Tvisteløsning | Høyesterett: Rekkevidden av voldgiftsklausuler

Saken

Westcon Yards og Rimfrost Antarctic inngikk 2. oktober 2019 kontrakt om bygging av skip. Kontrakten inneholdt en voldgiftsklausul. Westcon Yards’  kontraktsposisjon ble deretter overført til Westcon 39 AS («W39»). Morselskapet i Rimfrost-konsernet, Rimfrost Holding («RH»), avga i den forbindelse en erklæring om selvskyldnerkausjon for Rimfrost Antarctic sine forpliktelser etter kontrakten.

W39 kansellerte skipsbyggingskontrakten, og det oppsto uenighet om oppgjøret. I forlengelsen av dette tok W39 ut søksmål mot RH med krav om betaling under garantiforholdet. RH påsto søksmålet avvist under henvis­ning til at tvisten hørte inn under voldgift. Tingretten avviste søksmålet og lagmannsretten forkastet anken fra W39. Ankeutvalget kom til motsatt resultat.

Rettslige utgangspunkter

Voldgiftsloven § 7 første ledd bestemmer at domstolene skal avvise søksmål om retts­forhold som «hører under voldgift» om en part krever saken avvist i rett tid. Slik avvisning forutsetter at partene har inngått avtale om at tvister knyttet til rettsforholdet skal løses ved voldgift, jf. voldgiftsloven § 10 første ledd.

Ved formuleringen av det relevante skjønnstemaet, tok ankeutvalget utgangspunkt i Rt-2010-740, hvor Høyesterett uttalte at spørsmålet må løses med utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige prinsipper. Ettersom EMK artikkel 6 nr. 1 forutsetter at avkall på retten til domstolsbehandling må skje frivillig og informert, må det ifølge Høyesterett imidlertid stilles strenge krav til at voldgift skal anses avtalt.

Det er riktignok uklart hvilke konkrete rammer EMK artikkel 6 nr. 1 gir for avtaletolkningen, hvilket heller ikke er lett å få øye ved en analyse av ankeutvalgets konkrete retts­anvendelse. Spørsmålet om partene har gitt avkall på domstolsbehandling har opplagt stor betydning for partene. Som Woxholt tar til orde for i Voldgift (2013) side 270 er det imidlertid neppe holdbart å utlede fra dette at det generelt må stilles strengere krav for å konstatere at avtale om voldgift er inngått, enn det som allerede følger av alminnelige avtalerettslige regler. Som Høyesterett påpeker i HR-2025-921-A (avsnitt 37) vil EMK artikkel 6 nr. 1, inkludert kravene til uavhengighet og upartiskhet, også gjelde for voldgift, så langt partene ikke på en utvetydig – «unequivocal» – måte frivillig har fraskrevet seg dette vernet. Tersklene opererer dermed på forskjellige plan: Kravet om frivillig og informert avkall, som neppe gir anvisning på noe mer enn det som følger av avtalerettslige regler, gjelder spørsmålet om voldgiftsavtale overhodet er inngått. «Unequivocal»-standarden gjelder derimot for rekkevidden av det avkallet som allerede er gitt, altså hvilke rettigheter etter EMK artikkel 6 nr. 1 som partene må anses å ha fraskrevet seg innenfor rammen av en gyldig voldgiftsavtale.

Den konkrete rettsanvendelsen

Det var i denne saken på det rene at det ikke forelå noen skriftlig avtale om voldgift mellom W39 og RH. RH hadde imidlertid avgitt en villighetserklæring og kausjonist­forpliktelse som var omtalt i avtaleverket, inkludert selvskyldnergarantien som var avgitt som selvstendig erklæring. Verken villighetserklæringen eller garantierklæringen innebar ifølge ankeutvalget at RH var blitt part i skipsbyggingskontrakten hvor voldgift var avtalt.

I motsetning til lagmannsretten, kunne ankeutvalget ikke se at partene likevel hadde en felles forståelse av at kausjonsforholdet var underlagt voldgift. Garantiavtalens tilknyt­ning til skipsbyggingskontrakten, det forhold at garantisten var morselskap i samme konsern, og at avtalen ble inngått under medvirkning av personer med samlet oversikt over kontraktsstrukturen var ifølge ankeutvalget ikke tilstrekkelig til å kunne konstatere at det forelå en voldgiftsavtale.

Ankeutvalget opphevet på denne bakgrunnen lagmannsrettens kjennelse.

BAHR mener

Kjennelsen er en viktig påminnelse om voldgiftsklausulers subjektive begrensninger. Garantister som ikke selv er part i kontrakten som er underlagt voldgift, kan ikke tvinges inn i en voldgiftsprosess uten at det foreligger en avtalerettslig tilslut­nings­disposisjon.

Dette gjelder også i konsernforhold, der det er vanlig at morselskap avgir garantier for sine døtres kontraktsforpliktelser. Etter vår vurdering svekker kjennelsen derfor grunnlaget for en doktrine om at det gjelder et lempeligere vedtakelseskrav i konsernforhold («group of companies»-doktrinen), som har blitt forfektet i deler av norsk rettsteori. Ankeutvalgets begrunnelse gir ikke støtte til et slikt syn.

Dersom det er ønskelig at et garantiforhold skal være underlagt voldgift, er anbefalingen på denne bakgrunnen å innta en uttrykkelig voldgiftsbestemmelsen i selve garant­idokumentet eller at garantisten formelt tiltrer voldgiftsklausulen. Sistnevnte tilnærming vil også ha den fordelen at hovedebitor og garantisten kan saksøkes i den samme vold­giften. Dersom dette i stedet overlates til slutninger fra kontekst og konsernstruktur, er det nærliggende at partene vil henvises til ordinær domstolsbehandling.