Arbeidsrett | Nye avklaringer om beregning av arbeidstid

Arbeidstid i forbindelse med beredskapsvakt

Bakgrunn

Sakene C-344/19 og C-580/19 gjelder spørsmål om beredskapsvakt skal anses som arbeidstid selv om arbeidstakeren ikke er forpliktet til å oppholde seg på arbeidsplassen.

Sak C-344/19 gjaldt en teknisk spesialist som arbeidet med å sikre at et TV-overføringssenter i fjellene i Slovenia fungerte som det skulle. I tillegg til 12 timer vanlig arbeidsdag hadde arbeidstakeren beredskapsvakt 6 timer om dagen uten krav om å bo på arbeidsplassen. I denne perioden måtte arbeidstakeren være tilgjengelig per telefon og kunne komme tilbake på arbeidsplassen innen en time. På grunn av TV-overføringssenterets avsidesliggende plassering, oppholdt arbeidstakeren seg i en tjenestebolig i nærheten som arbeidsgiver hadde stilt til rådighet – uten at arbeidstakeren hadde særlige muligheter til å dyrke fritidsinteresser.

Sak C-580/19 gjaldt en brannmann i Tyskland. Arbeidstakeren hadde i perioder beredskapsvakt uten krav om opphold på arbeidsplassen. I disse periodene måtte arbeidstakeren være tilgjengelig for å bli kontaktet og i tilfelle alarm være i stand til å nå bygrensen innen 20 minutter med arbeidsbekledning og innsatskjøretøy som var stilt til arbeidstakerens rådighet.

EU-domstolens vurdering

EU-domstolen slår fast at begrepene «arbeidstid» og «hviletid» er gjensidig utelukkende. Av tolkningsuttalelsene følger det at vakter der det ikke er krav om opphold på arbeidsstedet, normalt skal regnes som hviletid. Hvis de begrensinger som pålegges arbeidstakeren i «meget betydelig omfang» påvirker arbeidstakerens muligheter til å disponere over sin fritid skal imidlertid vakttiden regnes som arbeidstid. Det fremgår av tolkningsuttalelsene at organisatoriske vanskeligheter som er en konsekvens av naturlige faktorer eller arbeidstakerens frie valg er uten betydning. Dette er for eksempel tilfellet hvis det er få fritidsaktiviteter i området som arbeidstakeren i praksis ikke kan forlate i perioder med beredskapsvakt.

BAHR mener

Tolkningsuttalelsene gir etter BAHRs syn viktige avklaringer for beregning av arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet.

De seneste avgjørelsene i norske domstoler om beregning av arbeidstid ved tjenestereiser, HR-2018-1036-A (Polititjenestemann) og LE-2019-19773 (Coca-Cola), kan gi inntrykk av at det er en lav terskel for at reisetid anses som arbeidstid i tilfeller der reisen er en nødvendig og vesentlig forutsetning for arbeidsforholdet. Særlig gjelder dette når arbeidstakeren under reisen er forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og arbeidstakeren reiser med betydelig jobbutstyr. I begge dommene ble det vist til EFTA-domstolens tolkningsuttalelse i Polititjenestemannssaken (E-19/16).

Selv om de to nye tolkningsuttalelsene ikke gjelder tjenestereiser konkret, mener BAHR at EU-domstolen har balansert rettstilstanden noe når det gjelder hva som anses som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet. EU-domstolen oppstiller en nokså høy terskel for at begrensninger pålagt av arbeidsgiver medfører at beredskapsvakt skal anses som arbeidstid.  Det er dessuten presisert at vurderingstemaet er hvilke begrensinger arbeidsgiver pålegger, og ikke begrensninger som følge av organisatoriske vanskeligheter eller arbeidstakerens frie valg.

Arbeidstid når arbeidstakeren har flere arbeidskontrakter med samme arbeidsgiver

Bakgrunn og EU-domstolens vurdering

Sak C-585/19 gjaldt arbeidstakere som hadde inngått flere arbeidskontrakter med et akademi i Romania. Arbeidstakerne arbeidet på flere prosjekter og hadde noen dager arbeidet mer enn den maksimale arbeidstiden på 13 timer. Arbeidstiden på hvert enkelt prosjekt lå innenfor rammene av arbeidstidsdirektivet.

I likhet med de to ovennevnte tolkningsuttalelsene om arbeidstid ved beredskapsvakt, fastslo EU-domstolen at arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende. Med særlig vekt på formålet med arbeidstidsdirektivet, tolket EU-domstolen de relevante bestemmelsene slik at når en arbeidstaker har inngått flere arbeidskontrakter med samme arbeidsgiver, vil minimumskravene til hvileperiode få anvendelse ut fra det samlede arbeid under arbeidskontraktene.

BAHR mener

Etter BAHRs syn er tolkningsuttalelsen ikke overraskende. Formålet med arbeidstidsdirektivet er å beskytte arbeidstakeres helse og sikkerhet ved å angi minimumskrav til hvileperioder og begrensinger på total arbeidstid. Oppdeling i flere arbeidskontrakter eller arbeidsforhold mellom de samme parter skal ikke lede til svekket vern.

I Norge er det nok mer praktisk med situasjoner der arbeidstakere har arbeidskontrakter med flere arbeidsgivere. I slike tilfeller setter i utgangspunktet ikke arbeidsmiljøloven eller arbeidstidsdirektivet begrensinger for samlet total arbeidstid (med unntak for barn og unge under 18 år). Dommen medfører ingen endring på dette. En annen sak er at arbeidsgivere, basert på observasjoner av belastning for arbeidstaker, kan ha plikt til å ivareta den ansatte. Dette gjelder imidlertid uavhengig av grensene for maksimal arbeidstid.