Statsstøtte i Norge, andre og tredje kvartal 2024

I dette nyhetsbrevet vil vi fokusere på to saker fra ESA som etter vår vurdering har særlig praktisk interesse i Norge. Disse er henholdsvis:

· ESAs avgjørelse i saken om påstått ulovlig støtte fra Farsund kommune til eiendomsutvikling, som gir veiledning om ESAs oppdaterte tilnærming under markedsoperatørprinsippet og vurderingen av opsjonsavtaler og fremforhandlede løsninger.

· ESAs åpningsbeslutning knyttet til medisinske bildetjenester på Island, hvor ESA gir uttrykk for at private leverandører innenfor et offentlig finansiert helsesystem etter omstendighetene utøver økonomisk aktivitet.

I tillegg til dette, vil vi gå nærmere inn på EU-domstolens endelige dom i saken hvor EU-kommisjonen hadde pålagt irske myndigheter å kreve tilbakebetalt omkring EUR 13 milliarder som selskaper i Apple-konsernet hadde mottatt i statsstøtte gjennom gunstige forhåndsavgjørelser om skatt. Denne dommen er interessant ettersom EU-kommisjonens avgjørelse, i motsetning til i flere andre nyere saker om gunstige skattetiltak, ble opprettholdt. Det dreier seg også om et usedvanlig høyt beløp.

Avslutningsvis inneholder nyhetsbrevet videre et punkt hvor vi peker på de øvrige avgjørelsene fra ESA i perioden, samt en oppsummering av de formelle undersøkelsessakene som fortsatt pågår.

1. Utvalgte saker fra ESA

1.1 Farsund Vekst – ESA kunne ikke bevise at Farsund kommunes engasjement i eiendomsutvikling medførte statsstøtte  

ESA åpnet i 2019 en formell undersøkelse av påstått ulovlig støtte fra Farsund kommune knyttet til et avtalekompleks fra 2011 mellom kommunen og Glastad Farsund, og etterfølgende eiendoms- og aksjesalg. Avtalekomplekset skulle legge til rette for utvikling av tre eiendommer i regi av selskapet Farsund Vekst (Nordkapp, Farøy og Ferjeveien), og besto av en samarbeidsavtale og en aksjonæravtale, samt én opsjonsavtale for hver av eiendommene. ESA lukket den formelle undersøkelsen ved avgjørelse av 10. juli, og konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å etablere at kommunen hadde tildelt støtte. ESAs avgjørelse har særlig praktisk interesse for: 

  1. Den støtterettslige vurderingen av opsjonsavtaler. 
  2. Den støtterettslige vurderingen av markedsmessigheten til fremforhandlede løsninger og avtaleforhold som viser seg å bli tapsbringende. 
  3. Hva som skal til for å etablere at avtaler med det offentlige inneholder et støtteelement (dette skal mye til ettersom ESA har bevisbyrden og fordi både terskelen og kravet til bevisenes kvalitet er høy). 

Når det gjelder vurderingen av opsjonsavtaler, stipulerte de aktuelle avtalene verken at det skulle betales opsjonspremier eller at prisen skulle justeres for utviklingen i eiendomsmarkedet. Det var knyttet spenning til om ESA ville karakterisere dette som et støtteelement ettersom EFTA-domstolen i tidligere rettspraksis har vurdert at manglende opsjonspremier kan utgjøre støtte (Sak E-12/11, Asker Brygge, avsnitt 59 og 65). 

ESAs vurdering tok utgangspunkt i at det, som understreket i nyere rettspraksis fra EU-domstolen (forente saker C331/20 P Volotea SA og C343/20 P easyJet Airline Co. Ltd, avsnitt 113) og EFTA-domstolen (Sak E-10/22, Eviny, avsnitt 61 og 64), er nødvendig å avgjøre om vilkår i avtaler med det offentlige klart medfører en fordel for avtaleparten sammenlignet med vilkårene som en normal kommersiell aktør kunne ha akseptert i en sammenlignbar situasjon. Fraværet av opsjonspremier og prisjusteringsmekanismer måtte derfor vurderes i lys av konteksten som opsjonsavtalene var inngått i, som altså var samarbeidet om eiendomsutvikling. Gitt denne konteksten, som etter ESAs vurdering lå innenfor normale markedsforhold, var det ikke grunnlag for å konstatere at en normal kommersiell aktør i en sammenlignbar situasjon som kommunen ville ha krevet at det ble innberegnet en opsjonspremie eller etablert en prisjusteringsmekanisme. Det var videre uansett ikke grunnlag for å forvente noen meningsfull verdistigning på eiendommene innenfor opsjonstiden (se avsnitt 300 til 308 i ESAs avgjørelse).  

