Tvisteløsning | Høyesterett: Delvis ufør arbeidstaker kan saksøke forsikringsselskapet direkte om pensjon

Kort om faktum

En kvinne som hadde vært ansatt i Schibsted-konsernet siden 1999, var gjennom arbeidsforholdet dekket av arbeidsgiverens kollektive tjenestepensjonsordning, forvaltet av Storebrand Livsforsikring AS.

I 2013 ble hun innvilget delvis uførepensjon, og Storebrand overtok som følge av dette ansvaret for en del av hennes alderspensjonsopptjening. Beregningsgrunnlaget ble satt til lønnsnivået på det tidspunktet hun ble ufør, som tilsvarte 627 000 kroner.

Problemet var at pensjonsgrunnlaget aldri ble oppjustert i takt med lønnsutviklingen, heller ikke for den delen av stillingen hun faktisk arbeidet og mottok lønn for. Årsaken var en klausul i pensjonsforsikringsavtalen som begrenset slik regulering til arbeidstakere som er «helt arbeidsdyktige».

Arbeidstakeren gikk til søksmål mot Storebrand og krevde at beregningsgrunnlaget ble oppjustert i samsvar med faktisk lønnsnivå. Grunnlaget var at klausulen stred mot likestillings- og diskrimineringsloven samt avtaleloven § 36 om urimelige avtaler.

Høyesteretts vurdering

Saken reiste to prosessuelle spørsmål som måtte avklares før selve spørsmålet om lovligheten av pensjonsgrunnlaget kan behandles.

Det første spørsmålet var hvorvidt en arbeidstaker kan saksøke forsikringsselskapet direkte selv om hun ikke er part i pensjonsforsikringsavtalen. Dette omtales ofte som et spørsmål om «rettslig interesse» etter tvisteloven § 1-3. Høyesterett mente at i vurderingen av dette prosessuelle spørsmålet, måtte retten legge til grunn det arbeidstaker anførte om det underliggende kravet i saken. Arbeidstakeren hevdet at hun som begunstiget i avtalen har selvstendige rettigheter som hun kan forfølge, og at det er Storebrand som er forpliktet overfor henne. Når en saksøker hevder at saken gjelder hennes egne rettigheter, må domstolene legge dette til grunn ved vurderingen av om søksmålet kan fremmes. Høyesterett fant det dermed klart at arbeidstaker kunne saksøke Storebrand direkte.

Det andre spørsmålet var om arbeidsgiveren også må trekkes inn som saksøkt for at søksmålet skal kunne fremmes, såkalt «nødvendig prosessfellesskap». Høyesterett fant det klart at arbeidstakeren vil ha et reelt behov for å reise søksmålet også uten at arbeidsgiveren trekkes inn som saksøkt. Dersom hun gis medhold, er Storebrand pliktig til å oppjustere beregningsgrunnlaget, og dette kan gjennomføres uten at dommen er bindende for arbeidsgiveren. Selv om en oppjustering kan medføre økt premie for arbeidsgiveren, er dette for avledet og indirekte til å begrunne at også arbeidsgiveren må saksøkes. En mulig økt premie er dessuten et forhold mellom Storebrand og arbeidsgiveren.

Høyesterett la også vekt på arbeidstakerens ønske om å unngå å måtte saksøke egen arbeidsgiver, og hennes behov for å holde sakskostnadene så lave som mulig.

BAHR mener

Kjennelsen er av stor praktisk betydning både for arbeidstakere og arbeidsgivere med kollektive pensjonsordninger. Avgjørelsen avklarer at arbeidstakere kan håndheve sine pensjonsrettigheter direkte mot forsikringsselskapet, uten at arbeidsgiveren nødvendigvis behøver å stå som motpart. For arbeidsgivere betyr dette at de kan bli indirekte berørt av søksmål de ikke er part i, og dersom en arbeidstaker vinner frem og forsikringsselskapet må endre beregningsgrunnlaget, kan det føre til høyere premie for arbeidsgiveren.

Mer generelt bekrefter avgjørelsen også det viktige utgangspunktet om at når retten vurderer om en sak skal fremmes for domstolene, skal den legge til grunn det saksøker anfører om det underliggende kravet. Dette prinsippet er utviklet i høyesterettspraksis, og den siste avgjørelsen bekrefter altså at det også gjelder i et tilfelle som her.

Fordi Høyesterett kom til at saken skal fremmes for domstolene, vil spørsmålet om klausulen er diskriminerende, nå bli prøvd for tingretten.