Finansregulatorisk | Innføring av nytt konsesjonsregime for låneformidling

Kort om lovforslaget

Låneformidling er mellomleddsvirksomhet som går ut på å knytte sammen og tilrettelegge for inngåelse av låneavtale mellom låntaker og långiver. Låneformidleren er ikke selv part i låneavtalen. I dag er låneformidlingsvirksomhet konsesjonsfritt – det er tilstrekkelig at foretaket melder til Finanstilsynet før oppstart av slik virksomhet. Forslag til ny låneformidlingslov gjennomfører boliglånsdirektivets offentligrettslige sider og introduserer regler om konsesjonsplikt, forsikringsplikt, tilsyn og grensekryssende virksomhet for låneformidlingsforetak. Lovforslaget innebærer at låneformidling rettet mot forbrukere blir konsesjonspliktig, og som forlengelse av det underlagt tilsyn. I tillegg introduseres det konsesjonsplikt for rådgivning om lån til forbrukere (finansrådgivning). Låneformidling og rådgivning om lån til næringsdrivende vil fortsatt være konsesjonsfritt, og slik låneformidling forblir registreringspliktig.

Boliglånsdirektivet artikkel 29 krever at foretak som driver låneformidling eller rådgivning rettet mot forbrukere i tilknytning til boliglån, må være godkjent av nasjonale myndigheter. Andre former for låneformidling er ikke omfattet av direktivet, eksempelvis formidling av forbrukslån eller billån. Likevel foreslår Finansdepartementet et generelt krav om tillatelse for all låneformidlingsvirksomhet rettet mot forbrukere. For å unngå at konsesjonsplikten treffer urimelig vidt, legger lovforslaget opp til at såkalt aksessorisk låneformidling kan skje konsesjonsfritt. Unntaket for aksessorisk låneformidling er praktisk for aktører i vare- og detaljhandelen (retail) som formidler kreditt som ledd i sin næringsvirksomhet, eksempelvis formidling av lån til kjøp av biler, hvitevarer og elektronikk. Aksessoriske låneformidlere (som kan være enten foretak eller fysiske personer) må imidlertid registreres i Finanstilsynets register, tilsvarende som for låneformidlere som driver virksomhet rettet mot næringsdrivende.

Går konsesjonsplikten lengre enn nødvendig?

Boliglånsdirektivet er basert på minimumsharmonisering, som innebærer at EØS-statene kan innføre regler som er strengere enn minstekravene i direktivet, for eksempel med sikte på å styrke forbrukervernet. Boligkjøp er for mange forbrukere den største investeringen de foretar, og det er derfor ikke unaturlig at direktivet introduserer konsesjonsplikt for boliglånsformidling. Finansdepartementet foreslår likevel et generelt konsesjonskrav for alle typer låneformidling til forbrukere, og begrunner dette med at de hensynene (særlig forbrukerhensyn) som reguleringen av låneformidlere skal ivareta gjør seg gjeldende også ved formidling av andre typer lån. Det kan stilles spørsmål ved om denne slutningen er noe enkel og unyansert.

Som et generelt utgangspunkt er det positivt at forbrukervernet styrkes, og regulering av låneformidlere kan være et bidrag til å sikre markedets tillit til låneformidlere. Likevel vil lån som ikke er boliglån typisk være av mer beskjeden størrelse, og den nye finansavtaleloven legger allerede føringer for hvordan låneformidlingsforetak (finansagenter og finansmeglere) og finansrådgivere skal utøve sin virksomhet. Det er derfor ikke åpenbart at et lovverk utformet med tanke på formidling av boliglån bør få tilsvarende anvendelse på alle øvrige former for forbrukerkreditt.

Etter implementering av boliglånsdirektivet blir Norge del av direktivets «passporting-regime» (også kalt Europapass-ordningen). Dette betyr at norske låneformidlere kan operere grensekryssende inn til andre EØS-stater, og at utenlandske låneformidlere kan operere grensekryssende inn til Norge. Det er likevel kun boliglånsformidling til forbrukere som er omfattet av direktivets passporting-regime. Et foretak med låneformidlings-tillatelse i en annen EØS-stat vil altså kun ha rett til å formidle boliglån til norske forbrukere, siden andre typer kredittformidling rettet mot forbrukere ikke omfattes av passporting-regimet. Det blir derfor ikke symmetri mellom hvilke låneformidlingsaktiviteter som krever konsesjon, og adgangen utenlandske aktører har til å utøve låneformidling i Norge basert på sin hjemlandskonsesjon. Mens norske foretak med konsesjon etter låneformidlingsloven vil kunne formidle/gi råd om alle typer lån som er omfattet av tillatelsen, vil utenlandske låneformidlingsforetak enten måtte søke norsk konsesjon eller begrense sin låneformidlingvirksomhet til kun å omfatte boliglånsformidling. Denne begrensningen kan gjøre det norske markedet mindre attraktivt for utenlandske aktører og dermed svekke konkurransen i markedet.

Lovforslaget legger opp til utfyllende regulering i forskrift. Den fullstendige reguleringen av låneformidling er dermed ukjent før forskriftsbestemmelser også er på plass.