Avgjørelsen i Farsund Vekst-saken er videre altså en god illustrasjon på at det ikke kan sluttes fra at avtalevilkår er etablert gjennom direkte forhandlinger, eller at et engasjement har vært tapsbringende for det offentlige, til at det har forekommet en tildeling av statsstøtte (avgjørelsen kapittel 9.2). Eiendomsutviklingen viste seg av ulike grunner mer utfordrende og tidkrevende enn kommunen hadde sett for seg, og kommunens prioriteringer endret seg etter hvert slik at den ønsket å trekke seg. Det ble derfor fremforhandlet vilkår for kommunens exit hvor Glastad Farsund til dels kan synes å ha blitt kompensert for at selskapet måtte bære risikoen for eiendomsprosjektet som hadde blitt initiert på Nordkapp alene. 

ESAs vurderinger er også på disse punktene forankret i nyere rettspraksis og et synspunkt om at det, for at det skal være tale om støtte, må kunne slås fast at kontraktsparten klart ikke ville ha oppebåret en tilsvarende økonomisk fordel fra en normal kommersiell aktør i en sammenlignbar situasjon (avsnitt 350). Hvis en normal kommersiell aktør vil ut av et eksisterende avtaleforhold og dette påfører medkontrahenten en ulempe, vil aktøren ved forhandlinger om vilkårene for en eventuell exit måtte forvente å kompensere medkontrahenten for denne ulempen. Derved vil det ikke være tale om noen støttetildeling med mindre den offentlige avtaleparten klart går utenfor spennet av forhandlingsutfall som en normal kommersiell aktør kunne ha akseptert i en tilsvarende forhandlingsposisjon (avsnitt 351). 

Mer overordnet er det grunn til å understreke at ESAs vurderinger og konklusjon synes konsekvente med en gradvis utvikling i rettspraksis hvor det ikke bare har blitt understreket at det er ESA som har bevisbyrden for at avtaleforhold som det offentlige inngår som markedsoperatør kvalifiserer som statsstøtte, men at dette må etableres klart og på grunnlag av tilstrekkelig gode bevis (se Sak E-10/22, Eviny, avsnitt 57, 58 og 64). Det vil derfor kunne være utfordrende for ESA å etablere at eldre og mindre godt dokumenterte avtaleforhold inneholder et støtteelement. Konkurrenter som ønsker å klage inn avtaleforhold til ESA bør være særlig oppmerksomme på dette i sin prosjektstyring, og legge ned ressurser i å fremskaffe bevis av tilstrekkelig god kvalitet til å underbygge klagen.  

1.2 Medisinske bildetjenester på Island – ESA indikerer at produksjon av medisinske bildetjenester mot betaling fra det offentlige kan utgjøre en økonomisk aktivitet 

ESA åpnet 18. september formell undersøkelse av mulig støtte til to selskaper som tilbyr medisinske bildetjenester på Island. Saken er interessant fordi den gjelder et praktisk viktig spørsmål i Norge om i hvilken grad private aktører som utøver helsehjelp mot betaling fra det offentlige må anses som foretak som utøver økonomisk aktivitet.  

Bakgrunnen for saken var at den offentlige islandske helseforsikringen hadde inngått avtaler om medisinske bildetjenester med tre leverandører. To av disse kontraktene hadde blitt direktetildelt, mens den tredje ble inngått etter en forutgående konkurranse. Ifølge klager hadde islandske myndigheter betalt 15 % høyere priser under de direktetildelte kontraktene enn under den konkurranseutsatte. Dette dokumenterte etter klagers mening at de direktetildelte kontraktene inneholdt et støtteelement i form av overkompensasjon.  

I sin vurdering av om selskapene som hadde fått direktetildelt kontrakter utøvet økonomiske aktiviteter, fant ESA at det følger av rettspraksis at det offentliges innkjøpsaktiviteter innenfor et solidarisk helsesystem ikke er av økonomisk art (Sak C-205/03, FENIN, avsnitt 26-27). Dette medfører likevel ikke nødvendigvis at privates leveranser mot betaling fra det offentlige har preg av ikke-økonomisk aktiviteter. For å avgjøre dette er det nødvendig å foreta en konkret vurdering av hvordan aktivitetene er organisert. I denne forbindelse fremhevet ESA at de direktetildelte kontraktene syntes å være svært profitable, og at det islandske konkurransetilsynet og islandske domstoler hadde lagt til grunn at det eksisterte markeder for medisinske bildetjenester på Island, og at slik virksomhet kvalifiserte som økonomisk aktivitet omfattet av islandsk konkurranserett. På denne bakgrunn hadde ESA begrunnet tvil om de aktuelle aktivitetene var ikke-økonomiske, slik islandske myndigheter hadde anført (avsnitt 65-68).  

