Arbeidsliv | Dom fra lagmannsretten – oppsigelse av daglig leder

BAHR mener

Mange virksomheter bruker etterlønnsklausuler for daglig leder. Denne dommen fra lagmannsretten understreker at det skal gode grunner til for at virksomheten ikke skal benytte seg av det handlingsrommet som arbeidsmiljøloven gir til å inngå særskilt avtale med daglig leder hvor stillingsvernet fraskrives på forhånd mot etterlønn.

Konklusjonen i dommen er etter BAHRs oppfatning ikke overraskende. Daglig leders ansettelsesforhold står i en særstilling, og loven bygger på en ordning hvor det for daglig leder er større rom for å avtale avvik fra lovens normalordninger. Fraskrivelse av stillingsvernet mot etterlønn for daglig leder er ment å skape forutsigbarhet både for arbeidsgiver og daglig leder. Rollen som daglig leder er helt sentral i driften, og dette kan nødvendiggjøre utskiftninger som ikke alltid ville blitt akseptert som saklig etter det alminnelige stillingsvernet. Et praktisk eksempel kan være at det ikke lenger er tillit mellom styret og daglig leder.

Lagmannsrettens avgjørelse tydeliggjør også at selv om ulovfestede saklighetsnormer som grense for styringsretten gjelder ved avtaler om etterlønn og fraskrivelse av stillingsvern, er terskelen høy for å konstatere misbruk av arbeidsgivers styringsrett.

Kort om faktum

Saken gjaldt en kommunedirektør som hadde fraskrevet seg stillingsvernet mot 6 måneders etterlønn. Det ble noen måneder etter tiltredelse uttrykt misnøye med kommunedirektørens faglige prestasjoner. På bakgrunn av dette ble kommunedirektøren varslet om at kommunen vurderte å avslutte arbeidsforholdet, men det planlagte drøftingsmøtet ble ikke avholdt. Kommunestyret fattet deretter et enstemmig vedtak om å iverksette etterlønnklausulen. Kommunedirektøren reiste deretter erstatningssak mot kommunen.

Kommunedirektøren hevdet at kommunen hadde opptrådt erstatningsbetingende ved å (i) misbruke sin styringsrett gjennom å treffe vedtak på uriktig faktisk grunnlag, (ii) bryte forvaltningslovens saksbehandlingsregler og (iii) bryte arbeidsavtalens bestemmelse om respektfull behandling under avviklingsprosessen.

Nærmere om lagmannsrettens vurdering

Et sentralt spørsmål i saken var hvilke rettslige rammer som gjelder for arbeidsgivers styringsrett når arbeidstakeren har fraskrevet seg stillingsvernet etter arbeidsmiljøloven § 15-16, og om kommunen hadde overskredet disse rammene.

Lagmannsretten la til grunn det etablerte rettslige utgangspunkt som sier at domstolene kun kan prøve om arbeidsgivers styringsrett er misbrukt, ikke arbeidsgivers skjønnsmessige vurderinger. Styringsretten begrenses også av allmenne saklighetsnormer som krever en forsvarlig saksbehandling og avgjørelsesgrunnlag, og som ikke må være vilkårlig eller ta utenforliggende hensyn. Lagmannsretten understreket at prøvingsretten ved styringsrettsbeslutninger skiller seg markant fra prøving av «saklig grunn» ved ordinære oppsigelser.

Lagmannsretten konkluderte med at allmenne saklighetsnormer fortsatt gjelder, men med begrenset rekkevidde når stillingsvernet er fraskrevet. Arbeidsgivere står ikke helt fritt – beslutninger basert på grunnløse forhold uten undersøkelser eller reell mulighet for imøtegåelse kan stride mot saklighetsnormene. Samtidig må normene tilpasses formålet med arbeidsmiljøloven § 15-16. Bestemmelsen skal gi en relativt enkel og forutsigbar prosess for å skifte ut ledere uten krav til omstendelige prosesser. Dessuten må ikke saklighetsnormen forrykke balansen i avtaleforholdet.

I den konkrete saken fant lagmannsretten at kommunen ikke hadde misbrukt styringsretten. Terskelen for å konstatere misbruk er høy. Det var ikke sannsynliggjort at påståtte feil ved saksbehandlingen var avgjørende for vedtaket, og kommunen hadde ikke tatt utenforliggende hensyn.

Kommunedirektøren anførte også brudd på forvaltningsloven. Lagmannsretten måtte vurdere om iverksettelse av etterlønnsklausulen utgjorde en «oppsigelse» som skulle regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Lagmannsretten konkluderte med at iverksettelsen ikke var et enkeltvedtak. Formålet med fraskrivelse av stillingsvern er nettopp å erstatte den rettssikkerheten som ligger i arbeidsmiljølovens generelle saksbehandlingskrav mot økonomisk kompensasjon. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for erstatning basert på ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper om myndighetsmisbruk.

Som siste grunnlag anførte kommunedirektøren brudd på arbeidsavtalens bestemmelse om at avviklingsprosessen skulle skje på en «konstruktiv måte» basert på «gjensidig respekt». Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens vurdering om at bestemmelsen var en ordensforskrift uten rettsvirkninger ved brudd.