Kapitalforvaltning | Danske Bank åpner for investeringer i atomvåpen – kan norske forvaltere med et «ESG-fokus» gjøre det samme? 

Bakgrunn

Siden 2013 har Danske Bank sin policy vært å utelukke selskaper som leverer komponenter til atomvåpen fra investeringsuniverset til fondene som Danske Bank tilbyr. De andre største nordiske bankene har tilsvarende forbud. Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) har siden 2004 vært avskåret fra å investere i selskaper som utvikler eller produserer atomvåpen eller sentrale komponenter til atomvåpen. KLP har ekskludert selskaper involvert i atomvåpen i snart 20 år. Innenfor private equity pålegger flere institusjonelle investorer forvaltere ikke å investere kapital i selskaper som er involvert i produksjon av atomvåpen. Mange av de største nordiske forvalterne av «alternatives» har en offentlig policy om ikke å investere i atomvåpen. I oktober i år, i forbindelse med utdeling av Nobels fredspris til organisasjonen Nihon Hidankyo for deres innsats mot nettopp atomvåpen, skrev Nobelkomiteen at det «[g]radvis har … utviklet seg en internasjonal norm som stigmatiserer bruk av atomvåpen som moralsk uakseptabelt.»

Forrige uke ble det kjent at Danske Bank åpner for investeringer i selskaper som produserer komponenter til bruk i atomvåpen. Oppmykningen gjelder for investeringer i land som er medlem av FN-traktaten om ikke-spredning av atomvåpen. Her er det kun India, Pakistan, Israel og Nord-Korea som ikke er med. Policyendringen ble gjennomført i mars 2024. Siden da har Danske Bank investert 600 millioner danske kroner fordelt på 11 selskaper som arbeider med å utvikle og produsere komponenter til atomvåpen.

Geopolitikk, sikkerhet og forsvarsevne

Danske Bank begrunner sitt endrede standpunkt med de seneste års geopolitiske endringer, blant annet trusselen fra Russland og behovet for et sterkt forsvar av Europa og dets allierte. Siden Russlands invasjon av Ukraina har forsvar blitt satt høyt på den offentlige dagsorden og flere europeiske myndigheter, herunder Danmark, har vært en pådriver for å øke flyten av privat kapital til forsvarsindustrien. I Norge vil regjeringen bruke 1624 milliarder kroner de neste 12 årene på utvikling av det norske forsvaret. Forsvarssektoren har steget markant siden Russlands invasjon av Ukraina.

Kapitalforvaltere påvirkes av skiftende holdninger i samfunnet. Parallelt med denne utviklingen har det vokst frem en debatt om hvorvidt investeringer som bidrar til økt forsvarsevne kan anses som positive fra et ESG-ståsted. I den debatten vises det gjerne til investeringer i «forsvarsindustrien» heller enn «våpenindustrien».

Argumentasjonen for at investeringer i forsvarsindustrien kan være forenlig med et ESG-fokus baseres som regel på at slike investeringer bidrar til fred, stabilitet, trygghet og sikkerhet og støtter S’en (sosiale forhold). På generelt grunnlag har det over tid blitt problematisert at «svartelisting» av finansiering av våpenindustrien kan være en trussel for Europas forsvarsevne.

Av motargumenter trekkes gjerne frem utfordringen med at våpenprodusenter ofte leverer våpen også til mer kontroversielle land og konflikter, og at opprettholdelse av en «terrorbalanse» ikke er veien å gå for å oppnå varig fred og stabilitet. Danske Bank sin justerte policy har blant annet møtt kraftig kritikk fra ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons), som mottok Nobels fredspris i 2017 for sin innsats for å traktatfeste et forbud mot atomvåpen.

Betydning for norske kapitalforvaltere

Problemstillingen er særlig praktisk ettersom forbud mot investeringer i selskaper som er involvert i produksjon av komponenter til bruk i atomvåpen også kan ramme selskaper som utvikler og produserer teknologi som benyttes til andre formål, som kjernekraft og andre forsvarsinstallasjoner.

Fra et regulatorisk ståsted er det ingen regler som forhindrer en forvalter med et «ESG-fokus» fra å ha en strategi som inkluderer investeringer i selskaper som produserer komponenter til atomvåpen. En forutsetning er selvfølgelig at selskapene overholder regler om sanksjoner, handelsrestriksjoner og eksportkontroll, herunder med hensyn til såkalte «dual use»-produkter. Verdt å merke seg er at SFDR sitt regime for «principal adverse impacts», som oppstiller krav om at forvaltere rapporterer på en rekke sosiale indikatorer på tvers av porteføljen, ikke inkluderer atomvåpen som en «adverse impact». Under SFDR er det kun anti-personellminer, klasevåpen, kjemiske våpen og biologiske våpen som faller inn under «kontroversielle våpen» og som må rapporteres.