Et nærliggende poeng som det blir spennende å se om ESA kommer inn på i sin videre vurdering, er spørsmålet om de direktetildelte kontraktene har preg av tjenestekontrakter i EØS-rettslig forstand. EFTA-domstolen slo allerede i barnehagesaken fast at rettspraksis om hva som kvalifiserer som en tjenestekontrakt etter tjenestereglene er svært relevant ved fastleggelsen av hva som utgjør økonomisk aktivitet i støtterettslig forstand (Sak E-5/07, Private Barnehagers Landsforbund, avsnitt 80-81). I tråd med praksis fra EU-domstolen, har EFTA-domstolen videre slått fast at det faktum at det offentlige står som kontraktspart og betaler for en helsetjeneste, ikke medfører at kontrakten mellom det offentlige og leverandør faller utenfor tjenestebegrepet (Sak E-4/22, Stendi, avsnitt 44). I lys av faktumbeskrivelsen i ESAs åpningsbeslutning, virker det nærliggende at både de direktetildelte og den konkurranseutsatte kontrakten om medisinske bildetjenester på Island har preg av tjenestekontrakter.    

2. Statsstøtte til Apple gjennom forhåndsavgjørelser om skatt – EU-domstolen opprettholdt Kommisjonens pålegg om tilbakeføring  

2.1 Bakgrunn 

EU-domstolen avsa 10. september dom i saken om ulovlig statsstøtte fra Irland til selskaper i Apple-konsernet gjennom fordelaktige forhåndsavgjørelser om skatt (Sak C-465/20 P, «Apple-dommen»). Dommen er endelig og EU-kommisjonens avgjørelse fra 30. august 2016 hvor Irland ble pålagt å kreve tilbakebetalt omkring EUR 13 milliarder fra Apple, blir derfor stående. Avgjørelsen hadde opprinnelig blitt opphevet i EU-rettens dom av 15. juli 2020 (forente saker T-778/16 og T-892/16). 

Saken gjaldt fastsettelsen av det skattepliktige overskuddet til de irske filialene til to selskaper i Apple-konsernet (Apple Operations Europe Ltd («AOE») og Apple Sales International Ltd («ASI»)).  Selskapene var etablert etter irsk rett, men styrt fra USA. Det innebar at selskapene var såkalt skattemessig statsløse, som betyr at de verken var skattemessig hjemmehørende i Irland eller USA (eller noe annet sted). Filialene var ikke selvstendige rettssubjekter, men drev skattepliktig virksomhet i Irland og foresto omfattende innkjøps-, salgs-, distribusjons- og produksjonsvirksomhet knyttet til Apple-produkter for salg utenfor Amerika.   

Den irske skatteloven inneholdt en egen bestemmelse om skattlegging av inntekter til filialer som innebar at det måtte fastsettes en metode for å tilordne overskudd til filialene for skattlegging i Irland. I og med at selskapene var statsløse innebar det at overskuddet som ikke ble tilordnet filialene ikke var gjenstand for noen umiddelbar beskatning. Det var derfor skattemessig gunstig for Apple-konsernet å få tilordnet en andel av overskudd til hovedkontoret (dvs. den andel av overskuddet som ikke ble tilordnet til filialene). Riktignok ble overskuddet tilordnet hovedkontoret etter hvert skattlagt i USA. 

Grunnlaget for den påståtte statsstøtten var skattlegging beregnet etter to forhåndsavgjørelser, fra 1991 og 2007, som innebar at det skattepliktige overskuddet til de irske filialene skulle fastsettes etter forhåndsfastsatte formler med utgangspunkt i en andel av driftskostnadene (en modifisert kost pluss-metode). Kommisjonen mente at denne metoden avvek fra normal skattlegging fordi den medførte en lavere skattebyrde enn hva som ville ha fulgt av det såkalte armlengdeprinsippet. Armlengdeprinsippet er et internasjonalt anerkjent prinsipp som blant annet er nedfelt i OECDs retningslinjer for internprising og OECDs mønsteravtale artikkel 9. Prinsippet er også innarbeidet i nasjonal rett i mange land og i bilaterale skatteavtaler mellom stater. Armlengdeprinsippet skal sikre at parter i interessefellesskap handler på markedsmessige vilkår (på «armlengdes avstand»). Dette for å motvirke skattemessig overskuddsflytting mellom stater.  

