Kapitalforvaltning | Bedre rammevilkår for norske verdipapirfondsforvaltere – Finansdepartementet åpner for inntektsdelingsavtaler i verdipapirfond

Bakgrunn

En avtale om inntektsdeling er typisk en individuelt fremforhandlet rabatt på forvaltningsgodtgjørelsen som følge av at en investor har investert et særskilt stort beløp. Inntektsdelingsavtaler er en måte å gi investorer bedre prisbetingelser på, uten opprettelse av andelsklasser. Ved inntektsdelingsavtaler vil investoren belastes hele forvaltningsgodtgjørelsen, men rabatten på godtgjørelsen tilbakeføres til investoren.

I Norge har verdipapirfondloven med forskrifter, først og fremst verdipapirfondlovens § 4-5 første ledd som inneholder et likebehandlingsprinsipp, blitt tolket slik at inntektsdelingsavtaler ikke kan inngås. Den eneste måten å forskjellsbehandle andelseiere i et verdipapirfond på, har derfor vært gjennom opprettelsen av ulike andelsklasser. UCITS-direktivet inneholder ikke bestemmelser som direkte angår differensiert forvaltningsgodtgjørelse eller inntektsdelingsavtaler, og inntektsdelingsavtaler har vært mulig å inngå i land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Den særnorske reguleringen har derfor medført at norske fondsforvaltere har hatt mindre spillerom enn konkurrenter etablert i andre EØS-land.

Endringene

Verdipapirfondloven § 4-5 får nå et nytt femte ledd som presiserer at bestemmelsens første ledd om likebehandling ikke er til hinder for at et forvaltningsselskap kan inngå individuelt forhandlede avtaler om inntektsdeling. Når lovendringen trer i kraft, kan derfor inntektsdelingsavtaler benyttes i stedet for eller i kombinasjon med ulike andelsklasser.

Henvisningen til «individuelt forhandlede avtaler» innebærer imidlertid at inntektsdeling ikke kan benyttes som et middel for å oppnå prisdifferensiering for et bredt spekter av investorer. For dette må fortsatt andelsklasser benyttes.

Inntektsdelingsavtaler kan også bare inngås innenfor rammene av de begrensninger som for øvrig følger av lov eller forskrift, blant annet god forretningsskikk. Finansdepartementet foreslår ikke at verdipapirfondloven § 4-5 femte ledd skal inneholde en referanse til disse på samme måte som Finanstilsynet, men presiserer at de like fullt vil gjelde. Viktige forhold å være oppmerksom på i denne forbindelse er:

• Fondsforvalteren må foreta en begrunnet vurdering av at inntektsdelingsavtalen bidrar til å forbedre kvaliteten på tjenesten til fondet. Kravet retter seg mot økt kvalitet for alle investorer, og ikke bare de som omfattes av avtalen. Finansdepartementet uttaler i denne forbindelse at vederlag fra forvaltningsselskap til investor kan bidra til å forbedre kvaliteten dersom det er nødvendig for en investering som er så stor at den bidrar til stordriftsfordeler. Det er imidlertid viktig å merke seg her at det ikke er adgang til å aggregere innskudd fra flere andelseiere i denne vurderingen (for eksempel for andelseiere som investerer gjennom samme distributør, rådgiver eller nominee-ordning).
• Ingen andelseiere må bli skadelidende som følge av inntektsdelingsavtaler.
• Det må opplyses om inntektsdelingsavtaler. Informasjonen som gis må være egnet til å gi investorer et realistisk og oversiktlig bilde av hvordan inntektsdelingsavtalene benyttes og hvordan dette påvirker andelseierne.

Det er ingen formelle krav til at den aktuelle investoren skal være profesjonell, men kravet om at inntektsdelingsavtalen skal bidra til å forbedre kvaliteten på tjenesten til fondet vil i praksis innebære at det ofte vil være snakk om profesjonelle investorer.

Forslaget til lovendring må behandles i Stortinget før det deretter kan tre i kraft.

BAHR mener

Lovendringen bidra til å utjevne konkurransen mellom norske og utenlandske fondsforvaltere og inngår i rekken av lettelser i verdipapirfondsbransjen for å hindre utflagging. Åpningen for å inngå inntektsdelingsavtaler er et viktig steg i retning av å skape like konkurransevilkår mellom norske fondsforvaltere og forvaltere etablert i andre EØS-land. Inntektsdelingsavtaler vil gi norske forvaltere større fleksibilitet, og vil kunne gjøre det mer attraktivt for store institusjonelle kunder å tegne seg i norske fond forvaltet av norske forvaltere.

Det gjenstår imidlertid flere forhold å ta tak i for å sikre gode rammebetingelser for norsk fondsbransje, og vi håper derfor at dette arbeidet fortsetter.