Tvisteløsning | Utsikter til økt effektivitet i domstolene

Justis- og beredskapsdepartementets lovendringsforslag består dels av forslag som er ment å klargjøre rettstilstanden på flere områder, og dels av forslag som er ment å styrke og fremme tvistelovens formål om proporsjonalitet og effektivitet.

Bakgrunnen for Domstolkommisjonens anbefalinger er å beholde domstolene som en sentral tvisteløser, både for privatpersoner og i kommersielle saker. Domstolkommisjonens anbefalinger gir etter vårt syn et godt grunnlag for å styrke rettssikkerheten, bevare høy tillit til domstolene og sikre bedre ressursutnyttelse i domstolenes saksbehandling.

I dette nyhetsbrevet ser vi også nærmere på de av Justis -og beredskapsdepartementets lovendringsforslag som særlig er av interesse på området for kommersiell tvisteløsning, samt Domstolkommisjonens mest sentrale anbefalinger, og hvordan disse kan få betydning for kommersiell tvisteløsning i norske domstoler.

Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i tvisteloven mv.

Økt bruk av rettsmekling i alle sivile saker

Et særlig interessant endringsforslag går ut på å «snu utgangspunktet» i tvistelovens regler om rettsmekling (§ 8-3 første ledd første punktum), ved å oppstille som hovedregel at det skal gjennomføres rettsmekling i tingretten i alle sivile saker med fri rådighet. Det blir dermed en unntaksregel at retten kan beslutte at rettsmekling likevel ikke gjennomføres.

I dette endringsforslaget ligger det en klar forventning fra lovgiver både til domstolene, prosessfullmektigene og partene om at mekling skal benyttes som tvisteløsningsmetode. Hensikten er å påvirke innstillingen og meklingsviljen hos parter som ellers er skeptiske til rettsmekling. Med forslaget understreker departementet at det vil være naturlig at retten – i en sak som ellers anses egnet for rettsmekling – aktivt forsøker å overbevise den motvillige parten om fordelene ved rettsmekling.

Departementet understreker videre at det styrende hensynet bør være om det er realistisk å tro at saken kan få sin løsning gjennom rettsmekling, eller i alle fall at mekling kan forenkle saken. Dette hensynet bør i større grad enn i dag være avgjørende for spørsmålet om rettsmekling. I dag synes partenes vilje å bli tillagt avgjørende betydning.

Som alternativ til lovforslaget beskrevet foran, har departementet skissert en videreføring av bestemmelsen om at «[r]etten kan beslutte at det […] foretas rettsmekling», men å gjøre endringer som innebærer en lavere terskel for å beslutte rettsmekling til tross for at partenes vilje ikke er til stede. Gjennom høringen legger departementet opp til å få tilbakemelding på om denne alternative løsningen er tilstrekkelig for å fremme formålet om flere meklingsmøter og at flere saker vil bli løst ved forlik.

Slik vi ser det, er det positivt at det åpnes for økt bruk av rettsmekling, slik departementet foreslår. Det vil alltid være opp til partene om de vil inngå forlik i forbindelse med mekling, men forslaget vil trolig føre til at flere saker som bør forlikes, faktisk blir forlikt. Konsekvensen av forslaget vil være bedre prosessøkonomi og effektivitet, samtidig som forliksløsninger ofte fører partene nærmere hverandre, og kan bidra til bedre forretningsmessige relasjoner mellom parter som har vært i tvist. Selv om rettsmekling ikke fører frem, vil en slik runde ofte lede til avklaringer som den videre rettsbehandlingen nyter godt av.

Forslag om senket terskel for å nekte anker fremmet for lagmannsretten

Departementet foreslår også å senke terskelen for når en anke over dom kan nektes fremmet. I dag er vilkåret for nektelse etter tvisteloven § 29-13 annet ledd at retten finner det klart at anken ikke vil føre frem. Vilkåret tolkes strengt, og det kreves høy grad av sikkerhet for at resultatet fra tingretten vil bli stående etter ordinær ankebehandling. Departementet har fremsatt tre alternative forslag, som alle går ut på at det skal være tilstrekkelig at lagmannsretten vurderer at det ikke er en nærliggende mulighet for at anken vil føre frem.

