Kapitalforvaltning | Høringsforslag – Finanstilsynet foreslår å åpne for inngåelse av rabattavtaler for verdipapirfondforvaltere

Bakgrunn

Lovgivningen på området har vært under stadig revidering, hvorav verdipapirfondloven fra 2003 gjorde det mulig å differensiere forvaltningsgodtgjørelse, uten å opprette egne andelsklasser. Bestemmelser om rabattordningene skulle komme frem av fondets vedtekter, prospekt, delårsrapporter og salgsmateriale. Finanstilsynet kunne også stille nærmere vilkår for ordningen. Differensieringen på forvaltningsgodtgjørelse kunne uttrykkes som en prosentvis rabatt på forvaltningsgodtgjørelsen til forvalter. I hovedtrekk ble individuelle rabattavtaler vurdert som ulovlig omgåelse av likebehandlingsprinsippets krav om at forvaltningsgodtgjørelsen skal fordeles likt på hver andel.

I 2007 ble gjort endringer gjennom utvalgte forenklinger. Etter den nye praksisen kunne forvaltere på visse vilkår inngå inntektsdelingsavtaler med enkelte større kunder. Dette gjaldt imidlertid ikke differensiering av forvaltningsgodtgjørelse, som fortsatt ble sett på som en omgåelse av loven. I 2012 skjedde det en omveltning ved at det ble åpnet for at prisdifferensiering på forvaltningsgodtgjørelse kunne gjøres gjennom andelsklasser. Reglene om differensiert forvaltningsgodtgjørelse fra 2003 ble opphevet, ettersom disse ble ansett som unødvendige. Som en avslutning på historien, kom Finanstilsynet i 2022 med en uttalelse som i praksis stengte helt for rabattavtaler som følge av prinsippet om likebehandling av andelseiere i verdipapirfondforskriften § 2-24. Dette medførte at all forskjellsbehandling måtte gjøres gjennom andelsklasser, noe som skapte store overskrifter i fondsforvaltningsbransjen.

UCITS-direktivet er et minimumsdirektiv. Dette medfører at norsk lovgivning, og Finanstilsynets tolkning av den, kan være strengere enn hva som er fastsatt i direktivet. UCITS-direktivet har ingen bestemmelse som tilsvarer verdipapirfondloven § 4-5 om at hver andel gir lik rett i fondet, eller kravet om likebehandling av andelseierne i verdipapirfondsforskriften § 2-25. UCITS-direktivet har heller ingen bestemmelse om hvilke kostnader som skal belastes fondet, som angitt i verdipapirfondloven § 4-6. Det samme gjelder muligheten for inngåelse av inntektsdelingsavtaler, hvor kravet til likebehandling etter verdipapirfondforskriften, etter Finanstilsynets vurdering, har vært et hinder for inngåelse av inntektsdelingsavtaler og vært et særnorsk forbud.

Muligheten til å gi rabatter for norske kapitalforvaltere har siden innføring av andelsklasser vært tilnærmet begrenset til å gi «kvantumsrabatter» ved å fastsette et høyere tegningsbeløp i enkelte andelsklasser, som igjen har gitt lavere forvaltningsgodtgjørelse. Som følge av det særnorske kravet om likebehandling, med den konsekvens at det har vært et forbud mot inntektsdelingsavtaler, har forvaltere i Sverige og en rekke andre EØS-land hatt et fortrinn overfor store kunder med ønske om rabatt ved store tegningsbeløp. EU-retten stenger ikke for inntektsdelingsavtaler, men setter krav til at avtalene ikke skal være i strid med god forretningsskikk. I Norge har kapitalforvalteren måtte opprette en egen andelsklasse eller underfond for store kunder, noe som både er tids- og kostnadskrevende.

Nærmere om de nye reglene

Finanstilsynets forslag er at forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne inngå inntektsdelingsavtaler på lik linje med det som er vanlig i andre EØS-land. Det er foreslått at det inntas som nytt femte ledd i verdipapirfondloven § 4-5 at kravene til likebehandling ikke er til hinder for at forvaltningsselskap inngår individuelt forhandlede avtaler om vederlag med andelseiere innenfor rammene for god forretningsskikk og bestemmelsene om vederlag til andre enn verdipapirfondet. Dette vil være et unntak fra det særnorske kravet om likebehandling etter verdipapirfondsforskriften § 2-25.

