Arbeidsrett | Ny dom fra lagmannsretten – Hvem er arbeidstakere?

BAHR mener

Etter BAHRs oppfatning bringer ikke dommen noe nytt når det gjelder hvilke momenter som er relevant når man skal avgjøre et klassifiseringsspørsmål. Tvert imot, bekrefter lagmannsretten at når man skal avgjøre om en person er arbeidstaker eller oppdragstaker, vil graden av styring og kontroll stå sentralt i helhetsvurderingen.

I den konkrete saken vektla lagmannsretten blant annet at budene selv bestemte over egen arbeidstid, at de fritt kunne avslå oppdrag og at budene sto fritt til å jobbe for konkurrerende plattformer. Dette ble avgjørende for lagmannsrettens konklusjon om at budene ikke var arbeidstakere.

Selv om dommen etter BAHRs vurdering ikke bringer nye rettslige elementer til klassifiseringsvurderingen, er det likevel en viktig dom å merke seg. For det første konkluderer lagmannsretten med at de aktuelle budene ikke var arbeidstakere. I tillegg har Borgarting lagmannsrett også for litt over ett år siden avsagt en annen dom om grensen mellom arbeidstakere og oppdragstakere (LB-2024-85425). Også i sistnevnte sak, konkluderte lagmannsretten med at den aktuelle personen (sangsolisten) ikke var arbeidstaker, men oppdragstaker. Lagmannsretten la også der blant annet avgjørende vekt på personens frihet til å velge om vedkommende ville ha oppdrag.

Kort om faktum

Saken gjaldt tre leveringsbud tilknyttet Wolt som krevde å bli ansett som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8. Wolt er en digital plattform der kunder bestiller mat og varer via app, som deretter fordeles til bud gjennom en algoritme. Budene kunne selv velge om de ville akseptere oppdrag, og ble betalt per levering. Alle budene hadde inngått avtaler om å utføre oppdrag, og hadde derfor ikke vært klassifisert som arbeidstakere av Wolt.

Hovedspørsmålet for lagmannsretten var om budene skulle klassifiseres som arbeidstakere eller oppdragstakere.

Nærmere om lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten tok utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 1-8 og foretok en konkret helhetsvurdering basert på syv kriterier. Det ble presisert at avtalens ordlyd er uten betydning dersom det etter en totalvurdering reelt sett foreligger et arbeidsforhold. Av momentene som trakk i retning av arbeidsforhold kan nevnes at budene i praksis stilte personlig arbeidskraft til disposisjon, at de ikke kunne forhandle om egne vilkår, og at budenes arbeid utgjorde en integrert del av Wolts løpende drift. På den andre siden trakk det i retning av oppdragsforhold at budene sto helt fritt til å bestemme når og hvor mye de ville jobbe, at de fritt kunne ta oppdrag for konkurrerende plattformer, og at de holdt transportmiddelet selv. Wolt utøvde en viss kontroll gjennom algoritmer og app, men lagmannsretten fant at denne ikke var mer inngripende enn det som er normalt i oppdragsforhold.

I den samlede vurderingen la flertallet (fire dommere) avgjørende vekt på at budene var reelt uavhengige med stor personlig autonomi. Budene bestemte fullt ut over egen arbeidstid, kunne fritt avslå oppdrag uten negative konsekvenser, og sto fritt til å jobbe for konkurrerende plattformer. Flertallet konkluderte derfor med at budene var oppdragstakere, ikke arbeidstakere.

Etter mindretallets syn (en dommer) var graden av styring gjennom applikasjonen betydelig, og budene hadde liten reell selvstendighet utover valg av arbeidstid. Mindretallet la særlig vekt på budenes behov for arbeidsmiljølovens vern, blant annet fordi arbeidet er fysisk krevende og til dels farlig, og fordi det skjeve maktforholdet mellom partene tilsa et behov for regler om medbestemmelse og forhandling.