Det er verdt å merke seg at forslaget om utvidelse av silingsadgangen etter tvisteloven § 29-13 annet ledd allerede har vært på høring, og at tilbakemeldingene fra høringsinstansene har vært blandede. Retten til overprøving av dommer er en rettssikkerhetsgaranti, og er med på å styrke tilliten til at domstolenes avgjørelser blir riktige. Dette gjelder spesielt saker som er av stor betydning for partene og som omfatter store økonomiske verdier. Der det ikke er utsikter til at anken vil føre frem, og hvor kostnadene ved ankebehandlingen ikke vil stå i et rimelig forhold til sakens betydning, har forslaget mye for seg.

Andre forslag – om elektronisk kommunikasjon og strømming av rettsmøter

Departementet har videre gitt forslag om fristavbrytelse ved elektronisk kommunikasjon med domstolene og økt registreringsplikt for advokater i Aktørportalen. Det er også fremmet forslag om å endre domstolloven slik at retten under enkelte forutsetninger kan beslutte strømming av rettsmøter fra domstolenes nettsider.

Forslaget om fristavbrytelse ved elektronisk kommunikasjon og registreringsplikt for advokater føyer seg inn i rekken av regelverksendringer med formål om økt elektronisk saksflyt, effektivisering av arbeidsprosesser og redusert saksbehandlingstid. Dette er forslag som vi anser som utelukkende positive.

Forslaget om en bestemmelse i domstolloven som gir adgang til strømming fra domstolenes nettsider kommer i kjølevannet av utbruddet av covid-19, men det er gitt uttrykk for et behov om en slik hjemmel også i en normalsituasjon og på permanent basis.

Domstolkommisjonens anbefalinger (NOU 2020: 11)

Digital transformasjon av domstolene

Domstolkommisjonen fremholder at investeringer i ny teknologi i domstolene i en årrekke ikke har blitt prioritert av bevilgende myndigheter. Dette har ført til et teknologisk etterslep, som blant annet illustreres av at selv lovpålagte oppgaver som opptak av lyd og bilde i rettssaker ikke er blitt fulgt opp med bevilgninger til nødvendig utstyr. Dette har igjen ført til at det nå er behov for et «krafttak» for å få på plass en egnet digital infrastruktur i norske domstoler.

Kommisjonen fremhever særlig behovet for teknologi som muliggjør elektronisk hovedforhandling, automatiske oversettelser og bedre og mer brukervennlige plattformløsninger. Det pekes også på at den seneste utvikling innen maskinlæring kan gi dommere gode verktøy for beslutningsstøtte i den enkelte sak.

Bedre tvistesaksbehandling

En uttalt målsetning er å oppnå mer konsentrert og proporsjonal behandling av sivile saker, for å styrke kvaliteten og bidra til redusert tidsbruk og kostnader, både for domstolen og involverte parter. Nødvendige virkemidler er etter kommisjonens syn å gjennomføre flere mindre endringer i saksbehandlingens ulike faser.

Særlig fremheves at saksforberedelsen i større grad bør anerkjennes som en egen del av dommerens arbeidsprosesser, på lik linje med avvikling av hovedforhandling og domsskriving. Dette må sees i sammenheng med forslag om at retten gis en plikt under saksforberedelsen til å utarbeide en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål.

Domstolkommisjonen foreslår i tillegg å legge til rette for økt skriftlighet i saksforberedelsen, samtidig som dagens praksis med muntlig gjennomgang av dokumentbevis under hovedforhandling reduseres. Dette vil bidra til en tidlig kartlegging av sakens sentrale tvistepunkter, og at hovedforhandlingen kan begrenses til kun å konsentrere seg om disse.

Moderat spesialisering – aktuelt for store kommersielle tvistesaker

Domstolkommisjonen ble også bedt om å vurdere om det bør legges til rette for økt spesialisering blant dommere. I norsk rett står prinsippene om allmenndomstoler og generalistdommere sterkt, men kommisjonen foreslår likevel moderat spesialisering.