2.2 Begrunnelsen for at den fordelaktige skattleggingen kvalifiserte som statsstøtte 

I saker om påstått statsstøtte gjennom skattetiltak er det i praksis vilkåret om at tiltaket må utgjøre en selektiv økonomisk fordel som kommer på spissen. Dette må etter fast rettspraksis avgjøres etter en test i tre steg (trestegstesten). Fremstillingen av denne testen i avsnitt 73-83 i Apple-dommen er i tråd med senere års rettspraksis, og EU-domstolen viste gjennomgående til storkammerdommen i forente saker C-451/21 P og C-454/21 P. 

Det første steget i trestegstesten er å fastlegge referansesystemet som det aktuelle skattetiltaket skal vurderes opp mot. Siden dette spørsmålet allerede var rettskraftig avgjort av EU-retten, la EU-domstolen EU-rettens definisjon av referansesystemet uprøvd til grunn (avsnitt 276 og 303). EU-retten hadde i sin dom tiltrådt en av Kommisjonens alternative definisjoner, og fremstilte i avsnitt 163 referansesystemet som det alminnelige systemet for selskapsbeskatning i Irland. Formålet med dette systemet var å skattlegge selskapsoverskudd som var skattepliktig i Irland.  

Det var også rettskraftig avgjort av EU-retten at dette referansesystemet la opp til at overskuddsfordelingsmetoder som blir benyttet for å fordele overskudd mellom hovedkontor og deres filialer i Irland, skal være i tråd med armlengdeprinsippet. Dette er understreket i avsnitt 123 og 124 i EU-domstolens dom. 

Det er samtidig grunn til å merke seg at EU-domstolen fant det passende å understreke at EU-retten korrekt hadde avvist Kommisjonens synspunkt om at det kan utledes en plikt fra statsstøtteforbudet til å anvende armlengdeprinsippet i nasjonal skatterett. På dette punktet viste EU-domstolen i avsnitt 120-121 til avsnitt 95-105 i forente saker C-885/19 P og C-898/19 P, Fiat Chrysler Finance Europe 

Det andre og tredje steget i trestegstesten er henholdsvis å ta stilling til om det aktuelle tiltaket avviker fra normal beskatning under referansesystemet, og om dette avviket eventuelt kan begrunnes i referansesystemets natur og oppbygning. Med utgangspunkt i at det fulgte av referansesystemet at metoden for fordeling av overskudd mellom ikke-hjemmehørende selskaper og deres filialer i Irland måtte føre til resultater som var i tråd med armlengdeprinsippet, fokuserer store deler av EU-domstolens dom på Kommisjonens anvendelse av armlengdeprinsippet. Denne analysen er (som i de fleste internprisingssaker) svært faktumtung, men essensen var at EU-kommisjonen hadde oppstilt et korrekt utgangspunkt når den slo fast at fordelingen av overskuddet skulle ta utgangspunkt i hovedkontorets og filialenes aktiviteter (funksjoner), og at Kommisjonen hadde foretatt en korrekt funksjonell vurdering i tråd med dette når den fastslo at tilnærmet alle aktiviteter ble gjort i filialene. Derfor skulle en større andel av overskuddet tilordnes filialene. Domstolen viste i denne forbindelse til avsnitt 272 i Kommisjonens avgjørelse (dommens avsnitt 125).  

EU-retten hadde derimot mistolket Kommisjonens resonnementer og feilaktig lagt til grunn at Kommisjonen for ensidig hadde fokusert på fraværet av ansatte ved ASIs og AOEs hovedkontorer. EU-domstolen mente også det var galt at EU-retten hadde trukket inn funksjoner som ble utøvet av ansatte i Apple Inc. når saken dreiet seg om fordelingen av overskudd mellom ASI og AOE og deres filialer i Irland. EU-domstolens vurderinger av disse punktene fremkommer særlig av dommens avsnitt 125-132 og 194-222. 

EU-domstolen konkluderte med at metodene som Apples forhåndsavgjørelser ga anvisning på utgjorde avvik fra referansesystemet ettersom de var i strid med armlengdeprinsippet. I lys av formålet med referansesystemet, representerte dette diskriminering sammenlignet med skattleggingen av andre selskaper hvor overskuddet ble beregnet etter normale og markedsmessige (armlengdes) priser (se dommen avsnitt 306).  

