ESMA skal utarbeide regulatoriske tekniske standarder (RTS) og implementeringsstandarder (ITS) innen 16. april 2027, og det pågår særskilt arbeid for å redusere dobbeltrapportering, noe som kan dempe den administrative byrden for forvaltere.

Depotmottaker, fondshotell og høyrisikoland

AIFMD 2.0 åpner for nasjonal adgang til å tillate depotmottaker i annen EØS-stat enn fondets hjemstat ved utilstrekkelig tilbud for det aktuelle fondets investeringsstrategi og i tilfellet aktiva som skal oppbevares av depotmottaker er under 50 milliarder euro. Finanstilsynet foreslår ikke å åpne for utenlandsk depot for norske fond, men AIF-loven § 5-2 justeres for å håndtere tilfeller der vertslandet tillater depot i annet EØS-land. Herunder vil norske forvaltere som har opprettet fond i utlandet kunne oppnevne depotmottaker i et annet EØS-land enn fondets hjemstat i tilfeller der dette tillates i det aktuelle landet fondet er opprettet.

AIFMD 2.0 innfører ny eksplisitt rapporterings- og dokumentasjonsplikt for forvaltere som etablerer fond på tredjeparts initiativ (“white label services” eller fondshotell). I norsk rett foreslås dette innført i AIF-loven § 3-3 fjerde ledd.

AIFMD 2.0 oppdaterer vilkårene for tredjelandsregler med hensyn til høyrisikoland (AML) og ikke-samarbeidsvillige land for skatteformål. Endringer i AIF-loven §§ 6-4 og 6-5 speiler dette.

Markedsføring til ikke-profesjonelle – nye kategorier

Adgangen til å markedsføre mot ikke-profesjonelle investorer har ikke vært regulert av AIFMD, og det har vært opp til hver enkelt medlemsstat å fastsette regler om markedsføring mot ikke-profesjonelle og i hvilken grad dette skal tillates – slik er det til en viss grad fortsatt etter AIFMD 2.0.

AIFMD 2.0 artikkel 43 endrer adgangene for forvaltere med tillatelse i en EØS-stat til å markedsføre fond til ikke-profesjonelle investorer under visse begrensede omstendigheter, uten særskilt tillatelse:

• Ansatte hos forvalteren: Det første praktiske tilfellet er der ansatte hos en forvalter skal tilbys andeler i et alternativt investeringsfond og hvor den ansatte deltar i forvaltningen av det aktuelle alternative investeringsfondet.
• Medinvesteringsordninger: Fond som hovedsakelig investerer i et bestemt selskap og andelene i fondet skal tilbys de ansatte i selskapet eller konsernet som fondet investerer i. Regelen er ment å sikre at andeler i fondet skal kunne tilbys ansatte i selskapet (eller konsernet) som ledd i et investeringsprogram.

Det har blitt mer og mer vanlig med særskilte regler for markedsføring rettet mot såkalte «kvalifiserte ikke-profesjonelle investorer». Regler for markedsføring mot visse grupper av ikke-profesjonelle foreligger bl.a. i Irland, Danmark og Sverige. I norsk rett foreslås dette også gjennomført ved å vedta en ny § 7-1 b i AIF-loven. En kvalifisert ikke-profesjonell investor er foreslått definert som en investor som forplikter seg til å investere et beløp som minst tilsvarer 100 000 euro, og som skriftlig erklærer at de er klar over risikoen som er knyttet til den planlagte investeringen. For markedsføring mot kvalifiserte ikke-profesjonelle investorer må det fortsatt foreligge særskilt tillatelse, men forvalteren unntas fra kravet om å vurdere egnetheten til investoren etter AIF-loven § 7-3 og språkkravet etter AIF-loven § 7-5.

Avklaringer om adgangen til å akseptere investorer på «reverse soliciation» basis

Verken AIFMD eller AIF-loven har regulert adgangen til å godta ikke-profesjonelle investorer som uforpliktet og uten forutgående markedsføring ønsket å tegne seg til fondet (såkalt «reverse solicitation»). Finanstilsynets forståelse har vært at markedsføringsforbudet mot ikke-profesjonelle langt på vei vil være det samme som et tegnings- eller salgsforbud, men slik at det vil være et snevert unntak for rent passive salg. Finanstilsynets observasjoner har vært at registrerte forvaltere (som ikke kan markedsføre mot ikke-profesjonelle investorer) ofte hadde en vesentlig grad av ikke-profesjonelle investorer i deres fond og at gjeldende regelverk ikke har gitt tilstrekkelig vern.

