Arbeidsrett | Ikke individuell ettervirkning av særavtale
I dommen fastslås det at når en særavtale utløper mens en overliggende overenskomst består, har særavtalen ikke individuell ettervirkning. Avgjørelsen avklarer forståelsen av den grunnleggende hovedavtalen i norsk arbeidsliv – hovedavtalen mellom NHO og LO – og har betydning for alle virksomheter som er tariffbundet av denne eller hovedavtaler med tilsvarende regulering.
Sakens bakgrunn
Tolkningsspørsmålet ble reist for Arbeidsretten etter Gulating lagmannsretts uriktige avgjørelse i Coop Økonom-saken (LG-2023-36045), der lagmannsretten konkluderte med at de normative bestemmelsene i en særavtale hadde blitt en del av arbeidstakernes arbeidsavtaler og derfor ikke falt bort ved oppsigelse av særavtalen. Hva som blir situasjonen når en særavtale sies opp, er regulert i hovedavtalene i privat sektor, og NHO og Virke reiste på bakgrunn av den uriktige forståelsen arbeidstakerorganisasjonen Lederne forfektet knyttet til Coop Økonom-saken, sak for Arbeidsretten om den generelle forståelsen av hovedavtalene.
Arbeidsgiverforeningen Spekter, som er part i flere hovedavtaler med samme regulering, var partshjelper for NHO, representert av BAHR-advokat Margrethe Meder.
Arbeidsrettens avgjørelse
Arbeidsrettens flertall konkluderte med at hovedavtalene skal forstås slik at det ikke gjelder noen alminnelig individuell ettervirkning av særavtaler som sies opp og faller bort mens overenskomsten består. Når slike avtaler sies opp, faller bestemmelsene i særavtalene bort, og de gjelder verken som tariffnormer eller som arbeidsavtalenormer. Det betyr at de ansatte som var bundet av særavtalen ikke kan hevde rett til det særavtalen regulerte på dette grunnlaget.
Flertallet la vekt på ordlyden i hovedavtalene, der det står at forholdene særavtalen omfattet skal «ordnes på grunnlag av overenskomstens bestemmelser». Dette tilsa at særavtalens regulering ikke lenger skal gjelde, men at man faller tilbake på overenskomsten. Flertallet fant at denne forståelsen også følger av tariffhistorikken, hvor partenes (NHO og LO) kommentarer fra 1954 viser at bestemmelsen var ment å gjelde både den kollektive og individuelle virkningen av særavtaler.
Det følger videre av dommen at hovedavtalene ikke i seg selv gir hjemmel for å slette rettigheter, men fastslår at det ikke kan bygges rettigheter på det som fulgte av den bortfalte særavtalen. Konsekvensen av at det som var regulert i særavtalen skal ordnes på grunnlag av overenskomsten, er at hva som gjelder i det individuelle arbeidsforhold må løses ved tolkning av den aktuelle overenskomsten, og eventuelt andre rettsgrunnlag.
BAHR mener
Dommen gir etter BAHRS syn uttrykk for det som har vært ansett som gjeldende rett siden bestemmelsen om slike særavtaler kom inn i hovedavtalen NHO-LO på 50-tallet, og stadfester den forståelse som har vært praksis i arbeidslivet. I lys av uklarheten Gulating lagmannsretts dom ga opphav til, og den omfattende diskusjon om individuell ettervirkning, var dette en viktig og riktig presisering. Dommen gir arbeidsgivere klarhet i at særavtaler som ikke følger overenskomsten kan sies opp, og at lønns- og arbeidsvilkårene i disse som utgangspunkt faller bort når oppsigelsen trer i kraft. Dommen gir arbeidsgivere fleksibilitet til å tilpasse lokale lønns- og arbeidsvilkår, ettersom særavtaler med bestemt løpetid eller som gjelder inntil videre kan sies opp med én måneds varsel.
Samtidig understreker dommen det selvsagte at andre grunnlag kan gi forpliktelser og rettigheter, noe som krever en konkret vurdering av blant annet overenskomsten og eventuelle forutsetninger mellom tariffpartene mv.