Finansregulatorisk | Nytt lovforslag om utleie kan få negative konsekvenser for leasingmarkedet

Overordnet om lovforslaget

Det fremlagte forslaget er et omfattende lovverk med i alt 66 paragrafer og forskriftshjemler som åpner for ytterligere detaljregulering. Lovforslaget har som uttalt formål å kodifisere og klargjøre rettigheter og plikter i avtaler om leie av ting mellom næringsdrivende og forbrukere for å oppnå bedre forbrukervern. Loven gjelder avtaler som gir forbrukeren eksklusiv bruksrett til en bestemt ting (dvs. løsøre) utenfor utleierens forretningssted mot vederlag. De egne reglene i forslaget om leiefinansiering (leasing) skal ivareta særtrekk ved leasingmarkedet, blant annet trepartsforholdet mellom selger av gjenstanden, leasingforetaket og leasingkunden, den finansielle risikoen i avtalen og graden av forbrukeransvar i leietiden. Samtidig skal lovforslaget styrke forbrukervernet gjennom blant annet kredittvurdering og innføring av opplysningsplikter. Loven gir spesielt styrket forbrukervern ved avtaler om leasing av bil.

Forslaget er på høring frem til 30. mars 2026.

Definisjonen av leiefinansiering i høringsforslagets § 54

Leiefinansiering defineres i høringsforslaget § 54 annet ledd som leieavtaler hvor (a) utleierens formål med anskaffelsen av tingen er å inngå en leieavtale med forbrukeren, (b) utleieren anskaffer tingen etter forbrukerens spesifikasjoner (c) fra en leverandør valgt av forbrukeren, (d) hvor avtalt leie (og eventuelt startinnskudd) er fastsatt slik at en ikke uvesentlig del av anskaffelseskostnaden skal nedbetales av forbrukeren i den avtalte leieperioden, og (e) med en bindingstid på 12 måneder. Etter forslaget § 54 fjerde ledd er det et krav om at utleieren i en leasingavtale er et finansforetak som har tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i henhold til finansforetaksloven (ofte et finansieringsforetak, jf. finansforetaksloven § 2-9).

Særlige tilpasninger og unntak i leiefinansieringsreglene

Leiefinansiering skiller seg fra ordinær leie på flere vesentlige punkter, siden utleieren primært har en finansieringsrolle og ikke et ansvar for tingen i samme grad som ved vanlig utleie. Høringsforslaget har som mål å reflektere disse særtrekkene i forslagets kapittel 12, blant annet gjennom:

• Oppsigelse, bindingstid og leieperiode: Ut fra forslagets definisjon av en leiefinansieringsavtale i § 54, må det for leasingavtaler inngås avtale om bindingstid på 12 måneder (om gangen, jf. § 26). Etter de vanlige reglene om bindingstid i § 26 skal forbrukeren kunne si opp avtalen i bindingstiden, men da med en plikt for forbrukeren å erstatte utleierens tap som følge av at avtalen ble sagt opp i bindingstiden. For leasingavtaler spesielt er det tatt inn et forslag i § 57 første punktum om at forbrukeren i tillegg til krav etter § 26 kan bli erstatningsansvarlig for tap som følge av at forbrukeren sier opp avtalen før leieperioden er fullført, men erstatningsbeløpet er begrenset oppad til tre måneders leie. Samtidig er det i § 57 annet punktum foreslått at tap som følge av oppsigelse av leasingavtalen i den avtalte leieperioden, likevel ikke kan kreves for en leieperiode utover 36 måneder. I høringsnotatet er det fremhevet at regelen om bindingstid ikke skal være til hinder for avtaler med lengre varighet, men at forbrukeren likevel ikke kan være bundet til avtalen i mer enn maksimalt 12 måneder om gangen. Slik § 57 er formulert er det imidlertid uklart om leasingselskapet er garantert full erstatning for sitt potensielle tap dersom en forbruker som har inngått en 36 måneders billeasingavtale sier opp avtalen kort tid etter inngåelsen.

• Leieprisen og renteklausuler: Det åpnes i § 58 for at leieprisen kan inkludere en renteklausul og at leien kan bestå av både leie og renter – et avvik fra den regelen som gjelder for andre leiekontrakter (jf. forslaget § 20) om at det må avtales en fast leiesum. Regulering av renten skal bare være mulig hvis denne er en referanserente som nevnt i finansavtaleloven § 3-15, presumptivt for å overholde forbrukeravtaledirektivets krav til transparens og rimelighet i ensidig fastsatte vilkår. Samtidig opprettholdes adgangen til endring av avtalen gjennom passivitet (ny § 22(2)) uten at dette problematiseres i relasjon til direktivet.
• Startinnskudd: For leasingavtaler kan det i henhold til forslaget § 59 avtales at forbrukeren skal betale et startinnskudd begrenset oppad til folketrygdens grunnbeløp (pr. januar 2026 utgjør 1 G kr. 130 160), med rett til forholdsmessig tilbakebetaling av innskuddet ved heving. Dette er en begrensning sammenlignet med dagens situasjon hvor det kan avtales større innskudd enn 1 G, som da vil gi lavere leiebeløp. Departementet oppgir i høringsnotatet at folketrygdens grunnbeløp er valgt fordi det vil sikre en justering av startbeløpet over tid, men samtidig ber departementet om innspill til nettopp reguleringen av startbeløpet.

