Finans | Harmonisering av insolvensregler i EU

Rådet og Europaparlamentet ble 19. november 2025 enige om et nytt EU-direktiv som vil harmonisere visse aspekter av medlemsstatenes insolvenslovgivning. Dette representerer et stort og viktig skritt på veien mot å skape et felles kapitalmarked i Europa som kan hevde seg i konkurranse med de mer etablerte markedene i USA, UK og Asia.

Det er for tidlig å si noe om når det nye direktivet kan forventes å tre i kraft. Etter ikrafttredelse vil reglene måtte gjennomføres i hvert medlemsland for å få effekt. Direktivet retter seg mot insolvensbehandling av alminnelige selskaper, og ikke mot banker, forsikringsselskaper, verdipapirforetak, sentrale motparter, verdipapirsentraler og andre regulerte foretak som allerede er gjenstand for sektorspesifikk insolvenslovgivning. Nedenfor ser vi nærmere på de viktigste aspektene ved det nye direktivet om insolvensharmonsiering.

Bakgrunn og formål

Harmoniseringen av insolvensreglene inngår som en del av arbeidet med å videreutvikle kapitalmarkedsunionen i EU, og har som mål å gjøre det enklere for investorer å vurdere risiko ved grenseoverskridende investeringer. Harmoniseringen skal bidra til å redusere kompleksiteten som oppstår når investorer må forholde seg til ulike nasjonale insolvensregler på tvers av EU.

Hovedelementer i direktivet

1. Omstøtelsesregler (Avoidance actions)

Norsk konkurslovgivning har et veletablert regelverk om omstøtelse av ulike disposisjoner foretatt av skyldneren i forkant av konkursåpningen. Medlemsstatenes insolvensregelverk skal etter det nye direktivet inneholde et felles sett av regler om omstøtelse for å hindre skyldnere i å redusere boets tilgjengelige verdier i forbindelse med en konkurs.

2. Sporing av eiendeler

Bostyrere skal på anmodning til en utpekt nasjonal domstol eller et forvaltningsorgan få tilgang til informasjon om skyldneren fra et nasjonalt bankkontoregister, som igjen skal være knyttet sammen i et felleseuropeisk nettverk gjennom BARIS (Bank Account Registers Interconnection System). Disse nasjonale registrene og BARI-systemet blir etablert i EU i henhold til det sjette hvitvaskingsdirektivet (direktiv 2024/1640, AMLD6). I EU skal de nasjonale bankkontoregistrene være på plass innen juli 2027, mens EU-kommisjonen har ansvar for å sette opp BARI-systemet fra juli 2029. I tillegg skal bostyrere blant annet ha adgang til de nasjonale registrene over reelle rettighetshavere. Det sjette hvitvaskingsdirektivet og resten av AML-pakken er ikke ennå tatt inn i EØS-avtalen, men norsk gjennomføring er under utredning.

3. Pre-pack-prosedyre

Direktivet vil inneholde regler om en såkalt pre-pack-prosedyre, hvor man forbereder og forhandler om salg av skyldnerens selskap eller virksomhet i forkant av konkursåpning. Dette skal bidra til å gjennomføre raske salg og dermed sikre at likvide midler kommer inn til boet kort tid etter konkursåpning. Pre-pack-prosedyrer er kjent fra Chapter 11-restruktureringer i USA, og fordelen er raske og ofte rimeligere prosesser for kreditorene.

I forbindelse med en pre-pack-prosedyre etter direktivet skal man kunne sørge for at kontrakter som er sentrale for driften av selskapet videreføres, uten at skyldnerens kontraktsmotpart kan motsette seg denne overføringen. Slike mekanismer er kjent fra krisehåndteringsregler på finansmarkedsområdet, men for vanlige selskaper blir dette en nyvinning som griper inn i avtalefriheten.

4. Styremedlemmers plikter

Styret må søke om konkursåpning innen tre måneder etter å ha blitt klar over at selskapet var insolvent. Insolvensdefinisjonen, og dermed triggeren for denne plikten, skal enn så lenge følge av nasjonal rett og blir ikke harmonisert i direktivet. Plikten skal sikre at insolvensbehandling igangsettes i tide, noe som kan redusere tap for kreditorer. Direktivet skal åpne for at medlemsstatene kan fastsette nasjonale regler som suspenderer denne plikten, hvis styret gjør andre tiltak som avverger tap for og beskytter selskapets kreditorer i samme grad som en konkursåpning ville ha gjort.

