Tvisteløsning | Høyesterett: Tilrettelegger ikke ansvarlig for utsteders forfalskede dokumenter og uriktige informasjon

Saken

Tilretteleggeren er et verdipapirforetak som opptrådte som tilrettelegger for utsteder av et obligasjonslån pålydende 200 millioner svenske kroner. Tilrettelegger hadde som oppgave å markedsføre obligasjonslånet i det norske markedet, og videreformidlet informasjon basert på dokumenter og opplysninger fra utsteder. Utsteder misligholdt lånet og gikk konkurs. Det viste seg etter hvert at flere av opplysningene tilretteleggeren hadde videreformidlet var basert på forfalskede dokumenter og bevisst uriktige opplysninger fra utsteder. Opplysningene besto blant annet av forfalskede verdivurderinger av eiendom, uriktige og falske opplysninger om belåningsgrad og kapitalinnskudd. Eneeieren bak utsteder ble dømt til syv års fengsel i Sverige for grovt bedrageri. Saken for Høyesteretts gjaldt krav fra obligasjonseierne mot tilrettelegger (og dens forsikringsselskap) med krav om erstatning tapene de ble påført.

Tilretteleggere har ikke ubetinget ansvar for uriktige opplysninger

Spørsmålet for Høyesterett var om tilretteleggeren var ansvarlig for å ha videreformidlet uriktig informasjon til investorene. Kjernen i saken var om tilretteleggeren måtte kontrollere at dokumentene var ekte og at opplysningene var sanne (såkalt ekthetskontroll).

Høyesterett viste til verdipapirhandelloven, som krever at verdipapirforetak opptrer i samsvar med god forretningsskikk og påser at informasjonen de gir er korrekt. Høyesterett mente at det likevel ikke kan bety at tilretteleggere har et nærmest objektivt ansvar for all informasjon de videreformidler. For å slå fast hva som er god forretningsskikk, så Høyesterett til bransjepraksis. Bransjenormene som nedfelles i veiledere fra Verdipapirforetakenes Forbund, ga ikke anvisning på rutinemessig ekthetskontroll. Veilederne legger i stedet opp til at kontroll skal utføres når særlige forhold tilsier det. Høyesterett viste videre til at det norske obligasjonsmarkedet bygger på tillit. Det er ikke vanlig praksis å kontrollere om alle dokumenter er ekte og all informasjon er riktig, med mindre det er konkrete forhold som vekker mistanke. Videre viste Høyesterett til at sammenliknbare profesjonsutøvere, som revisorer og eiendomsmeglere, heller ikke foretar ekthetskontroller med mindre det foreligger konkrete omstendigheter som gjør det nødvendig. Høyesterett kom til at bransjepraksisen var rasjonell og velfungerende. Opptreden i tråd med bransjepraksisen var derfor å regne som god forretningsskikk.

Hadde tilrettelegger handlet i tråd med god forretningsskikk?

Tilrettelegger i saken hadde foretatt en bakgrunnskontroll av ledende personer hos utsteder, herunder sjekket det svenske strafferegisteret, foretatt sedvanlige undersøkelser av utsteders økonomi og eiendeler. Det ble ikke på noen punkter avdekket avvik.

Obligasjonseierne gjorde gjeldene at tilretteleggers «disclaimere» om at bestemte opplysninger ikke hadde gjennomgått undersøkelser, var i strid med god forretningsskikk. Høyesterett mente imidlertid at dette kun var en bevisstgjøring av hvilke opplysninger som var undergått undersøkelser og ikke, og dermed innenfor hva som er å anse som god forretningsskikk. Høyesterett var heller ikke enig med obligasjonseierne i at man skulle se hen til hvitvaskingsregelverket når man vurderte tilretteleggers aktsomhet, da hvitvaskingsregelverket ivaretar offentlige interesser som ikke utløser erstatningsansvar mellom private. Tilretteleggeren ble derfor frifunnet.

BAHR mener

Selv om saken var spesiell, gir dommen viktige avklaringer av hvor langt tilretteleggeres undersøkelsesplikt rekker også mer generelt. Avklaringen innebærer at tilretteleggere ikke trenger å kontrollere ektheten/riktigheten av alle dokumenter og opplysninger, men må undersøke nærmere dersom konkrete forhold vekker mistanke. Det er også en nyttig avklaring at gjeldende bransjepraksis på dette punktet, og den tillitsbaserte tilnærmingen den bygger på, også i rettslig sammenheng regnes som god forretningsskikk. Samtidig påpeker Høyesterett at god forretningsskikk er en dynamisk standard som kan endre seg over tid. Undersøkelsesplikten må derfor utøves med godt skjønn og naturlig skepsis. Selv om grovt bedrageri heldigvis ikke er hverdagskost, er saken en påminnelse om at opplysninger gitt i forbindelse med utstedelse av obligasjonslån av flere årsaker kan vise seg å være uriktige eller misvisende.