Domskommentar – HR-2020-228-A

Høyesterett avsa 31. januar 2020 en dom som avklarer hvilke krav som stilles til innsigelser til entreprenørens sluttoppstilling. Lagmannsrettens dom i saken har blitt oppfattet som svært streng av bransjen, og den oppstilte etter vårt syn kvalitative krav til innsigelser som det ikke var rettskildemessig dekning for. Det var derfor som forventet at Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom, og avklarte at det ikke er et krav at innsigelser må begrunnes. Det er tilstrekkelig at innsigelsene identifiserer hvilke deler av kravsbeløpet som bestrides, slik at en normalt forstandig entreprenør forstår at kravene ikke er godkjent, og at man derfor ikke vil få betalt.

Partene i saken var Skanska Norge AS («Skanska») som hovedentreprenør, og HGT AS («HGT») som underentreprenør. Kontrakten var basert på NS 8415. Skanska hadde engasjert HGT til å foreta grunnarbeider for oppføring av administrasjonsbygg og verksted for bybanen. Det oppstod tvist om sluttoppgjøret for arbeidet, nærmere bestemt om Skanska hadde fremmet innsigelser til HGT sin sluttoppstilling i tide.

Punkt 33.2 i NS 8415 har overskriften «Betaling av sluttfaktura. Innsigelser og krav». De to første avsnittene var relevante for Høyesterett. Disse lyder:

«Er ikke annet avtalt, skal innsigelser hovedentreprenøren har mot sluttoppstillingen eller krav han har mot underentreprenøren i forbindelse med kontrakten, fremsettes innen betalingsfristen. Innsigelser og krav som hovedentreprenøren har fremsatt tidligere, skal gjentas overfor underentreprenøren innen fristen dersom de opprettholdes.

Innsigelser og krav som ikke fremmes innen fristen, kan ikke fremsettes senere. Dette gjelder likevel ikke innsigelser og krav som er brakt inn for oppmann, domstolene eller voldgift.»

Det følger direkte av tredje ledd at virkningen av at innsigelser ikke fremsettes i tide, er at innsigelsene prekluderes slik at hovedentreprenøren må betale i henhold til sluttoppstillingen. Det kan altså få store konsekvenser dersom man unnlater å fremsette innsigelser, eller dersom man fremsetter sine innsigelser på feil måte.

Tilsvarende bestemmelser er inntatt i de øvrige standardkontraktene for landentrepriser. Avgjørelsen får altså betydning for forståelsen av de andre standardkontraktene, og er også relevant i forholdet mellom byggherrer og entreprenører.

For Høyesterett var partene særlig uenige om hvorvidt innsigelsene må være begrunnet.

En enstemmig Høyesterett konkluderte med at det ikke gjelder et krav om at innsigelser må være begrunnet for å være fristavbrytende.

Høyesterett baserte vurderingen på en ordlydsfortolkning av bestemmelsen, og viste til Rt-2010-1345 (Oslo Vei) og Rt-2014-520 (Repstad Anlegg) – som fastsetter at standardkontrakter skal tolkes objektivt med utgangspunkt i en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Høyesterett fremholdt at en naturlig forståelse av ordlyden er at sluttoppstillingen må bestrides. En beklagelse eller mishagsytring er ikke tilstrekkelig.

Basert på en ordlydsfortolkning og systembetraktninger kom Høyesterett til at det ikke gjelder et krav om at innsigelsene må være begrunnet. Høyesterett viste til at det er oppstilt et krav til begrunnelse i en rekke andre regler i standardkontrakten, eksempelvis i regler om avslag på entreprenørens krav om endringsordre (punkt 23.3.), krav om fristforlengelse (punkt 24.6) og krav om vederlagsjustering (25.4). Etter Høyesteretts syn måtte det bygge på et bevisst valgt at det ikke var inntatt noe krav til begrunnelse i ordlyden i punkt 33.2. Høyesterett la også vekt på at når rettsvirkningen er at hovedentreprenøren taper sine innvendinger mot kravet, må det vises stor forsiktighet med å innfortolke et begrunnelseskrav som ikke har god støtte i ordlyden eller i standardkontraktens system.

Hvor detaljert innsigelsen må være var etter Høyesteretts syn sees i sammenheng med de kravene som stilles til innholdet i sluttoppstillingen, som fremkommer av punkt 33.1 annet ledd:

«a) alle fakturerte og betalte krav;

b) alle fakturerte krav som ikke er betalt, uansett om de er forfalt eller ikke;

c) krav som er fakturerte og forfalt, men som hovedentreprenøren har avvist, og som underentreprenøren opprettholder;

d) alle krav underentreprenøren mener å ha som ennå ikke er fakturert, herunder innestående beløp, jf. 28.1.»

På bakgrunn av dette trakk Høyesterett den slutningen at en innsigelse ikke må begrunnes, men den må «identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides». Hvor stor grad av konkretisering som er nødvendig, må imidlertid avgjøres konkret. Høyesterett fremhevde at vurderingen må sees i sammenheng med formålet med bestemmelser om sluttoppgjør, som er «å få avklart det totale mellomværendet mellom partene», slik det ble uttrykt i Rt-2010-961 avsnitt 45.

Høyesterett oppsummerte de generelle kravene til innsigelser slik i avsnitt 62:

«kravet til innsigelser […] kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse. Men innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas».

Deretter kom Høyesterett til at lagmannsrettens rettsanvendelse var uriktig fordi lagmannsretten hadde stilt for strenge krav til innsigelsens innhold i den konkrete saken.

Vi er enige med Høyesterett. Ordlyden i bestemmelsen åpner ikke for at «innsigelser» inneholder et implisitt krav om «begrunnelser». Det sentrale er at byggherren må fremsette en klar innsigelse mot entreprenørens sluttoppstilling – altså en betalingsinnsigelse. Byggherren må gi klar beskjed om hvilke krav som vil bli betalt, og hvilke krav som ikke vil bli betalt. Den bakenforliggende begrunnelsen bak betalingsinnsigelsene, må entreprenøren eventuelt etterspørre med grunnlag i andre bestemmelser i standardene.