Tvisteløsning | Ny høyesterettsavgjørelse om styreansvar og påkravsgarantier

Sakens bakgrunn

Et aksjeselskap hadde stilt påkravsgaranti for sine forpliktelser som byggherre i et entrepriseforhold. Påkravsgarantien ga entreprenøren rett til utbetaling ved påkrav, uten at byggherren kunne gjøre gjeldende innsigelser fra det underliggende forholdet.

I 2017 oppsto det tvist i entrepriseforholdet. Etter dom i tingretten, hvor entreprenøren ble tilkjent erstatning og sakskostnader på rundt 45 millioner kroner, krevde entreprenøren utbetaling av garantisummen på 13 millioner kroner. Samme dag som garantisummen ble utbetalt, ble beløpet overført til entreprenørens morselskap for nedregulering av konserngjeld. Byggherren anket tingrettens dom til lagmannsretten, som tilkjente byggherren erstatning på nærmere 61 millioner kroner. Etter at dommen ble rettskraftig, ble det åpnet konkurs hos entreprenøren. Det var ikke midler i boet til dekning av utestående krav, heller ikke til etteroppgjøret som skulle skje i henhold til garantiavtalen.

Byggherren reiste erstatningskrav mot styrelederen hos entreprenøren (som også var selskapets daglige leder), og gjorde gjeldende at han hadde opptrådt erstatningsbetingende ved ikke å sørge for at garantimidlene var i behold ved etteroppgjøret under garantiavtalen. Tingretten frifant styrelederen, mens lagmannsretten konkluderte motsatt og idømte erstatningsansvar. Styrelederen anket saken til Høyesterett.

Problemstilling og konkret vurdering

Spørsmålet for Høyesterett var om styrelederen kunne holdes personlig ansvarlig for det tapet byggherren led som følge av at han på vegne av entreprenøren disponerte over garantimidlene som ble utbetalt under påkravsgarantien.

Høyesterett tok i sin vurdering utgangspunkt i at personlig ansvar for selskapsledelsen overfor selskapets kreditorer og kontraktsmotparter krever noe spesielt – en særskilt begrunnelse. Ansvar aktualiseres vanligvis bare ved sviktende økonomi i selskapet, og hvorvidt personer i selskapsledelsen kan holdes ansvarlig for enkeltdisposisjoner i slike situasjoner, må vurderes konkret ut fra forholdene på handlingstiden. Erstatningsansvar forutsetter rettsstridig opptreden, og det sentrale er derfor om personen har handlet i strid med de plikter som gjelder for rollen vedkommende har i selskapet, og kan bebreides for dette.

Ved den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at styreleder ikke kunne holdes ansvarlig og fremhevet blant annet følgende:

• Rett til utbetaling under garantien: Entreprenøren hadde rett til å kreve utbetaling under påkravsgarantien. Det klare utgangspunktet må da være at garantimidlene også kunne benyttes av entreprenøren, uten ytterligere begrensninger med grunnlag i garantiavtalen.
• Økonomisk situasjon og prosessrisiko: Selv om entreprenøren måtte opptre varsomt med sikte på å avverge ytterligere krav, konkluderte Høyesterett med at styrelederen hadde anledning til å ivareta selskapets interesser i ankesaken. Entreprenøren hadde vunnet saken i tingretten, og det var ikke noe alternativ å oppgi posisjonen, til tross for at det forelå en alminnelig prosessrisiko knyttet til utfallet i lagmannsretten. Det var ingen holdepunkter for at saken sto vesentlig annerledes for lagmannsretten, og styrelederen vurderte situasjonen slik at entreprenøren mest sannsynlig ville vinne saken også i lagmannsretten. Høyesterett fant derfor at prosessrisikovurderingene styrelederen gjorde i etterkant av tingrettens dom, var forsvarlige.
• Ingen berettiget forventning om sikring av midler: Byggherren hadde ingen berettiget forventning om at garantimidlene ble «holdt av» for et etteroppgjør dersom anken skulle føre frem, spesielt siden byggherren aksepterte at entreprenøren rettmessig kunne trekke på garantien. Skulle midlene i en slik situasjon forbeholdes etteroppgjøret, måtte de også sikres mot et påfølgende konkursbeslag.

• Ingen brudd på aksjerettslige handleplikter: Høyesterett konkluderte med at styrelederen heller ikke handlet i strid med aksjelovens handleplikt når selskapet ikke lenger har en forsvarlig egenkapital. Entreprenøren var planlagt avviklet etter entreprisetvisten, og det var ingen eksterne kreditorer som ikke hadde fått dekning. Styrelederen hadde som nevnt forsvarlig vurdert at entreprenøren sannsynligvis ville vinne saken, og det var derfor ikke grunnlag for å konkludere med at styrelederen hadde brutt sin plikt til å foreslå øvrige tiltak etter aksjelovens regler.

Dommens betydning

Dommen fra Høyesterett klargjør at selskapsledelsen har et betydelig handlingsrom for sine forretningsmessige vurderinger når selskapet står overfor økonomiske vanskeligheter. Samtidig viser dommen at ledelsen må foreta forsvarlige vurderinger av hvordan selskapet skal balansere egne interesser mot kontraktspartenes interesser. I den sammenheng understrekes også betydningen av at ledelsen handler basert på forsvarlige prosessrisikovurderinger som kan dokumenteres i ettertid.

Videre illustrerer dommen risikoen ved å gi påkravsgarantier, som mottakeren av garantien kan trekke på selv om garantisten bestrider mottakerens krav i det underliggende forholdet. Får mottakeren av garantien økonomiske problemer, risikerer garantisten å tape sitt krav på tilbakebetaling av det beløp som garantimottakeren har fått utbetalt under garantien.