I vurderingen under det tredje steget, understreket EU-domstolen i tråd med etablert rettspraksis at det er nasjonale myndigheter som har bevisbyrden for at avvik fra normal beskatning kan begrunnes i referansesystemets natur og oppbygning. Ettersom irske myndigheter ikke hadde presentert noen fyllestgjørende begrunnelse, kunne Kommisjonen konkludere med at skattleggingen i tråd med forhåndsavgjørelsene ga ASI og AOE selektive fordeler i form av redusert skatt (avsnitt 309 og 310). 

2.3 Uttalelser om støttemottakers rettigheter under en formell undersøkelse  

EU-domstolen konkluderte i avsnitt 193 med at EU-retten hadde begått rettergangsfeil ved å vektlegge dokumentbevis som ikke var fremlagt for Kommisjonen under den formelle undersøkelsesprosedyren. Bevisene gjaldt aktiviteter som visstnok ble ivaretatt av ASIs og AOEs ledelse i USA, og det ble fra selskapenes side anført at Kommisjonen hadde kjennskap til aktivitetene og ville ha fått forelagt seg de aktuelle dokumentene hvis den hadde foretatt en tilstrekkelig undersøkelse (avsnitt 182). Med henvisning til dommen i Sak C367/95 P, Sytraval and Brink’s France, tok EU-domstolen derimot utgangspunkt i at det ikke var grunnlag for å kritisere Kommisjonen for at den ikke tok i betraktning faktiske eller rettslige forhold som kunne ha vært presentert for den under den formelle undersøkelsesprosedyren, men som ikke ble det. Kommisjonen var ikke forpliktet til på eget initiativ å undersøke hvilke forhold som kunne ha blitt forelagt for den (dommen avsnitt 184). 

EU-domstolen fant videre at Kommisjonens åpningsbeslutning i tilstrekkelig grad hadde definert rammene for Kommisjonens formelle undersøkelsesprosedyre og analyse, og videre at den var tilstrekkelig presis om grunnlaget for Kommisjonens tvil til at berørte parter kunne presentere sine synspunkter (avsnitt 337 og 338). Kommisjonen var derfor ikke forpliktet til å informere om hvordan den utviklet sin analyse i løpet av den formelle undersøkelsen (avsnitt 338). Dette ville likevel ha stilt seg annerledes hvis Kommisjonens analyse utviklet seg slik at den i realiteten endret gjenstanden for den formelle undersøkelsen (premiss 336). 

EU-domstolens vurderinger medfører at støttemottakere fortsatt bør være påpasselige med å fremlegge all relevant informasjon på eget initiativ ved formelle undersøkelser. ESA må på sin side sikre at avgjørelser om å åpne den formelle undersøkelsesprosedyren er tilstrekkelig dekkende og presise, samt være bevisst på om overvåkingsorganet i realiteten utvider gjenstanden for den formelle undersøkelsen som følge av informasjon som innkommer. I praksis kan det derfor være behov for at ESA vurderer å treffe en ny åpningsavgjørelse hvis det avdekkes at avgrensningen og fremstillingen av støttetiltakene i den opprinnelige avgjørelsen ikke er korrekt eller dekkende.  

3. Øvrige ESA-avgjørelser i perioden 

3.1 Godkjennelser av grønne støtteordninger 

ESA godkjente i avgjørelse av 10. juli en økning i budsjettet for ENOVAs støtteordning for investeringer i flytende havvind, som opprinnelig ble godkjent av ESA i 2023. Budsjettøkningen fra 4 til 10 milliarder kroner ble vurdert etter den såkalte forenklete prosedyren, og avgjørelsen er derfor knapp.  

Samme dag godkjente ESA også en ny støtteordning for å fremme grønn omstilling i norsk industri, Grønn industrifinansiering («GIFF»). GIFF skal støtte innovative og grønne industriprosjekter gjennom fordelaktige lån. Målet er å stimulere til produksjon av relevant utstyr for overgangen til en nullutslipps-økonomi, særlig batterier, solcellepaneler, vindturbiner, varmepumper og utstyr for karbonfangst og -lagring. Ordningen forvaltes av Innovasjon Norge og har et totalbudsjett på 5 milliarder kroner. Lån kan utstedes frem til 31. desember 2025.  

Begge ordningene er vedtatt i tråd med EU-kommisjonens midlertidige krise- og overgangsrammeverk for statsstøtte.  