For kapitalforvaltere er det imidlertid ofte ikke de regulatoriske begrensningene som kommer på spissen, da de gjerne er underlagt strengere krav fra sine investorer. For aktører som forvalter eller søker å forvalte institusjonell kapital er det til syvende og sist investorene som avgjør om investeringer i selskaper som produserer komponenter til atomvåpen er akseptabelt. Det må formodentlig også gjelde for Danske Bank. Som fondsleverandør har Danske Bank institusjonelle investorer som kunder, som er underlagt egne investeringsbegrensninger, potensielt også med hensyn til atomvåpen. I den grad Danske Bank sin nye policy ikke er forenlig med deres egne restriksjoner, vil kapital eventuelt måtte trekkes ut av Danske Bank sine fond.

Debatten rundt atomvåpen viser imidlertid noen av utfordringene med ESG som begrep (som nærmere omtalt i BAHRs nyhetsbrev her).  Mange vil være uenige i at investeringer i våpen er forenelig med et ESG-fokus. ESG er imidlertid kun en ikke-rettslig forkortelse for tre ulike, ofte motstridende, hensyn. Atomvåpen er et eksempel på at motstridende hensyn innenfor S’en kan gjøre seg gjeldende, som sikkerhet og trygghet for en befolkning vs. risiko for massive menneskelige tap og ødeleggelser. I fraværet av en allmenngyldig rettslig avklaring på hvorvidt investeringer i atomvåpen kan anses som positivt eller ikke fra et sosialt perspektiv vil det derfor ikke være ett riktig svar på om atomvåpen kan være forenlig med et «ESG-fokus». Det vil avhenge av hvilke hensyn innen «ESG» en investor eller forvalter har fokus på.

Et tilstøtende område som illustrerer samme utfordringer er kjernekraft. Kjernekraft er av mange land i Europa ansett som løsningen på klimakrisen, mens andre nasjoner er i prosess med å avvikle og stenge ned produksjonen, blant annet på grunn av sikkerhet og avfall. Nå som kjernekraft er inkludert i EUs taksonomi som en viktig brikke i energiomstilling vil investeringer i selskaper involvert i utvikling av (komponenter til bruk i) kjernekraft ikke være rettslig kontroversielt fra et miljøperspektiv. Likevel er det mange institusjonelle investorer som utelukker slike investeringer.

BAHR mener

Foreløpig står Danske Bank relativt alene i sin oppmykning med hensyn til investeringer i atomvåpen. I vår rådgivning ser vi hvilke krav store institusjonelle investorer, som pensjonskasser, forsikringsforetak og stiftelser, stiller til de fondene de investerer i. Ikke sjelden omfatter dette forbud mot våpen, og tidvis også atomvåpen. Vi har ikke enda sett at den geopolitiske situasjonen har ført til endret praksis.

Dette er imidlertid et eksempel på at det som anses akseptabelt i dag ikke nødvendigvis vil være akseptabelt om fem år – og motsatt. Det er utvilsomt lov å endre syn i takt med at verden vi lever i endrer seg. Men det er lærdommer som kan tas med fra Danske Bank sin situasjon. Oppmykning av eksisterende restriksjoner som en tidligere har ment var velbegrunnet ut fra etiske eller moralske hensyn kan være utfordrende. I etterpåklokskapens lys er det uheldig at Danske Bank i 2013 uttalte følgende da atomvåpen ble oppført på eksklusjonslisten:

Grunden til vores beslutning og principændring er klar. Hvis et atomvåben bliver brugt, så vil det medføre utrolig stor ulykke. Samtidig vil det også være en overtrædelse af menneskerettighederne og krigens love.

Selv om Danske Bank viser til viktigheten av Europas forsvarsevne er det en risiko for at bankens omdømme kan påvirkes negativt av policyendringen med hensyn til atomvåpen. Å være for bastant – også i sin fordømmelse – kan være lite hensiktsmessig.

Et praktisk eksempel der forvaltere kan få uønsket oppmerksomhet rundt denne tematikken er ved justeringer av investeringspolicy fra tidligere fond, der investorer ofte vil be om begrunnelse for endringene. Forvaltere må ta hensyn til samfunnsutviklingen slik som Danske Bank nå gjør, og samtidig unngå å røre for mye i etablert praksis. Da vil det blant annet være viktig å gjøre nøye vurderinger ved enhver tilføyelse, endring eller fjerning av en industri, aktivitet, jurisdiksjon, sektor eller lignende på eksklusjonslister.

Vår anbefaling er at alle forvaltere, uavhengig av fondstype (UCITS eller AIF) og strategi, tar en gjennomgang av eksklusjoner i fondsavtaleverk, inkludert sidebrev der dette er relevant, for å identifisere rekkevidden av eventuelle forbud mot atomvåpen. Av praktisk betydning er særlig den indirekte linken: om fondet er utelukket fra å investere i selskaper som utvikler teknologi og komponenter som (blant annet) kan brukes i atomvåpen. Fremover anbefaler vi forvaltere som etablerer nye produkter og er i forhandlinger med investorer å stille kritiske spørsmål ved om eksklusjoner går unødvendig langt.