Finanstilsynet forslag innebærer at AIF-loven endres slik at andeler i alternative investeringsfond ikke kan tilbys ikke-profesjonelle investorer med mindre det er gitt tillatelse etter AIF-loven § 7-1. Det medfører at grensen ikke går på markedsføring, men tilbud om tegning til fondet. Dette vil innebære et forbud mot å akseptere ikke-profesjonelle investorer på «reverse soliciation» basis uten særskilt tillatelse om å markedsføre mot ikke-profesjonelle.

Forventet implementering og tidslinje

Endringsdirektivet vil gjelde i EU fra 16. april 2026, med unntak av de nye rapporteringskravene, som først vil gjelde fra 16. april 2027. I Norge vil gjennomføring avhenge av EØS-innlemmelse og nasjonal prosess, mens rapporteringsbyrder kan først få fullt omfang etter at de regulatoriske tekniske standardene er vedtatt. Det er ikke angitt noen tidslinje for når endringene vil tre i kraft i Norge, men endringene er omfattende, og vi anbefaler norske forvaltere å begynne forberedelsene i nærmeste fremtid.

BAHR mener

AIFMD 2.0 er den mest omfattende oppdateringen av regelverket for alternative investeringsfond siden AIFMD ble innført i 2011. Endringene introduserer viktige og etterlengtede forbedringer av rammeverket for europeiske kapitalforvaltere, deriblant en høyere grad av transparens og investorbeskyttelse gjennom styrkede rapporteringsforpliktelser, autorisasjonskrav og utkontrakteringsregime, og kravene vil i tillegg bidra til en mer enhetlig praksis på tvers av medlemsstatene.

Konsekvensene av AIFMD 2.0 for norske kapitalforvaltere er omfattende og mangefasetterte. Økte krav til bemanning (minst to fulltids ledere), samt mer detaljerte søknads- og rapporteringskrav, kan gi økte administrative kostnader særlig for små forvaltere.

For norske forvaltere vil nye regler om utlån gi tilgang til en ny aktivaklasse for investeringer og gi muligheter for alternative investeringsteknikker, og muligheten til å yte lån vil kunne øke forvalterens fleksibilitet i forvaltningen. Nåværende norske skatteregler kan på andre siden begrense interessen for å drive utlån fra alternative investeringsfond. I sammenlignbare land vil det være en mulighet for akkumulering av avkastning hvor beskatning av avkastningen først skjer ved utdeling til investorene, mens beskatning vil skje løpende etter norske regler, og denne forskjellen kan begrense interessen for utlånsvirksomhet fra norske alternative investeringsfond.

For å være god forberedt når regelverket trer i kraft, bør norske forvaltere iverksette følgende tiltak:

• Organisering og bemanning: For nylig oppstartede og mindre miljøer bør det planlegges for bemanning med minst to fulltids ledere bosatt i EØS og oppdater styrings- og kontrollfunksjoner. Vurder om dagens organisering oppfyller de nye kravene, og gjennomfør nødvendige tilpasninger i god tid før implementering.
• Dokumentasjon og rapportering: Kartlegg gap i søknads-, rapporterings- og utkontrakteringsdokumentasjon og etabler løsninger i tråd med forventede ESMA-standarder. Invester i systemer som kan håndtere de utvidede rapporteringskravene effektivt.
• Likviditetsstyring: Forvaltere må nøye vurdere hvilke av de listede likviditetsstyringsverktøyene som er mest egnet for det enkelte fond i forhold til fondets investeringsstrategi, likviditetsprofil og innløsningsrettigheter. Oppdater fondsdokumenter og investorinformasjon for å reflektere valgte likviditetsstyringsverktøy.
• Utlånsstrategier: For forvaltere som vurderer å etablere utlånsvirksomhet, må det implementeres effektive prosedyrer, instrukser og prosesser for å vurdere kredittrisiko og for å administrere og overvåke kredittporteføljen.

BAHR inviterer til morgenseminar om AIFMD 2.0

28. oktober 2025 kl. 8.30-9.30

AIFMD 2.0 er den største regelendringen for norske kapitalforvaltere siden 2011. BAHR inviterer til frokostseminar hvor vi vil gå gjennom de viktigste endringene og hva de betyr for din virksomhet.

Endringene gir norske forvaltere nye muligheter gjennom utvidet virksomhetsområde og tilgang til nye aktivaklasser, men medfører også skjerpede krav til organisering og rapportering. Vi vil diskutere hvordan du best kan forberede deg og utnytte mulighetene som kommer.

Foredragsholdere er Peter Hammerich og Håkon Johan Begby.

Det serveres kaffe og smoothies fra kl. 8.00. Seminaret vil bestå av foredrag og det vil være mulighet for spørsmål og diskusjon med foredragsholderne etter seminaret.

Meld deg på her.