Tvisteløsning | Ny høyesterettsdom: Setter grenser for lojalitetspliktens rekkevidde i kommersielle kontraktsforhold

Lojalitetsplikten påberopes ofte som grunnlag for å tolke og utfylle avtaler, også i kommersielle forhold. Mange har pekt på en voksende trend i alle de nordiske landene, hvor domstolene i økende grad legger vekt på rimelighet og lojalitet som styrende for kommersielle avtaler, til tross for at dette går på bekostning av partenes behov for forutberegnelighet. I en nylig dom (HR-2026-280-A) markerer imidlertid Høyesterett at det er klare grenser for hvor langt domstolene kan gå i å bruke lojalitetsplikten til å sette til side ordlyden i kommersielle avtaler.

Sakens bakgrunn

Det norske selskapet Isola AS hevet i 2022 en leveringsavtale med det tyske selskapet Dural GmbH, med den begrunnelse at Dural hadde brutt både avtalen og sin kontraktsrettslige lojalitetsplikt. Dural hadde fra 2019 knyttet til seg en konkurrerende italiensk leverandør, og videresolgt tilsvarende produkt under samme varemerke som Isolas, uten å informere Isola før i oktober 2020. Avtalen påla Isola eksklusivitet, men inneholdt ingen uttrykkelig eksklusivitetsforpliktelse for Dural, som i stedet hadde påtatt seg en volumforpliktelse med årlig vekst.

Problemstilling og konkret vurdering

Spørsmålet for Høyesterett var todelt. Dels var spørsmålet om avtalen, riktig tolket, påla Dural eksklusivitet. Dels var spørsmålet om det i kraft av lojalitetsplikten, uavhengig av tolkningen av avtalen, kunne oppstilles en eksklusivitetsplikt eller en plikt til å informere Isola tidligere om at Dural ville gå bort fra det langvarige ene-leverandørforholdet med Isola.

Høyesterett svarte nei på begge spørsmål. Høyesterett la til grunn at visse omstendigheter kan tilsi et skjerpet krav til lojalitet, herunder langvarige avtaleforhold og avtaler som forener partene i et samarbeid om et felles mål. Retten konkluderte likevel med at lojalitetshensyn ikke kunne begrunne en eksklusivitetsplikt eller en opplysningsplikt på et tidligere tidspunkt, og fremhevet følgende:

Ikke grunnlag til å avvike avtalens ordlyd uten konkrete holdepunkter: Høyesterett la til grunn at selv om avtalen må forstås i lys av partenes lojalitetsplikt, så kunne ikke lojalitetshensyn begrunne avvik fra ordlyden uten holdepunkter for en annen felles forståelse.
Lojalitetsplikten gir ikke grunnlag for å endre avtalt byrde- og risikofordeling: Høyesterett vektla at en utledet eksklusivitetsplikt ville forrykke balansen i avtaleforholdet, fordi volumforpliktelsen ville komme i tillegg.
Kontraktspartene har et strategisk spillerom: Selv om Dural nok kunne forbedret sin forhandlingsposisjon ved å skaffe seg en alternativ leverandør, skapte det ingen risiko for mislighold. Partene har et visst spillerom til å gjøre strategiske vurderinger uten en umiddelbar opplysningsplikt.

Dommens betydning

Dommen bekrefter at ordlyden i avtaler mellom profesjonelle parter danner grunnlaget for fastleggelsen av partenes forpliktelser, og at terskelen for å innfortolke nye kontraktsforpliktelser er høy. Høyesterett klargjør at det er grenser for hva som kan utledes av lojalitetsplikten: Nettopp fordi de forretningsmessige vurderingene ligger til partene og ikke til domstolen, må prinsippet om lojalitet balanseres mot hensynet til kontraktsfrihet og forutberegnelighet. Lojalitetspliktens funksjon er først og fremst å utfylle avtalen der den er taus, ikke å endre en avtalt byrde- og risikofordeling. Skal avtalen endres, må det skje med hjemmel i avtaleloven § 36. Selv om lojalitetsplikten kan oppstille visse forpliktelser, må partene ha et visst spillerom til å gjøre egne strategiske vurderinger og tiltak uten at dette umiddelbart anses illojalt.

Ingen enhetlig nordisk praksis?

Den økende vektleggingen av lojalitetsplikten har av flere blitt sett på som uttrykk for en fellesnordisk trend. Den økte oppmerksomheten om lojalitetsplikten i kommersielle kontraktsforhold gjenfinnes også i f.eks. svensk høyesterettspraksis, jf. NJA 2021 s. 943. Svensk praksis synes samtidig å åpne for en noe mer fleksibel bruk av lojalitetsbetraktninger ved kontraktstolkning og utfylling. I NJA 2005 s. 142 fikk lojalitetshensyn betydning for hvordan en renteklausul måtte anvendes, og dermed også for den praktiske risikofordelingen mellom partene, selv der denne var regulert i avtalen.

Sett i lys av den nordiske diskusjonen om økt vekt på lojalitet og rimelighet, kan lojalitetsplikten dermed synes å ha større gjennomslagskraft i svensk rett, mens HR-2026-280-A markerer at den norske Høyesterett trekker klarere grenser for prinsippets rekkevidde i kommersielle forhold. Hvorvidt den norske avgjørelsen også representerer en avklaring av den bredere nordiske utviklingen, kan imidlertid ikke fastslås på dette grunnlaget alene. Det er grunn til å forvente at lojalitetsplikten vil fortsette å utvikle seg i alle de nordiske landene.