• Eierskap og kjøpsrett: Utleieren (finansforetaket) beholder formelt eiendomsrett til tingen gjennom leieperioden. Dersom forbrukeren har kjøpsrett, skal forbrukerkjøpslovens regler gjelde fra det tidspunkt kjøpsopsjonen gjøres gjeldende. Leieloven regulerer forholdet frem til dette tidspunktet.
• Vedlikeholdsansvar og skaderisiko: Det kan etter § 56 avtales at forbrukeren skal «holde tingen i samme stand som tingen var i ved leveringen, med unntak av forringelse av tingen utover alminnelig «slit og elde». Det samme skal gjelde ved tilbakelevering av tingen. Forslaget skal reflektere at forbrukeren i en leasingavtale ofte har avtalt å ta på seg ansvar for vedlikehold, forsikring og tilfeldige skader i leieperioden, hvilket avviker fra normalordningen hvor utleier bærer vedlikeholdsansvaret.
• Kontraktsbrudd, heving og mislighold: Både for leiefinansiering og ordinær leie gjelder misligholdsregler med rett til oppfyllelse, retting, avslag i leie, heving og erstatning. Leiefinansiering åpner imidlertid for at forbrukere kan pålegges større ansvar for tingen og økt økonomisk risiko ved kontraktsbrudd.
• Vedlikeholdsansvar og skaderisiko: Det kan etter § 56 avtales at forbrukeren skal «holde tingen i samme stand som tingen var i ved leveringen, med unntak av forringelse av tingen utover alminnelig «slit og elde». Det samme skal gjelde ved tilbakelevering av tingen. Forslaget skal reflektere at forbrukeren i en leasingavtale ofte har avtalt å ta på seg ansvar for vedlikehold, forsikring og tilfeldige skader i leieperioden, hvilket avviker fra normalordningen hvor utleier bærer vedlikeholdsansvaret.
• Kontraktsbrudd, heving og mislighold: Både for leiefinansiering og ordinær leie gjelder misligholdsregler med rett til oppfyllelse, retting, avslag i leie, heving og erstatning. Leiefinansiering åpner imidlertid for at forbrukere kan pålegges større ansvar for tingen og økt økonomisk risiko ved kontraktsbrudd. Departementet har foreslått at mangelsbegrepet ikke skal brukes som koblingsord i loven, siden leie av ting både vil gjelde en ting (leieobjektet) og plikter som skal oppfylles av utleier underveis i leieperioden. Men dersom kravene til leiegjenstanden ikke blir oppfylt, kan forbrukeren fremme krav direkte mot leverandøren. Det foreslås fleksibilitet i kravet slik at forbrukeren kan velge om kravet skal rettes mot utleieren eller leverandøren. Utleieren har ansvar for sine kontraktsmedhjelpere, men forbrukeren kan kreve direkte erstatning fra leverandøren.

BAHR mener:

• Det er ikke åpenbart at man behøver egne lovregler om finansiell leasing. Finansavtaleloven inneholder allerede regulering av enkelte leasingtyper, og gir hjemmel i § 5-23(3) for ytterligere forskriftsregulering ved behov. Denne hjemmelen har aldri blitt benyttet og mangelen på ytterligere lovregulering både Norge og i øvrige nordiske land over lang tid kan tilsi at markedet for finansiell leasing har vært rimelig velfungerende også uten detaljregulering av leieforholdet. Men siden Stortingets anmodningsvedtak (som utgjør rammen for høringsforslaget) inneholdt en referanse til «leasing», er det ikke unaturlig at departementet også har tatt inn forslag til regler om finansiell leasing. Skriftlige spørsmål fra Stortinget til Justis- og beredskapsministeren i etterkant av anmodningsvedtaket kan tyde på at flere stortingsrepresentanter har forutsatt at alle typer leie til forbrukere skal omfattes av loven, på samme måte som forbrukerkjøpsloven er en generell lov om salg til forbrukere. Nå som høringsforslaget er publisert og på høring, er det likevel grunn til å vurdere om loven skal omfatte finansiell leasing eller ikke.

• Høringsnotatets forslag til definisjon av kontrakter om finansiell leasing, reglene om bindingstid og erstatningsreglene ved oppsigelse virker ikke å være tilstrekkelig tilpasset hvordan leasingmarkedet fungerer i dag, og kan i verste fall føre til at muligheten til å drive lønnsom og effektiv leasingvirksomhet faller bort. Noen av bestemmelsene i lovforslaget kan forstås slik at de i praksis vil stenge for leasingavtaler med flere års varighet, typisk billeasing med tre års varighet som er vanlig på markedet i dag. Dette vil innskrenke tilgjengelige tjenester og produkter til forbrukere som i dag har muligheten til å skaffe seg bil via privatleasing i stedet for å ta opp lån for å kjøpe og eie bilen selv.

• Høringsforslaget inneholder flere forslag som bør analyseres ytterligere i høringsrunden. I tillegg er det flere problemstillinger som ikke er behandlet i høringsnotatet, slik som skatt og avgift. De skatte- og avgiftsmessige konsekvensene av høringsforslagene bør også belyses nærmere i høringen.

Departementet gir gjennomgående i høringsnotatet uttrykk for at mange av de konkrete forslagene til lovregulering ikke er «hugget i sten», og ber i stor grad om høringsinstansenes syn på ulike forslag i høringsnotatet. Berørte markedsaktører bør derfor prioritere å inngi høringsinnspill som belyser hvordan forslagene vil treffe deres virksomhet, og også presentere konkrete forslag til hvordan reglene eventuelt bør utformes i stedet.

BAHRs finansgruppe kan bistå ved spørsmål og behov for bistand i forbindelse med høringsforslaget eller om leasing generelt.