Tvisteløsning – Uke 23-27 | Avgjørelser i Høyesterett

 HR-2026-1233-A

Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag (earn-out) etter salg av aksjer i et eiendomsselskap. Selger (Mira Mare AS) hadde solgt sin eierandel i Propcap AS, og deler av kjøpesummen besto av en andel av Propcaps netto overskudd for 2021 og 2022. Tvisten knyttet seg til to disposisjoner selskapet foretok i 2022, som selgeren mente urettmessig hadde redusert overskuddet og dermed tilleggsvederlaget: (i) salg av to aksjeposter til 80 prosent av kostpris, og (ii) nedskriving av verdien av en aksjepost. Høyesterett kom til at aksjesalget innebar et brudd på aksjonæravtalen. Bevisbyrden for at aksjene ble solgt til markedspris påhvilte kjøperen, og denne ble ikke ansett oppfylt. Høyesterett fant imidlertid at den andre disposisjonen, nedskriving av verdi på aksjer, var rettmessig. Det ble særlig vist til at nedskrivingen ble gjort etter dialog med revisor.

Relevans: Kjøper hadde i earn-out-perioden en skjerpet lojalitetsplikt overfor selger, og bar bevisbyrden for at disposisjoner som reduserte tilleggsvederlaget var rettmessige.

 HR-2026-1309-S

Saken gjaldt spørsmålet om EØS-retten hjemler statlig erstatningsansvar for domstolsavgjørelser som åpenbart er i strid med EØS-avtalen. Bakgrunnen var at Dartride AS hadde søkt om drosjeløyver fra Oslo kommune, som avslo søknaden. Etter å ha tapt to søksmålsrunder reiste Dartride ny sak mot staten med krav om erstatning for domstolenes behandling av saken på EØS-rettslig grunnlag. Staten aksepterte at et slikt ansvar kan eksistere, men krevde at søksmålet måtte begrenses til krav som bygget direkte på avgjørelser fra Høyesterett eller ankeutvalget – ikke lagmannsrettens dom. Høyesterett i storkammer bekreftet at det gjelder et statlig erstatningsansvar etter EØS-retten for avgjørelser fra domstoler som dømmer i siste instans. Domstolloven § 200 tredje ledd må vike for EØS-retten, men kun for krav som bygger direkte på avgjørelser fra Høyesterett eller ankeutvalget.

Relevans: Dommen bekrefter at avgjørelser fra Høyesterett og ankeutvalget kan gi grunnlag for erstatningsansvar for staten når avgjørelsen er i strid med EØS-retten.

HR-2026-1262-U

Saken gjaldt tvangsfullbyrdelse av et forbrukerlån der låntakeren hadde stilt pant i sin bolig til fordel for en tredjepart (realkausjon) uten personlig ansvar. Spørsmålet var om denne realkausjonen måtte inngå i vurderingen av om banken hadde plikt til å avslå lånesøknaden etter finansavtaleloven § 5-4. Lagmannsretten hadde holdt realkausjonen utenfor med henvisning til at den ikke utgjorde «gjeld» etter utlånsforskriften § 6. Høyesteretts ankeutvalg opphevet kjennelsen. Avslagsplikten skal avgjøres på grunnlag av en bred kredittvurdering som inkluderer alle relevante opplysninger om kundens økonomi. En realkausjon kan påvirke kundens økonomi vesentlig, særlig dersom pantet realiseres, og adgangen til å fremme regresskrav mot tredjepart vil ofte ha begrenset verdi når vedkommende allerede er i mislighold. Grensene i utlånsforskriften er ikke uten videre avgjørende for tolkningen av § 5-4.

Relevans: Kjennelsen avklarer at realkausjon er et relevant moment ved vurderingen av avslagsplikt etter finansavtaleloven § 5-4. Kredittvurderingen skal være bred og konkret, og selv forpliktelser som ikke er basert på personlig ansvar kan ha betydning.

HR-2026-1358-A

Saken gjaldt tolkningen av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 om verneting i saker om erstatning utenfor kontraktsforhold. Staten krevde erstatning av en norsk statsborger bosatt på Kypros, som hadde vært eneeier og «director» i tre britiskregistrerte selskaper som hadde unnlatt å innrapportere og betale norsk merverdiavgift. Selskapene ble senere oppløst, og avgiftskravene lot seg ikke inndrive. Spørsmålet var om norske domstoler hadde stedlig domsmyndighet, herunder om styreansvarssøksmål generelt må anlegges ved virksomhetens forretningssted. Høyesterett forkastet anken enstemmig. Manglende innbetaling av merverdiavgift til norske myndigheter, var en direkte og umiddelbar skadevirkning som oppsto i Norge. Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 gir dermed norske domstoler stedlig domsmyndighet.

Relevans: Avgjørelsen avklarer at styreansvarssaker ikke må anlegges ved virksomhetens forretningssted. Norske domstoler har domsmyndighet når den direkte skadevirkningen inntrer i Norge.