Inntektsdelingsavtaler er en annen måte å gi kunder bedre prisbetingelser på, uten opprettelse av andelsklasser. Det er en avtale om inntektsdeling som inngås direkte mellom forvalter og kunden om rabatt på forvaltningsgodtgjørelsen. Ved inntektsdelingsavtaler vil kunden belastes hele forvaltningsgodtgjørelsen, men hvorav rabatten på godtgjørelsen tilbakeføres til kunden. Begrunnelsen for å ikke tillatte dette tidligere har vært at det er knyttet lite transparens rundt inntektsdelingsavtaler, i motsetning til andelsklasser. Det man imidlertid ser er at individuelle inntektsdelingsavtaler heller vil gi stordriftsfordeler og begrense kostnadene til fondene, noe som igjen vil gagne alle investorer i fondet. Det nye forslaget skal etter høringsforslaget åpne for at inntektsdelingsavtaler kan inngås av forvaltere av fond som også har etablert andelsklasser. Det vil derfor være mulighet til å både gi rabatt gjennom andelsklasser, inntektsdelingsavtaler eller en kombinasjon av disse.

Høringsnotatet går ikke nærmere inn på hvorvidt det skal være en begrensning på hvilke aktører det kan inngås inntektsdelingsavtaler med, og ser ikke grunn til å regulere dette nærmere i loven. Det vises videre til at det vil kunne skje en utvikling i EØS-retten, og at praksisen i Norge må tilpasses deretter.

BAHR mener

Finanstilsynet og Finansdepartementet har lyttet til bransjen og sett at særnorsk regulering på området har skapt utfordringer for norske kapitalforvaltere. Til nå har det vært påkrevd at forskjellsbehandling skal gjøres gjennom andelsklasser i fondet, uten unntak. Mange utenlandske forvaltere har hatt et konkurransefortrinn ved å kunne inngå individuelle rabattavtaler, uten opprettelse av andelsklasser. Opprettelse av andelsklasser er både tids- og kostnadskrevende, og reguleringen har gjort det vanskelig for kapitalforvaltere å inngå avtaler som tilfredsstiller utenlandske distributører og kunder sine krav. De foreslåtte endringene vil være særlig viktig for små forvaltere med begrenset kapital som ikke blir nødt til å opprette nye andelsklasser for bare én eller to kunder.

De nye reglene er i tråd med hva regjerningen ga uttrykk for i januar, og går inn i rekken av lettelser i verdipapirfondsbransjen for å hindre utflagging. Åpningen for å inngå inntektsdelingsavtaler er et viktig steg i retning av å skape like konkurransevilkår mellom norske kapitalforvaltere og forvaltere etablert i andre EØS-land. Inntektsdelingsavtaler vil gi norske forvaltere større fleksibilitet, og vil gjøre det mer attraktivt for store institusjonelle kunder å tegne seg i fond hos norske forvaltere. Det vil også gi forvalteren stordriftsfordeler og grunnlag for reduserte enhetskostnader som vil komme både forvalteren og investorene til gode.

Like muligheter for å tiltrekke seg kapital er viktig i fondsforvaltningsbransjen. Muligheten for å markedsføre utenlandske verdipapirfond til Norge for kapitalforvaltere på tvers av EU har aldri vært lettere enn etter innføringen av UCITS-direktivet, og da er det særlig viktig at alle aktører «kjemper» om kapitalen på «like vilkår».

Erfaringen vår er at inntektsdelingsavtaler inngås med store kunder og distributører av andeler på tvers av EU, og at det i utgangspunktet ikke bør være noen begrensning på unntakets rekkevidde i denne forstand. Kravet om god forretningsskikk vil uansett være førende for hvem inntekstdelingsavtaler inngås med og på hvilke vilkår. Som påpekt i høringsnotatet vil det kunne være utvikling på dette området, og det er viktig for norsk fondsforvaltningsbransje at norsk regelverk er med på denne utviklingen.