Kommisjonen peker på at det bør gis en viss adgang til spesialisering for å øke kvaliteten på den enkelte avgjørelse og effektiviteten ved saksbehandlingen. Begrunnelsen er at en dommer med spesialkompetanse vil ha bedre forutsetninger for å se utviklingslinjer i rettskildematerialet og for å være treffsikker når det gjelder å avklare gjeldende rett på områder der rettstilstanden er uklar. Det vil videre være en fordel for å kunne styre saksbehandlingen gjennom aktiv prosessledelse og presis spørsmålsstilling til partene. Hensynene bak generalistprinsippet ivaretas ved at bare en begrenset del av porteføljen spesialiseres.

Store kommersielle tvistesaker er blant rettsområdene kommisjonen trekker frem som egnet for spesialisering. Bakgrunnen er at domstolene ønsker å tiltrekke seg denne typer saker for å skape rettsavklaring og rettslig forutsigbarhet på et område som er viktig for samfunnets verdiskapning.

Ankedomstolenes funksjon og saksbehandling

Kommisjonen anbefaler at lagmannsrettene i større grad enn i dag skal være en «overprøvingsdomstol», der deres primære oppgave er å foreta en kvalitetskontroll av behandlingen i førsteinstans. Dette til forskjell fra å være en «omprøvingsdomstol», hvor partene står fritt til å kreve en fullstendig ny behandling i anneninstans.  Anbefalingen er også her knyttet til et ønske om økt kvalitet og effektivitet.

Et hovedgrep for å avklare ankedomstolens rolle er å innføre såkalt preklusjon mellom instansene, slik at lagmannsrettsbehandlingen ikke kan bli mer omfattende enn tingrettsbehandlingen. Dette innebærer for eksempel at prosesshandlinger som ikke har vært fremsatt ved tingrettsbehandlingen skal kunne nektes fremmet ved ankebehandlingen. Det er også pekt på økt grad av skriftlighet og strengere krav til saksforberedelsen som egnede virkemidler for å fremme effektivitet.

Vår vurdering av Domstolkommisjonens utredning

Norske domstoler har allerede stor tillit i samfunnet, og yter tjenester av høy kvalitet. Vi anser kommisjonens anbefalinger som et godt bidrag til videre utvikling i samme retning. Vi mener det er viktig å se anbefalingene i sammenheng, som et helhetlig tiltak for å øke kvalitet og effektivitet, og dermed få mer ut av ressursbruken i domstolene.

Det er vanskelig å være uenig i at domstolene i større grad bør følge utviklingen av ny teknologi. Utnyttelse av ny teknologi (i takt med tiden) vil være en stor fordel, både for domstolene og involverte parter, og er egnet til å fremme ønsket om økt effektivitet.

Aktiv saksstyring i den saksforberedende fasen vil stille strengere krav til domstolene. Det samme vil mer konsentrert og proporsjonal behandling av sivile saker. De strengere kravene vil også gjelde sakens parter og prosessfullmektiger, og samlet sett er forslagene egnet til å fremme høyere kvalitet og «riktigere» avgjørelser i førsteinstans. Sammen med forslagene til oppstramming av saksbehandlingen i lagmannsretten vil dette bidra til å styrke ankedomstolens rolle som «overprøvingsdomstol».

Moderat spesialisering er et godt grep for å sikre effektivitet, økt kvalitet og bedre prosessøkonomi. En spesialisering kan i tillegg bidra til at domstolene tiltrekker seg flere store kommersielle tvistesaker. Dette er positivt både for partene og domstolene, og vil trolig bidra til en mer enhetlig rettsutvikling.  For å oppnå ønsket effekt, er det behov for at det legges opp til spesialisering både i lagmannsrettene og tingrettene.

Utredningen har allerede resultert i forslag om grunnlovsendringer med formål om å sikre domstolenes funksjon og uavhengighet, blant annet ved å innføre en grense for antall dommere i Høyesterett. Vi håper utredningen som helhet blir fulgt opp for å sikre viktig videreutvikling av norske domstoler.