HR-2026-1360-A

Saken gjaldt gyldigheten av statens tillatelser til gruvedrift i Engebøfjellet og deponering av gruveavfall i ytre Førdefjord. Spørsmålet for Høyesterett var om utslippstillatelsen oppfylte unntaksvilkåret om «tvingende allmenne hensyn» i vanndirektivet. Forvaltningen hadde begrunnet tillatelsen med hensynet til sysselsetting, bosetting og næringsutvikling i regionen, samt private og offentlige inntekter fra gruvedriften. Høyesterett forkastet anken enstemmig. De hensynene tillatelsen fra 2016 bygget på, var dels irrelevante og dels ikke tilstrekkelig tungtveiende til å utgjøre «tvingende allmenne hensyn» etter vanndirektivet. Hensynet til forsyningssikkerhet for kritiske råvarer inngår ikke i vedtaksbegrunnelsen og kunne ikke leses inn i ettertid. Statens forsøk på etterfølgende ratihabisjon gjennom kongelig resolusjon fra mai 2025 ble ikke godtatt. Samtlige fire vedtak – herunder de to tillatelsene og driftskonsesjonen – ble kjent ugyldige.

Relevans: Dommen klargjør innholdet i «tvingende allmenne hensyn» etter vanndirektivet. Rene økonomiske og sosiale hensyn er ikke tilstrekkelige. Dommen fastslår videre at materiell ugyldighet ikke kan repareres ved etterfølgende forvaltningsvedtak, og at innrettelseshensyn ikke er til hinder for å konstatere ugyldighet.

HR-2026-1345-A

Saken gjaldt ansvar for ubetalte parkeringsavgifter i parkeringsanlegg med automatisk skiltgjenkjenning (ANPR). Riverty Norway AS krevde at Tesla Norway AS, som bileier, enten måtte betale ubetalte parkeringsavgifter pådratt av leiebilførere, eller utlevere informasjon om førernes identitet slik at kravene kunne inndrives direkte. Tesla avviste ansvar med den begrunnelse at det var førerne, ikke Tesla, som var part i parkeringsavtalene. Høyesterett forkastet anken enstemmig. Parkeringsavtaler inngås i utgangspunktet av fører i eget navn, og registreringsskiltets formål er offentlig kontroll – ikke å legge til rette for å binde bileier til privatrettslige avtaler. Det forelå ikke tilstrekkelig fullmaktsgrunnlag som bandt Tesla. Det var heller ikke grunnlag for erstatning, ettersom det utenfor kontrakt ikke gjelder noen alminnelig plikt til å ivareta andres økonomiske interesser. Det gjelder heller ingen opplysningsplikt om førernes identitet, særlig på grunn av personvernhensyn.

Relevans: Dommen avklarer at registrert bileier ikke er part i parkeringsavtaler inngått av brukere av bilen, og at det ikke gjelder noen ulovfestet norm som pålegger bileiere å utlevere føreropplysninger til parkeringsselskaper.

HR-2026-1344-A

Saken gjaldt erstatning og regress for utbedringskostnader etter at et NAV-kontor ble utsatt for forsettlig ildspåsettelse, som utløste sprinkleranlegget og forårsaket omfattende vannskader i bygget. Utleieren og forsikringsselskapet krevde at leietakerne – NAV og Trondheim kommune – dekket kostnadene, prinsipalt etter vedlikeholdsplikten i meglerstandarden punkt 13 (2), subsidiært etter erstatningsbestemmelsen i punkt 19 (1). Høyesterett forkastet anken enstemmig. Vedlikeholdsplikten etter punkt 13 (2) for skader etter «hærverk» dekker ikke store følgeskader som vannskader etter brannstiftelse. Kjernen i bestemmelsen er typisk, avgrenset hærverk som tagging og ruteknusing. Heller ikke punkt 19 (1) ga grunnlag for ansvar, ettersom erstatningsansvar etter den bestemmelsen forutsetter mislighold av leieavtalen, og slikt mislighold var ikke anført.

Relevans: Dommen klargjør rekkevidden av leietakers vedlikeholdsplikt etter meglerstandarden.

HR-2026-1307-A

Saken gjaldt krav om heving av boligkjøp etter at kjøperne mente selgerne hadde gitt mangelfulle opplysninger om et veiprosjekt. Partene var enige om at det forelå en mangel etter avhendingsloven § 3-7, men uenige om hevingskravet var fremsatt innen rimelig tid etter § 4-13 andre ledd, og om selgerne hadde opptrådt grovt uaktsomt slik at fristen uansett ikke gjaldt. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom. Den særskilte reklamasjonsfristen for heving begynner å løpe fra det tidspunkt kjøperen hadde tilstrekkelige opplysninger til å vurdere heving som et realistisk alternativ, noe som ikke nødvendigvis sammenfaller med utgangspunktet for den alminnelige reklamasjonsfristen. Fristlengden vil i utgangspunktet være tre måneder, og hevingskravet var derfor fremsatt for sent. Selgerne hadde ikke opptrådt grovt uaktsomt.

Relevans: Dommen klargjør innholdet i den særskilte reklamasjonsfristen for heving etter avhendingsloven § 4-13 andre ledd.