5. Kreditorkomiteer

Direktivet oppstiller krav om at det i visse tilfeller skal opprettes kreditorkomiteer. Dette skal styrke kreditorenes posisjon og sikre en forutsigbar og rettferdig utlodning, og et mål med kreditorkomiteene skal være at også enkeltstående kreditorer skal kunne være involvert i insolvensprosessen. Det skal bli mulig for medlemsstatene å avgrense krav om å etablere kreditorkomite til de største foretakene. Kreditorkomiteene synes å ha en del likhetstrekk med kreditorutvalgene som etter konkursloven § 83 kan etableres «dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det», men dette gjenstår å se når den endelige direktivteksten blir vedtatt.

6. Mer tilgjengelig informasjon om nasjonale insolvensregler

EU-landene må utarbeide faktaark med praktisk informasjon om sin nasjonale insolvenslovgivning, som skal gjøres tilgjengelige på EU-kommisjonens e-Justice-portal. Dette vil gjøre det enklere for investorer, kreditorer og andre interessenter å få oversikt over insolvensreglene i ulike medlemsland.

Videre prosess i EU

Direktivet må godkjennes formelt av både Rådet og Europaparlamentet før det kan tre i kraft, og det er ikke kjent når direktivet vil settes på møteagendaen for avstemning i de to institusjonene. Etter vedtakelse og ikrafttredelse, vil medlemslandene ha to år og ni måneder etter ikrafttredelse til å gjennomføre direktivet i nasjonal rett.

BAHR mener:

Det nye EU-direktivet om harmonisering av insolvensregler innebærer et viktig skritt mot økt forutsigbarhet og effektivitet i grenseoverskridende insolvensbehandlinger innenfor EU. Særlig tilgangen til BARI-systemet for sporing av bankkontoer på tvers av landegrenser, pre-pack-reglene og harmoniseringen av omstøtelsesregler vil kunne styrke kreditorenes stilling betydelig.

For norske kreditorer av skyldnere i andre EU-land vil direktivet kunne gi økt forutsigbarhet og bedre muligheter for å sikre verdier ved skyldnernes insolvens. Publisering av faktaark på e-Justice-portalen vil også gjøre det enklere for kreditorer å vurdere insolvensrisiko ved investeringer og utlån i ulike EU-land.

Selv om det nye direktivet er markert som EØS-relevant av EU-siden, har EØS/EFTA-statene tidligere avvist at tilsvarende regelverk skulle innlemmes i EØS-avtalen[1]. Likevel speiles EUs insolvensregler i det norske konkursregelverket nettopp av hensyn til harmonisering. Om den manglende EØS-innlemmelsen av direktiv (EU) 2019/1023 (rekonstruksjonsdirektivet), uttaler Justis- og beredskapsdepartementet på side 15 i høringsnotatet fra 2023 om nye rekonstruksjonsregler i konkursloven at «departementet [har] like fullt tatt utgangspunkt i at det er ønskelig å harmonisere norske regler om rekonstruksjon med EU-direktivet med mindre det skulle være vektige grunner til noe annet. Nasjonale ulikheter i vilkårene og rammene for rekonstruksjon kan innebære økte kostnader for investorer som skal vurdere risiko, og for virksomheter som opererer i flere land og skal rekonstrueres, jf. også direktivets fortale punkt 7. Forskjeller kan også føre til ulike vilkår for tilgang til kreditt og til ulike grader av inndrivning mellom medlemsstatene, jf. fortalen punkt 8.»

Uttalelsene fra Justis- og beredskapsdepartementet kan tyde på at også insolvensdirektivet vil bli forsøkt speilet i norsk rett av norske myndigheter selv om EØS/EFTA-statene eventuelt opprettholder sitt prinsipielle standpunkt om at denne typen insolvensregler ikke skal innlemmes i EØS-avtalen. Slik speiling vil kunne sikre at norske konkursregler er gjenkjennelige for utenlandske aktører som driver eller vurderer å drive virksomhet i Norge, og at norske aktører i minst mulig grad får en konkurransemessig ulempe, for eksempel når det gjelder kapitalinnhenting fra utlandet, sammenlignet med virksomheter i EU.

[1] Forordning (EU) 2015/848 og direktiv (EU) 2019/1023.