3.2 Formell undersøkelse av påstått støtte til Vy Buss  

I tillegg til saken om medisinske bildetjenester på Island, har ESA åpnet formell undersøkelse av to andre saker. Den første avgjørelsen gjelder påstått støtte til Vy Buss og ble truffet 10. juli 2024.  

Avgjørelsen henger sammen med flere tidligere klager. På bakgrunn av disse, åpnet ESA 31. mai 2023 formell undersøkelse av to støttetiltak, nemlig direktetildeling av kontrakter om offentlig tjenesteyting på jernbanen («PSO-kontrakter») og finansiering av Vys pensjonskostnader.  

Den formelle undersøkelsen av påstått støtte til Vy Buss omfatter de to gjenstående anførte støttetiltakene som ikke er omfattet av den tidligere åpningsbeslutningen av 31. mai 2023. Disse er henholdsvis (i) en kapitaltilførsel på 1 milliard kroner til Vy Buss fra Vygruppen i 2018 og (ii) et lån gitt av Vygruppen til Vy Buss for oppkjøp av Flybussarna AB. ESA gir i åpningsbeslutningen uttrykk for begrunnet tvil om hvorvidt tiltakene skal tilregnes staten (imputability), og om de i så fall oppfyller markedsoperatørprinsippet («MEOP»). Det vil bli interessant å følge saken videre, og da særlig fordi spørsmålet om når disposisjoner gjennom offentlig eide selskaper støtterettslig må tilregnes eier (imputability) er praktisk viktig i Norge gitt det betydelige innslaget av offentlig eide selskap som driver ordinær næringsvirksomhet.  

3.3 Formell undersøkelse av påstått støtte til Bane NOR og kontraktspartnere 

Den andre saken hvor ESA har åpnet formell undersøkelse gjelder to anførte støttetiltak til fordel for Bane NOR og noen av selskapets kontraktspartnere. Avgjørelsen ble truffet 25. september 2024, men er ikke publisert enda.  

Det første tiltaket omfatter mulig kryssubsidiering mellom Bane NORs offentlig finansierte telekommunikasjonsnett og Bane NORs kommersielle tilbud av passiv infrastruktur og mørk fiber til tredjeparter. Det andre tiltaket som ESA undersøker er påstått støtte fra Bane NOR til enkelte kontraktspartnere gjennom vilkår som er bedre enn markedsvilkår. Pressemeldingen viser i denne forbindelse til utbyggings- og driftsavtaler. 

3.4  Andre saker 

I tillegg til sakene nevnt ovenfor, og økningen i prisgulvet i CO2-kompensasjonsordningen som ble omtalt i vårt siste nyhetsbrev, har ESA i annet og tredje kvartal fattet flere avgjørelser. ESA har godkjent en kompensasjonsordning for operatører av godstog rammet av kollapsen av Randklev bru, en utvidelse av tilskuddsordningen for lokale kringkastere, en forlengelse av fritaksordningen for avgifter på utslipp av nitrogenoksider (NOx), samt godkjent endringer i ordningen for pressestøtte fra 2022. I tillegg til dette, har ESA konkludert med at visse tiltak truffet av Eksfin i forbindelse med restruktureringen av SAS ikke utgjør statsstøtte. Bakgrunnen for dette er at Eksfins disposisjoner etter ESAs vurdering oppfylte den såkalte markedskreditortesten. 

4. Oversikt over saker til behandling hos ESA 

ESA har nå syv formelle undersøkelser mot Norge: 

  • Vy, vedtak 082/23/COL av 31. mai 2023 
  • Masserud Utvikling AS, vedtak 173/23/COL av 6. desember 2023 
  • Støtte til norsk treindustri, vedtak 037/24/COL av 20. mars 2024 
  • Fritak fra utslippsavgifter, vedtak 039/24/COL av 27. mars 2024 
  • Vy Buss, vedtak 109/24/COL av 10. juli 2024 
  • Medisinske bildetjenester på Island, vedtak 142/24/COL av 18. september 2024 
  • Bane NOR, vedtak 143/24/COL av 25. september 2024 

Vi har tidligere omtalt sakene fra 2023 og første kvartal i 2024.  

Jon Loge Ramstad jobbet til og med august 2024 for ESA. Han var da involvert i saksbehandlingen av én av sakene som omtales her. All informasjon i dette nyhetsbrevet er basert på offentlig tilgjengelig informasjon. 

Share aticle to
Loading video ...
close