Entreprise | Høyesterett skal behandle entreprisetvist om avbrytelse av NS-standardenes søksmålsfrist

Høyesteretts ankeutvalg har nok en gang besluttet å ta en entreprisesak til behandling. Den aktuelle saken står mellom KF Entreprenør AS («KFE») som entreprenør og Oslo kommune som byggherre, og gjelder spørsmål om rekkevidden av en forliksklages fristavbrytende virkning på søksmålsfristen i NS 8407 punkt 35.2. Dette er et svært viktig spørsmål med betydning for alle avtalte søksmålsfrister, også utenfor entreprisekontrakter. Dersom det trås feil her, vil berettigete krav gå tapt.

Den aktuelle saken gjaldt tvist om sluttoppgjøret etter fullført refundamentering og rehabilitering av Grønland barnehage i Oslo. Oppdraget ble utført som en totalentreprise, med kontrakt basert på NS 8407. KFE hadde fremsatt en rekke endringskrav underveis i byggeprosjektet som var avslått av Oslo kommune. Partene ble av denne grunn, og på grunn av kommunens motkrav, ikke enige om sluttoppgjøret.

KFE innga forliksklage 24. april 2020, og forliksrådet innstilte saken 22. juni 2020. KFE tok deretter ut stevning for Oslo tingrett 22. desember 2020, det vil si seks måneder etter at forliksrådet innstilte sin behandling av saken. Tingretten kom til at KFE hadde tapt sitt krav på vederlagsjustering og fristforlengelse fordi den fristavbrytende virkningen av forliksklagen ikke var opprettholdt. KFE anket til Borgarting lagmannsrett, som avsa dom (LB-2021-174007) 29. april 2022.

I likhet med for tingretten, var det sentrale spørsmålet for lagmannsretten om KFE hadde tapt sitt krav på vederlagsjustering og fristforlengelse på grunn av manglende overholdelse av søksmålsfristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b). Etter bestemmelsen må entreprenøren «ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift» innen åtte måneder etter overtakelse, dersom byggherren har avslått et krav på endringsordre, vederlagsjustering eller fristforlengelse. Tilsvarende bestemmelse finnes i NS 8405 punkt 26.3. I saken utløp denne fristen 26. mai 2020. KFE hadde inngitt forliksklage innen dette tidspunktet og dermed avbrutt søksmålsfristen.

Forliksrådets behandling endte imidlertid med at saken ble innstilt uten at det ble truffet realitetsavgjørelse. Spørsmålet var dermed hvordan den fristavbrytende virkningen av en forliksklage «holdes i live» etter forliksrådets innstilling. Dette finnes det regler om i tvisteloven § 18-3.

Tvisteloven § 18-3 inneholder generelle bestemmelser om hvordan frister etter annen lovgivning avbrytes og hvordan den fristavbrytende virkningen opprettholdes. Den mest sentrale bestemmelsen finnes i § 18-3 annet ledd, som angir at en forliksklages fristavbrytende virkning for foreldelsesfrister opphører dersom det ikke er inngitt stevning eller forliksklage innen ett år etter forliksrådets innstilling. Dersom denne fristen ble lagt til grunn i saken, hadde FKE inngitt stevning i tide.

Etter § 18-3 tredje ledd gjelder derimot en frist på tre måneder for å opprettholde den fristavbrytende virkningen, der det er snakk om søksmål som «avvises eller ellers ender uten dom». Etter denne fristen var forliksklagens fristavbrytende virkning for søksmålsfristen gått tapt før stevning.

Lagmannsretten konkluderte først med at bestemmelsen i tvisteloven § 18-3 får anvendelse også der de aktuelle fristene følger av avtale. Selv om ordlyden viser til annen lovgivning, tilsa tvistelovens forarbeider at bestemmelsen også gjelder avtalte frister.

I vurderingen av spørsmålet om fristen for å ta ut stevning skulle være ett år eller tre måneder, la lagmannsretten til grunn at NS 8407 punkt 35.2 bokstav b) ikke kan forstås som en foreldelsesregel, men i større grad bærer preg av å være en reklamasjonsregel. Lagmannsretten viste også til at foreldelse krever hjemmel i lov, jf. foreldelsesloven §§ 1 og 30, og i henhold til foreldelsesloven § 28 er det begrenset avtalefrihet. Lagmannsretten konkluderte derfor med at det ikke var ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 annet ledd som kom til anvendelse.

Dermed kom lagmannsretten til at det er tremånedersfristen i tvisteloven § 18-3 tredje ledd som gjelder for forliksklagers fristavbrytende virkning for søksmålsfrister. Ettersom stevningen til Oslo tingrett ble inngitt 6 måneder etter forliksrådets innstilling, hadde KFE derfor tapt sitt krav på vederlagsjustering og fristforlengelse.

KFE anket dommen til Høyesterett, og ankeutvalget har altså besluttet å ta saken til behandling. Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA) har erklært partshjelp. Høyesterett har tidligere behandlet tilsvarende spørsmål for lovbestemte frister, i Rt. 2013 side 1303, men dette er første gang spørsmålet om avtalte søksmålsfrister behandles av Høyesterett. Dette er en svært praktisk problemstilling med stor betydning for partene. Vi venter derfor i spenning på Høyesteretts avgjørelse.

Share aticle to
Loading video ...
close